Patriotismen lever

I dag besøkte jeg monumentet til minne om Warszawaoppstanden, som brøt ut 1. august 1944 kl. 1700. Dagen har vært markert over hele Polen siden, og naturligvis særlig i Warszawa.

Å være i Warszawa 1. august er helt spesielt. Kl. 1700 i går gikk luftvernsirenene og alt stoppet opp i ett minutt. Det er ikke mulig å forstå Polen og polakkene uten å ha opplevd denne markeringen. I går var jeg i sentrum, i gamlebyen, sammen med en venn fra Norge. Jeg tror det må ha vært titusenvis av mennesker samlet der vi var, og mange flere i andre deler av byen. Warszawaoppstanden var en heroisk – men også tragisk – 63 dager lang kamp mot de nazistiske okkupasjonsstyrkene for å frigjøre Warszawa før den røde armé, som nærmet seg fra den andre siden av Wistula-elven, gjorde sitt inntog i byen. Opprørerne håpet på støtte fra de allierte, men den kom aldri. Da den sovjetiske arméen nektet å støtte opprøret, var det i realiteten dødsdømt. Heinrich Himmler beordret at alle innbyggere skulle drepes og att ingen fanger skulle tas. Det er en voldsom markering av 1. august i Warszawa, og de er umulig å ikke bli berørt. Har du ikke vært i Warszawa på denne datoen anbefaler jeg varmt at du tar deg en tur. På denne dagen hedres soldatene fra hjemmefronten - Armija Krajowa - og alle innbyggerne i Warszawa, som ofret liv og helse ved å kjempe for et fritt og uavhengig Polen. Polakkene er svært bevisst på landets historie. Det er et stolt og fritt folk. Vi nordmenn har mye å lære når det gjelder å stå opp for landet vårt. Det gjør de her. Noe som av mange i Vesten blir stemplet som «høyreekstremt». Det er rett og slett sludder, og en fornærmelse mot Polen – som var det landet som kjempet hardest mot nazistene og som betalte den høyeste prisen. I tillegg ble Polen ofret under Jalta-konferansen etter krigen, der de vestlige allierte i realiteten solgte Polen til Stalin. Jeg blir utrolig provosert av de som sier at Polen ledes av et autoritært regime og at Polen nærmest er nazi. De som mener det burde egentlig skamme seg. Polakker er de minst autoritære folkene jeg kjenner. Regjeringspartiet PiS har bred støtte i folket. Man kan like gjerne si at nordmenn lever i ett sosialistisk helvete, med den forskjellen at det jo er sant. Jeg velger patriotisme, kjærlighet til fedrelandet og en homogen befolkning preget av samhold, felles kultur og verdier foran woke, identitetspolitikk, cancelkultur, normoppløsning og stor innvandring fra dysfunksjonelle stater. Hver eneste gang. Jeg legger ut bilder her for å gi dere et inntrykk av hvordan de høyreekstreme polakkene markerer dagen.

Krigsforbrytere må aldri føle seg trygge

Nürnberg-domstolen stilte nazi-forbryterne til ansvar etter andre verdenskrig, og påvirker internasjonal strafferett den dag i dag. Kan vi se for oss en tilsvarende prosess der de ansvarlige for Russlands overgrep i Ukraina blir straffet?

Etter andre verdenskrig etablerte USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen Nürnberg-domstolen for å ta et oppgjør med årevis med angrepskrig, massemord, folkemord og et brutalt diktatorregime. Rettsaken mot 24 av Hitlers mest sentrale støttespillere begynte i november 1945. Mektige nazi-ledere som tidligere hadde drømt om verdensherredømme, ble satt under tiltale. De tiltalte inkluderte navn som riksmarskalk og sjef for Luftwaffe, Herman Göring, Rudolf Hess (Hitlers stedfortreder og nummer tre i det tredje riket etter Göring), og utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Tiltalen lød på forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Også naziorganisasjonene SS og Gestapo ble tiltalt, som kriminelle organisasjoner. Men de verste forbryterne var ikke i Nürnberg: Adolf Hitler, Joseph Goebbels og Heinrich Himmler begikk alle selvmord før de kunne settes under tiltale.

BANEBRYTENDE: Hermann Göring på tiltalebenken i Nürnberg. 

Banebrytende
Uansett hadde Nürnberg-prosessen avgjørende betydning. Den var banebrytende på flere områder: For første gang i menneskehetens historie gikk flere nasjoner sammen om å sette ledere i en annen stat under tiltale for brudd på internasjonal rett. Det at forbryterne ble tiltalt og dømt etter en åpen prosess og bevisføring i en domstol, var uttrykk for at oppgjøret etter krigen var basert på rettsprinsipper og ikke hevn. Også selve tiltalene var banebrytende: Begrepet krigsforbrytelser var etablert allerede etter Genéve-konvensjonen av 1884, men begreper som «forbrytelser mot menneskeheten», «angrepskrig», og «forbrytelser mot freden» hadde ikke vært benyttet tidligere. Disse begrepene ble etablert i Nürnberg.

Fryktelige overgrep
Til å begynne med var det ingen som var klar over omfanget av de monstrøse forbrytelsene som var begått. Bevisene som ble lagt frem i retten forandret dette radikalt. I retten ble det vist bilder av «fjell» av lik fra konsentrasjonsleirer som Auschwitz. Det var et stort sjokk. Det var nesten umulig å forestille seg at slike fryktelige overgrep kunne begås midt i Europa av et folk fra det som ble betraktet som en kulturnasjon. Ingen av de tiltalte innrømmet personlig skyld eller ansvar. Nesten ingen av dem viste tegn til anger, og hevdet at de ikke visste om massakrer eller utryddelsesleirer. Göring benektet sågar at han hadde beordret eller godkjent drap eller andre overgrep og grusomheter. De tiltalte aksepterte heller ikke domstolens legitimitet. Etter 218 rettsdager endte mammut-rettsaken med forkynnelse av 12 dødsdommer, syv fengselsstraffer og tre frikjennelser.

SJOKKERENDE: Bildene fra Bucha har opprørt en hel verden. Bildet er hentet fra twitter-kontoen til Ukrainas utenriksminister

Internasjonale forbrytelser
Uten Nürnberg-domstolen hadde det ikke vært mulig å se for seg Den internasjonale domstolen for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia (1993 – 2027), Det internasjonale tribunalet for Rwanda (1994 - 2016) eller Krigsforbryterdomstolen i Haag (ICC). På grunn av grusomhetene som avdekkes etter Vladimir Putins folkerettsstridige angrepskrig i Ukraina, har stadig flere tatt til orde for at de ansvarlige må tiltales og dømmes. I dag er det ICC som følger opp forbrytelser mot menneskeheten, mens mange internasjonale forbrytelser også kan tiltales på nasjonalt nivå. Men noen slipper alltid unna. Man greier ikke å få tak i alle. Ingen har så langt stått til ansvar for de frastøtende overgrepene mot uigurene i Kina, rohingyaene i Myanmar, yezidiene i Irak eller tigrayene i Etiopia. Og hvor mange massemordere går fritt rundt i Rwanda og Syria?

Lære av historien
Er det noe vi vet er det at vi bør lære av historien. Vi kan lære av feil som er begått tidligere. Derfor har flere land nå innført begrepet «universell jurisdiksjon». Det betyr at borgere av andre land kan straffeforfølges for forbrytelser begått på andre territorier enn der nasjonalstaten har jurisdiksjon. Etter denne doktrinen ble en syrisk lege tiltalt og straffet i Tyskland, for å ha torturert pasienter på militærsykehus. I Nederland ble en annen syrer dømt til fengsel i 20 år, for å ha vært medlem av den beryktede al-Nusra fronten, et slags «underbruk» av al-Qaida. I Sverige ble en assisterende aktor fra Iran tiltalt for henrettelser og tortur av fanger på 80-tallet.

Forbrytere i fengsel
Verken Russland eller USA har anerkjent Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Det har heller ikke Kina, men domstolen har spilt en viktig rolle siden den ble etablert. Rettferdighetens kvern maler noen ganger langsomt, men det viktige poenget er at ingen diktatorer i verden skal føle seg sikre på at de ikke en gang kan bli innhentet av internasjonal strafferett. Dette hadde ikke vært mulig å se for seg uten Nürnberg. Radovan Karadzic og Ratko Mladic fra balkankrigen soner lange fengselsstraffer. Det samme gjør tidligere president i Liberia, Charles Taylor. En dommer i Haag bemerket at dette var noen av de mest grusomme og brutale forbrytelsene i menneskehetens historie. Tidligere president i Chad, Hissene Habré, døde av Covid-19 mens han sonet i fengsel for forbrytelser mot menneskerettighetene.

Kamp mott tyranniet
Det er trist at det snart 80 år etter Nürnberg fortsatt begås krigsforbrytelser. Krigen i Ukraina er en brutal påminnelse. Men den synliggjør behovet for å møysommelig samle bevis og igjen understreke det prinsippet en internasjonal rettsorden må bekjenne seg til: At slike grove forbrytelser ikke skal kunne skje ustraffet. Den frie verden må stå opp mott tyranniet. Alltid. Situasjonen i Ukraina er dessverre en påminnelse om at kampen for fred og frihet må pågå kontinuerlig, og at den ikke kan vinnes en gang for alle. Men vi må alltid ta den kampen.

MÅ BEKJEMPES: Vi må alltid stå opp mot tyranni og undertrykkelse.
Krigsforbrytere må aldri føle seg trygge. Krigsforbrytelser må ikke skje ustraffet.

Det er ikke rasistisk å prioritere ukrainske flyktninger

Tirsdag behandlet formannskapet i Asker en anmodning fra IMDi om å øke antall bosettinger fra 57 til 305 i 2022 som følge av flyktningstrømmen fra Ukraina. Selvfølgelig valgte formannskapet å imøtekomme anmodningen. Enstemmig. Bråket begynte da jeg forklarte hvorfor vi ellers bør legge oss på en restriktiv linje og ikke åpne slusene for unge menn fra patriarkalske klansamfunn, som i realiteten er økonomiske migranter og som "flykter" gjennom en rekke trygge land for å komme hit og har som mål å bli her.

Jeg støttet at anmodningen skulle imøtekommes, da Frp alltid prioriterer å hjelpe flyktninger i nærområdet. Vi har en krig i Europa. Da må vi ta vårt ansvar og stille opp for våre egne nærområder før vi tar imot flyktninger fra helt andre steder på jorden. Det burde ikke være kontroversielt å si at vi vil prioritere de flyktningene som er nærmest oss. Dette er så åpenbart at det egentlig burde være unødvendig å nevne. Vi bryr oss mer om det som er nære oss, enn det som er langt unna. Ukrainske flyktninger vil dessuten ha lettere for å bli integrert i det norske samfunnet enn flyktninger fra andre deler av verden, da dette er personer fra noenlunde samme kulturkrets som Norge. Det er viktig å prioritere de aller mest sårbare ukrainske flyktningene, men Frp har også foreslått å gi mange ukrainere som kommer til Norge midlertidig arbeids og oppholdstillatelse.

Sprø retorikk
Midt i en krig i Europa opplever vi det absurde at de som viser så stort engasjement og så stor omsorg for Ukraina og de som flykter derfra, stemples som rasister. Det er ganske sprøtt hvilken retorikk og karakteristikker vi blir utsatt for, vi som mener at Norge bør prioritere å ta imot flyktninger fra et land i vår nærhet. Kvinner og barn med et reelt behov for beskyttelse. Nå har det plutselig blitt rasistisk, fordi vi ikke ønsker å prioritere unge og skjeggete menn som har greid å ta seg gjennom mange trygge land for å søke permanent opphold her. Det virker som om de som mener det er rasistisk fokuserer på det emosjonelle: Vi bryr oss mer om hvite mennesker fra Ukraina enn for eksempel mennesker fra Syria.

AP-KLIKKIS: I formannskapet gjorde jeg det klart at Frp ikke ønsker å prioritere unge og skjeggete menn som har greid å ta seg gjennom mange trygge land for å søke permanent opphold her. Derimot stiller vi opp for ukrainske flyktninger. Det tålte ikke Ivar Granum (t.v.) å høre. 

Nærhet betyr noe
Men er det rasisme vi ser når folk åpner sine hjem og reiser for å hente ukrainske flyktninger? Det er en helt absurd tilnærming. Alle som jobber med media, kommunikasjon og politikk vet at nærhetsprinsippet er noe av det viktigste når vi definerer hva som berører mennesker. Nærhet i tid og rom. Krigen i Ukraina foregår i vårt nabolag – på Nordens dørstokk, og Russland er vårt naboland. Det brenner i nabolaget, og illusjonen om att ingen kan være tryggere enn oss i Europa, har bristet. Å se utbombede storbyer med et gatebilde som ligner på vårt og som mange kan kjenne igjen, går selvsagt hardt inn på oss, kombinert med en følelse av redsel og uro over hva som kan komme. Skulle bare mangle om ikke det berører og engasjerer mer enn en krig langt borte.

Gjenkjenningsfaktoren
Mennesker lar seg berøre av gjenkjenningsfaktoren. Hjertene våre gråter også når vi ser døde barn i fjerne land, men det går enda hardere inn på oss når vi ser et dødt barn i parkdress i en barnehage som like gjerne kunne vært norsk. Følelsen av at «det kunne ha vært mitt barn», er overveldende. Det er heller ikke rasistisk om mennesker i Jemen, Syria og Afghanistan bryr seg mer om stridene og lidelsene i egne land enn om krigen i Ukraina. Mange av oss hadde nok også vært mer berørt om stridsvognene hadde rullet inn i Sverige via Finland, eller om Gotland hadde blitt annektert. Det er jo ikke fordi vi mener at svensker er mer verdt enn andre mennesker.

Stor kontrast
Noen av oss er også så gammeldagse at vi synes at kvinner og barn er ekstra vergeløse i en krig, selv om vi også lider med mennene som har blitt igjen for å slåss. Mange ofrer livet for landet sitt. Det er en viss kontrast til unge menn i stridsdyktig alder fra den tredje verden som tar seg gjennom en rekke helt trygge land for å komme hit, og som har som mål å bli her. Kontrasten er kjempestor. Så når Martin Berthelsen fra Asker SV mener at det drives forskjellsbehandling, har han helt rett. For det er jo forskjell. Jeg synes kanskje han burde lese seg opp på hvordan land i Afrika og Midtøsten har forholdt seg til Russland under denne invasjonen. Det er lite flatterende for dem, for å si det forsiktig. Berthelssens utfall i formannskapet i går var heller ikke så flatterende for ham.

Ekte flyktninger med reelle behov
Dette handler om ekte flyktninger som rømmer fra en reell krig og har et reelt behov for beskyttelse. Det er mange kvinner og barn, mannfolkene er hjemme og forsvarer landet sitt. Mange flyktninger har dessuten et sterkt ønske om å dra hjem så fort situasjonen tillater det, for å bidra til å bygge opp landet igjen. Kommunedirektøren var tydelig i sin orientering til formannskapet: De som kommer hit fra Ukraina kommer ikke for å bli. «Havet av kvinner og barn» som BBC snakker om kommer ikke til å føre til en stor mengde innvandring på familiegjenforening. Når denne krigen en gang slutter, tyder alt på at hjemreiseprosenten vil bli svært høy. Helt motsatt enn for andre flyktninger og migranter. Å ikke se at dette gjør en helt enorm forskjell på reaksjonsmønsteret til Europa og for utforming av politikk på området, er rett og slett merkelig. Kommunedirektøren opplyste formannskapet om at regelverket ikke er så godt tilpasset denne situasjonen, da reglene er innrettet på at de som kommer skal bli her permanent (!). Situasjonen synliggjør at regelverket ikke er godt nok og det er på høy tid å endre det.

EKTE FLYKTNINGER: De som kommer fra Ukraina nå har allerede fått kollektiv beskyttelse, ganske enkelt fordi det vi vet hvem de er, hva de flykter fra og hvorfor de flykter.

Hva betyr flyktningstatus
Det er interessant hvordan situasjonen i Ukraina har flyttet mange debatter i mer realistisk retning. Plutselig har flere begynt å skjønne hva flyktningstatus egentlig handler om – beskyttelse så lenge du trenger det. Da kan vi kanskje endelig slutte med at flyktninghjelp gjøres synonymt med permanent masseinnvandring. Jeg har observert at f.eks. LO-leder Peggy Hessen Følsvik har sagt at målet for ukrainske flyktninger i Norge må være å komme seg hjem så snart det er trygt i hjemlandet og krigen er over – fordi de trengs der og har stor vilje og et sterkt ønske om å dra hjem. Situasjonen er dypt tragisk, men det er nesten morsomt at samfunnstopper sier dette først nå, når det er flyktninger fra et annet europeisk land som kommer. I flere tiår har vi hatt en stor migrasjon av flyktninger og andre fra land langt borte. Med mål om å bli her om de greier å ta seg hit. Om du har våget å si at disse menneskene bør komme seg tilbake til hjemlandet så snart det er trygt, beskyldes du kjapt for både det ene og det andre.

Økonomiske migranter
I formannskapet ble flyktningkrisen i 2015 og håndteringen av den trukket frem som eksempel på hvor flinke og moralsk høyverdige vi er. Flere sammenlignet det vi står i nå med flyktningkrisen den gang. Men sammenligningen er i beste fall kunnskapsløs. Egentlig er den helt på jordet. Flere av formannskapets medlemmer legger en grenseoverskridende naivitet og kunnskapsløshet for dagen. Flyktningkrisen i 2015 var en kortvarig topp på en veldig lang kurve, mens flyktningstrømmen fra Ukraina er uttrykk for en raskt eskalerende og akutt situasjon. Den kommer ikke til å vedvare. Vi i Norge og Vesten har tatt imot massevis av mennesker fra fjerne deler av verden i mange tiår. Toppåret 2015 kom som følge av krigen i Syria. Det er verdt å merke seg at Frontex, EUs grense- og kystvaktbyrå, opplyser at bare rundt 40 % av de som ankom Europa i 2015 kunne klassifiseres som flyktninger. Ikke alle kom fra Syria engang. De resterende 60 prosentene tilhørte forskjellige grupper, de fleste økonomiske migranter. Mange manglet ID-papirer, og et svært høyt antall løy om sin alder. Dette fenomenet dukket for øvrig ikke opp i 2015. Allerede i 2009 viste tanntester her i Norge at hele ni av ti som ble klassifisert som mindreårige, løy om egen alder. Testene visste at over halvparten av dem var over 20.

AVDEKKET JUKS: EUs grense- og kystvaktbyrå opplyser at bare rundt 40 % av de som ankom Europa i 2015 kunne klassifiseres som flyktninger. Ikke alle kom fra Syria engang. De resterende 60 prosentene tilhørte forskjellige grupper, de fleste økonomiske migranter.

Manglende kontroll
Jeg hadde for øvrig gleden av å besøke hovedkvarteret til Frontex i Warszawa for et par år siden. Det var et svært interessant besøk som ga verdifull innsikt. Byrået har ansvaret for å fremme, koordinere og utvikle administrasjonen av Den europeiske unions ytre grenser. Den store usikkerheten og mangel på kontroll i 2015 og generelt ved migrasjon fra den tredje verden, kan naturligvis ikke sammenlignes med den situasjonen vi har nå. De som kommer fra Ukraina nå har allerede fått kollektiv beskyttelse, ganske enkelt fordi det vi vet hvem de er, hva de flykter fra og hvorfor de flykter. Disse spørsmålene er avklart.

EU og USA tar belastningen
Det var land i nærområdet som tok den største byrden med flyktninger fra Syria, med Tyrkia og Libanon i spissen. Slik Europa gjør nå. Tyrkia og Libanon kommer garantert ikke til å bli avkrevd en avlastning for oss. Ingen byrdefordeling. De eneste stedene som alltid får krav om å avhjelpe hele resten av verden er EU/Vest-Europa og USA. I 2017 kom det nesten 2.5 millioner ikke-europeiske immigranter bare til Europa. I Norge ligger tallet på innbyggere med flyktningbakgrunn på nesten en kvart million. Vi vet at flyktninger og økonomiske immigranter er to forskjellige ting. Likevel er det mange som blander begrepene, og jeg lurer på om det er bevisst for å tilsløre fakta. Men det er nødvendig å ta den diskusjonen, og det er faktisk slik at om Norge hadde hatt en mindre restriktiv politikk på området, slik sosialistene vil, så hadde vår kapasitet til å ta imot flyktninger fra Ukraina vært vesentlig mindre. Det er også viktig å tenke på at ukrainerne ikke har noen andre områder å flykte til enn til Vest-Europa/EU. Jeg vil også minne om en internasjonal undersøkelse fra 2017: Av de 750 millioner som sa at de gjerne vil flytte til et annet land, så vil den overveldende majoriteten flytte til EU eller USA. Selvsagt bør dette påvirke politikken. Vi må sørge for at andre ikke utnytter den rause holdningen europeiske land nå har valgt ovenfor ukrainske flyktninger. FrP vil derfor bidra med norsk personell til nabolandene for identifisering av ukrainere på flukt sånn at vi unngår at andre utnytter krisen til å snike seg inn i Norge og Schengen. Vi må forutsette at de som kommer hit for bosetting er reelle ukrainske flyktninger. Har man ukrainsk statsborgerskap får man kollektiv beskyttelse og en «fast track» ut i kommunene for bosetting.

Venstresidens virkelighetsfornektelse
Uansett hva representantene Ivar Granum (Ap) og Martin Berthelsen (SV) i formannskapet måttet mene, og uansett hvor mye de forsøker å hindre meg i å forklare vår politikk når det gjelder mottak av flyktninger, kommer Frp til å fortsette å si nei til å åpne slusene for unge menn fra patriarkalske klansamfunn, som i realiteten er økonomiske migranter, og som "flykter" gjennom en rekke trygge land for å komme hit og har som mål å bli her permanent. Gjør vi det, er det slutten på Norge som et trygt og stabilt velferdsland. At ikke venstresiden greier å ta det innover seg, tyder på at virkelighetsfornektelsen er nærmest total. Ukrainas sikkerhet er vår sikkerhet. Ukrainas kamp for frihet, demokrati og liberale verdier er vår kamp. Den skal vi stå i – uansett hva det måtte koste oss. Og uansett hva venstrevridde politikere måtte mene. Hadde det vært opp til SV hadde ikke Norge engang vært medlem av NATO. Jeg tror mange i dag er glad for det medlemskapet. Noe annet ville vært å gamble med Norges sikkerhet.

"KLIKKET": Martin Berthelsen fra SV tålte ikke å høre at det er forskjell på ekte flyktninger og unge menn fra den patriarkalske samfunn i den tredje verden som tar seg gjennom en rekke trygge land for å få permanent opphold i Norge. 

Hva kan vi lære av USAs venstrevridde eksperiment?

Populariteten til Demokratenes president Joe Biden og visepresident Kamala Harris er i fritt fall. Den synker raskere enn du rekker å si Senterpartiet, som her hjemme har hatt et helt enestående fall i oppslutning. Men to ting øker voldsomt i USA: Antall drap begått med skytevåpen, og inflasjonen. Begge deler som følge av en ansvarsløs venstrevridd politikk.

I en rekke amerikanske byer har politibudsjettet blitt kraftig redusert i kjølvannet av raseopptøyene som Black Lives Matter-bevegelsen igangsatte. Den tidligere så trivelige byen Portland nordvest i USA har vært beskrevet som «hipsternes Mekka». Her er det tett mellom mikrobryggeriene, bokhandlene og de økologiske kaféene. Byen har lenge hatt stor tiltrekningskraft på unge med en alternativ livsstil og et venstrevridd tankesett. Det har ikke vært så bra for byen. For i dag handler overskriftene om de helt ville drapstallene. Siden 2020 har antall drap i byen økt med svimlende 83 prosent. Og volden viser ingen tegn til å avta. I fjor lå antall skyteepisoder på over 1100, hvorav minst 83 med dødelig utgang. Det er svært høye tall for en by med bare 650.000 innbyggere. 

Ute av kontroll
Det virker helt åpenbart at byen har mistet kontroll over utviklingen. Det er en akutt mangel på politifolk etter at mange har valgt å slutte, og det er vanskelig å rekruttere nye. Og gjett hva: Grunnen som oppgis er at politiet ikke lenger føler seg verdsatt av byens myndigheter. Politibudsjettet er skåret kraftig ned i kjølvannet av opptøyene som fulgte etter at George Floyd døde under en pågripelse våren 2020. En spesialgruppe satt sammen for å bekjempe gjengkriminalitet er oppløst av samme grunn. De venstrevridde har fått det som de vil. For ikke så lenge siden gikk byens borgermester ut og sa at mange innbyggere ikke lenger føler seg trygge i byen som tidligere nettopp var kjent for å være trygg. I dag tør ikke lenger foreldre sende barna sine ut for å leke.

UTE AV KONTROLL: Portland har blitt en utrygg by

Dyster utvikling
Drapstallene i byen står ut, men Portland er slett ikke alene. Vi ser et større mønster: Minst 12 storbyer i USA satte ny drapsrekord i 2021, blant annet Philadelphia, Atlanta og Austin. Over hele USA har vi sett en stor økning. I følge en rapport fra FBI økte antall drap med nesten 30 % i 2020. Det er den største registrerte økningen gjennom tidene, og drapstallene fortsatte å skyte i været gjennom 2021. Enn så lenge er ikke drapstallene tilbake på 1970- og 80-nivå, men trenden er dypt urovekkende og markerer et brudd med den nedgangen i kriminaliteten USA tidligere har sett over tid siden 1990-tallet.

Politiet trekker seg tilbake
Demokratene skylder på koronapandemien. Som Joe Biden skulle fikse. Demokratenes forklaringsmodell er at marginaliserte grupper i samfunnet har havnet under enda større press. Man har imidlertid ikke greid å påvise noen årsakssammenheng. Derimot virker det åpenbart at det har spilt en avgjørende rolle at politiet rett og slett har trukket seg tilbake. I mange storbyer, de fleste styrt av Demokratene – ble man sterkt påvirket av protestbølgen etter George Floyds død og kravene om «defund the police». Politibudsjetter be kuttet og penger ble omfordelt til sosiale formål.

”Hands-Off Patrol”

Nyhetsbyrået Reuters har studert hvordan politiet i Minneapolis ble påvirket året etter at George Floyd døde. Man fant at arbeidsmetodene ble dramatisk forandret: Politiet stoppet færre i trafikken og gjorde langt færre personkontroller i jakten på narkotika og våpen. Tittelen på rapporten taler sitt tydelige språk: ”Hands-Off Patrol”. Politiet har ganske enkelt trukket seg tilbake og latt kriminaliteten overta.
Resultatet? Minneapolis har slått sin egen drapsrekord fra 1995, da byen fikk det lite flatterende tilnavnet «Murderapolis» av avisen New York Times.

Innrømmer sammenheng
Nå har til og med Demokratene motvillig begynt å innrømme at det finnes en sammenheng. I by etter by har man begynt å øke politibudsjettene igjen. Med Det hvite hus som heiagjeng. Der ser man veldig tydelig at kriminalitet blir et stort spørsmål nå i mellomvalgåret. I San Francisco måtte borgermesteren innføre unntakstilstand for å få renset opp i gatene. Litt av en kuvending da dette var den samme liberale borgermesteren som advarte mot ”overpolicing of the Black community” og skar politibudsjettet inn til beinet. Borgermesteren gikk ut og lovet et mer aggressivt rettsvesen og lavere toleranse mot de kriminelle elementene som ødelegger byen. Snakk om å møte seg selv i døren. I New York valgte innbyggerne en ex-politimann til ny borgermester, og oppdraget var tydelig: Gjenopprett ro og orden.

Venstrevridde krefter
La oss håpe de lykkes. I blodtåka for å få has på Trump var alt tillatt. Opptøyer og vandalisme ble sett gjennom fingrene med, og politiet fikk skylden. Hva har så «amerikanske tilstander» med Norge å gjøre? Kan vi lære noe? Utviklingen bør interessere oss, da det er de samme venstrevridde kreftene her hjemme som ofte motsetter seg «hardere tak» mot kriminalitet. Til og med «dialogpolitiet» formidler gjerne at løsningen på gjengproblematikk må finnes andre steder. Venstreraddisene vil bygge flere fritidsklubber. De som krever sosiale løsninger for å bekjempe kriminalitet (folk bor for trangt, det er ikke nok fritidsklubber, innvandrere føler seg dårlig integrert etc…) blir sjelden imøtegått og de får ikke mange motspørsmål. Men hvor finnes evidensen for at sosiale tiltak reduserer kriminaliteten? Sosiale tiltak har åpenbart ikke stanset dagens gjengkriminelle. Jeg avviser ikke sosiale satsinger, men poenget må være at de tiltakene må vurderes like grundig som andre kriminalitetsforebyggende tiltak.

SKADELIG: De venstrevridde kreftene møter seg selv kraftig i døren

Mordepidemi
Det er stor forskjell på USA og Norge, men likevel er det mulig å se det som nå utspiller seg i USA som et slags eksperiment med folks sikkerhet og hva det betyr å bruke silkehansker mot kriminalitet. For hva skjer? Jo – når rettsvesenet trekker inn klørne, politifolk slutter og gatene overlates til seg selv, får vi en massiv fremvekst av gjengkriminalitet og vold. Det er ikke rakettforskning (vel, kanskje for venstrevridde). Det er et paradoks at de marginaliserte gruppene man hevdet skulle dra fordeler av et vingeklippet politi, i stedet er de som betaler den høyeste prisen. Det gjelder ikke minst svarte menn, som dør i tusentalls i det som kan karakteriseres som en mordepidemi. 

Rekordinflasjon

Heller ikke økonomisk går det riktig vei for USA, der Biden-administrasjonen har brukt penger som om det ikke finnes noen morgendag. Enorme stimulanser er pumpet inn i økonomien, blant annet har hver amerikaner fått rundt 4000 dollar i «lommepenger». Venstresiden i Norge og Europa har applaudert dette, og slått fast at utviklingen viser hvorfor det ikke gjør noe med store budsjettunderskudd. Tvert imot hevder mange på venstresiden i fullt alvor at vi bør bruke betydelig mer penger og spare mindre.
Men så kom inflasjonstallene. Inflasjonen i USA steg til nesten 7 % prosent mott slutten av 2021. Det er det høyeste tallet på 40 år. Det hvite hus mener at også dette er pandemiens feil – en pandemi Biden skulle fikse. Den forklaringen overbeviser ikke mange. Biden-administrasjonen har vært pådriver for å øke husholdningenes forbruk, samtidig som færre amerikanere står til arbeidsmarkedets disposisjon. Dette har skapt et såkalt flaskehalsproblem i økonomien, og drevet prisene i været. Inflasjonsspøkelset er tilbake for fullt, og truer med å uthule lønnsøkningene til vanlige lønnstakere, akkurat som på 70- og 80-tallet.

REKORDLAV OPPSLUTNING: Joe Biden er den dårligst likte presidenten i moderne tid

Politisk lettsindighet
Derfor bør vi se på hva som skjer i USA: Flere av venstresidens mest populære ideer prøves ut der i «realtime» av sosialistene Harris og Biden. Resultat: En historisk økning av så vel inflasjon som mord. Det er dessverre heller ikke vanskelig å finne eksempler på politisk lettsindighet i Norge: De rødgrønnes bidrag til folks strømregning er et slikt eksempel. Noe av det mest problematiske er at strømstøtten åpner for et helt nytt prinsipp: At politikken skal kompensere borgerne for ulike utslag av markedet. De som virkelig tror at strømpriskompensasjonen blir en engangsforeteelse og at prisene kommer til å synke til et stabilt lavt nivå: Rekk opp hånden.

EKSPERIMENT: Det politiske eksperimentet til Demokratene har ført til rekordmange drap og ny inflasjonsrekord i USA. Det bør vi trekke lærdom av.

Politisk advarsel
Ved inngangen til mellomvalget har demokratene presidentembetet, et smalt flertall i Huset og et syltynt flertall i Senatet. Men utsiktene til å beholde flertallet i begge kamre arter seg nærmest som en ønskedrøm i amerikansk politikk i moderne tid. Joe Biden ligger lavere på målingene enn alle andre presidenter i moderne tid. Venstrevridd politikk virker ikke: Og apropos rating: Her hjemme er både AP og særlig SP i fritt fall. Sannsynligvis er det bare begynnelsen. Mye skade ble gjort allerede da SV hadde lagt sine klamme hender på statsbudsjettet i høst, og med SV og et stort komunistpati (Rødt) som stiger på meningsmålingene og vil kreve innflytelse, kan det faktisk føre til noe bra: At venstresvingen styrer i grøfta og blir der. Advarslene fra USA bør vi ta på alvor.

ELENDIG JOBB: Den rødgrønne regjeringen her hjemme står også til stryk

Hvem er Robert Malone?

Antiwaxere og konspirasjonsteoretikere har funnet seg en ny helt: En mann ved navn Dr. Robert Malone har nylig funnet berømmelse gjennom alternative medier. Han hevder å være oppfinneren av mRNA-vaksinen og sprer om seg med en merkelig blanding av misvisende påstander. Jeg har sett litt nærmere på Malones historie og hvem han er.

Jeg oppfordrer alle til å lese seg opp på Robert Malone, i stedet for å ta det den selvoppnevnte oppfinneren av mRNA-vaksiner sier for god fisk. Om han har funnet opp noe må det være antiwax-bevegelsen, og derfor er hans stjerne stigende i det alternative og konspiratoriske medieuniverset. Han begynte å dukke opp på podcaster og kabelnyhetsprogrammer for noen måneder siden, presentert som en vitenskapelig ekspert, og hevdet at godkjenningsprosessen for vaksinene hadde vært uklokt fremskyndet. Han fortalte Tucker Carlson at publikum ikke har nok informasjon til å avgjøre om de skal vaksineres. Han fortalte Glenn Beck at det er uetisk å tilby incentiver for å ta vaksiner. Han fortalte Del Bigtree, en antivaksineaktivist som motsetter seg vanlige inokulasjoner i barndommen, at det ikke hadde vært tilstrekkelig forskning på hvordan vaksinene kan påvirke kvinners reproduktive systemer. På show etter show har Malone, som raskt har samlet mer enn 200 000 Twitter-følgere, sådd tvil om sikkerheten til vaksinene mens han fordømmer det han ser på som forsøk på å sensurere dissens. Alt dette har spredt seg i alternative og konspiratoriske miljøer. Argumentene gjengis av folk som ikke har fnugg av peiling på medisin, virologi eller hvordan forskning fungerer.

ANTIWAX-HELT: Konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere over hele verden har funnet seg en ny helt: Robert Malone

Selvoppnevnt oppfinner

Uansett hvor han dukker opp, hevdes det at Malone er oppfinneren av mRNA-vaksiner. Det er noe han hevder selv, og som står i hans Twitter-bio (som nå er suspendert). "Jeg oppfant bokstavelig talt mRNA-teknologi da jeg var 28," sier Malone, som nå er 61. Hvis det er sant – eller mer til poenget, hvis Malone tror det er sant – så burde du forvente at han skal kjempe for et helt annet budskap. Ifølge en fersk studie har innovasjonen som han hevder å være ansvarlig for allerede reddet hundretusenvis av liv bare i USA; det er snakk om at det snart kan føre til en runde med nobelpriser. Det er en type bekreftelse få forskere i historien har mottatt. Men i stedet for å ta en seiersrunde, har Malone fremstått som en av de mest høylydte kritikerne av sin egen påståtte bragd. Han har sådd tvil om Pfizer- og Moderna-vaksinene på stort sett alle podcaster eller YouTube-kanaler som vil ha ham. Hvorvidt Malone virkelig snakker sant om oppfinnelsen av mRNA-vaksiner, kan best overlates til den svenske nobelpriskomiteen.

Egen agenda
Malone er drevet av sin egen agenda. Det kan virke som om han har et slags hevnmotiv: Da Malone var hovedfagsstudent i biologi på slutten av 1980-tallet ved Salk Institute for Biological Studies, injiserte han genetisk materiale – DNA og RNA – inn i cellene til mus i håp om å lage en ny type vaksine. Han var den første forfatteren på en artikkel fra 1989 som demonstrerte hvordan RNA kunne leveres inn i celler ved hjelp av lipider, som i utgangspunktet er bittesmå kuler av fett, og en av flere medforfattere på en vitenskapelig artikkel fra 1990 som viser at hvis du injiserer rent RNA eller DNA i musemuskelceller, kan det føre til transkripsjon av nye proteiner. Hvis den samme tilnærmingen fungerte for menneskelige celler, sa sistnevnte artikkel i sin konklusjon, at denne teknologien "kan gi alternative tilnærminger til vaksineutvikling."

Vil innkassere æren
Disse to studiene representerer en banebrytende arbeid innen genoverføring, ifølge Rein Verbeke, en postdoktor ved Ghent-universitetet i Belgia, og hovedforfatteren av en 2019-studie om utvikling av mRNA-vaksine. Verbeke sier at Malone og hans medforfattere «for første gang utløste håpet om at mRNA kunne ha potensiale som en ny medikamentklasse," men han understreker at oppnåelsen av mRNA-vaksinene i dag er et resultat av mye samarbeid. Malone derimot, prøver å innkassere æren alene. Det er ikke slik moderne forskning fungerer. Malone droppet ut av forskerskolen i 1988, bare kort etter doktorgraden, og begynte å jobbe i et farmasøytisk selskap kalt Vical. Nå hevder han at både Salk Institute og Vical tjente på arbeidet hans og i det vesentlige hindret ham i å fortsette forskningen sin. (En talsperson for Salk Institute sier at ingenting i instituttets dokumentarkiv underbygger Malones påstander). Bioteknologiselskapet som Vical ble fusjonert inn i, Brickell, har ikke kommentert. Malone er fortsatt bitter over det han oppfattet som en slags mishandling, og har kalt det som skjedde med ham for «intellektuell voldtekt».

Vaksine-pionér
Et mål for Malones irritasjon, biokjemikeren Katalin Karikó, har blitt omtalt i flere nyhetssaker som en pioner for mRNA-vaksine. CNN kalte arbeidet hennes "grunnlaget for Covid-19-vaksinen" mens en overskrift i New York Times sa at hun "bidro til å beskytte verden mot koronaviruset." Ingen av disse historiene nevnte Malone. "Jeg er skrevet ut av historien," har han sagt. "Det handler om Kati." Malone sendte henne en e-post i juni, der han anklaget henne for å gi journalister falsk informasjon og blåse opp hennes egne prestasjoner. "Dette kommer ikke til å ende bra," heter det i Malones e-post. Karikó svarte at hun ikke, i motsetning til Malone, hadde hevdet at hun er oppfinneren av mRNA-vaksiner og også hun understreker at "mange mange forskere" bidro til suksessen. "Jeg har aldri hevdet mer enn å oppdage en måte å gjøre RNA mindre inflammatorisk," skrev hun til ham. Malone har omtalt seg selv som hennes "mentor" og "coach", selv om de har møttes personlig bare én gang, i 1997, da han inviterte henne til å holde en tale. I følge Karikó har Malone grovt overvurdert sine prestasjoner. Det er "hundrevis av forskere som bidro mer til mRNA-vaksiner enn det han gjorde." Det er relativt lett å se hva som er Malones motiv for å skryte på seg denne rollen, og hvorfor han har viet sitt virke til å diskreditere de som faktisk fortjener ros og ære. Derfor har han vendt seg mot vaksineprodusentene og vaksineprogrammet, noe som altså ikke er vitenskapelig fundert.

SELVUTNEVNT OPPFINNER: Dr. Robert Malone hevder å være oppfinneren av mRNA-vaksinen og sprer om seg med en merkelig blanding av misvisende påstander

Den marxistiske PK-bevegelsen må bekjempes

Vi ser stadig flere autoritære trekk i tiden. Har vi det ideologiske begrepsapparatet, de politiske verktøyene og den bevisstheten som skal til for å demme opp? For å kunne gjøre det må vi stå opp for de verdiene vår vestlige sivilisasjon er bygget på. Fremveksten av "de nye konservative" kan utgjøre en viktig motvekt. Her kommenterer jeg hvordan vi kan bekjempe de autoritære bevegelsene i en ideologisk kontekst.

Liberalismen har lenge vært en drivkraft for å gjøre friheten reell for stadig flere mennesker, basert på et sett av grunnleggende verdier og institusjoner: rettsstaten, det liberale demokratiet, det uavhengige sivilsamfunnet og en fungerende markedsøkonomi. Denne kombinasjonen har vist seg å være en suksessoppskrift. Våre vestlige samfunn er bygget på dette. Frihet og utvikling går hånd i hånd. Ikke minst når det gjelder ytringsfrihet og økonomisk frihet. Derfor er jeg markedsliberalist, og ytringsfrihetsfundamentalist. Markedsliberalisme går hånd i hånd med kapitalisme. Også en suksessoppskrift. Liberalisme i vid forstand innebærer at individet står i sentrum, og du har derfor full suverenitet over ditt eget liv, kropp og eiendom. Økonomisk liberalisme innebærer at produksjonsmidler er privateid, at markedet er fritt for statlig innblanding, at fortjeneste er smart og så videre.

Hovedretninger i liberalismen
Derfor er jeg liberalist. MEN. Vi lever i urolige tider og liberalismen bør ikke være normoppløsende eller bidra til å relativisere verdiene våre. Liberalkonservatisme har gjerne blitt brukt om blandingen av politisk liberalisme og tradisjonelle konservative verdier. Jeg for min del betrakter meg som en verdikonservativ liberalist, men ikke nødvendigvis liberal. Dette er forskjellen på de to hovedretningene i liberalismen – den liberale og den liberalistiske: Den første er tydelig representert gjennom de partiene som kaller seg liberale eller sosialliberale – Venstre i Norge, Folkpartiet i Sverige, Lib-Dems i England, osv. Plassert i sentrum på den politiske skalaen. Der er ikke jeg. Den liberalistiske retningen ligger på høyre fløy, og har minimalstat og lavest mulig skatter som hovedlinje. Derfor er det helt logisk at Fremskrittspartiet kaller seg et liberalistisk parti, og har som formål “sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”. Der føler jeg meg trygt hjemme, men det bør være plass for de som er konservativt anlagt i Frp.

Totalitært tankegods

Som liberalister setter vi individet fremst, men det er viktig med verdifellesskap eller en felles kultur. Fordi våre verdier er under angrep. Vår vestlige sivilisasjon er under angrep. Vår frihet er under angrep. Vi ser mange urovekkende tegn i tiden: Woke-bevegelsen, cancel-culture, BLM, AntiFa, defund the police-bevegelsen, den militante klimabevegelsen og LHBTQ-bevegelsen. For å nevne noen. Alle med islett av totalitært tankegods. For å ta BLM som eksempel: Antidemokratiske fanatikere som forsøker å presse sine påtenkte verdier over på samfunnet gjennom såkalt kritisk raseteori. Dette er egentlig gjennomføringen av Jim Crow med motsatt fortegn. Jim Crow er en betegnelse på segregeringen av hvite og svarte borgere i USA, institusjonalisert og lovfestet fra tiden etter borgerkrigen (1861 – 1865) og frem til 1950-årene. Betegnelsen har sitt opphav i en populær sang, «Jump Jim Crow», fremført første gang i 1828 av den omreisende hvite artisten Thomas «Jim Crow» Rice, som gjorde karriere ved å opptre sminket som en svart person på scenen. Dette var altså det første «blackface». Begrepet er fortsatt i bruk, ikke minst blant svarte i USA. For eksempel brukte tidligere president Barack Obama begrepet «Jim Crow» flere steder i sin bok Audacity of Hope.

AUTORITÆRT: Deler av klimabevegelsen er sterkt autoritær, her representert ved kamerat Greta Thunberg iført AntiFa t-skjorte

 

SKUMLE: AntiFa er en totalitær bevegelse som har endt opp med å bli det den sier den vil bekjempe.

Identitetspolitikk

Men vi er ikke hvite, svarte, brune, gule eller røde. Det er identitetspolitikk på sitt verste å sitte fast i en slik tankegang. Vi er individer, med våre styrker og svakheter. Martin Luther King sa det slik i sin berømte tale: "I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.» BLM står for det motsatte av dette. Er du hvit er du per definisjon rasist. I USA betrakter BLM alle hvite som rasister. Dette er en renspikket kommunisme-ideologi. En ekstrem politisk korrekthet, totalitært og autoritært tankegods, som kan spores tilbake til den såkalte Frankfurterskolen.

Kommunisme

Tanken om politisk korrekthet har sitt opphav i kulturmarxismen, som siden midten på 1920-tallet har arbeidet for en radikal omveltning av Vestens tradisjonelle kultur for å skape en sosial revolusjon. Karl Marx (1818-83) er blitt kalt neo-jakobiner, fordi hans sosiale revolusjon var inspirert av den franske revolusjon. Med den bolsjevistiske revolusjonen i Russland i 1917 ble det skapt noen forventninger blant de europeiske marxistene om et nytt menneske og en ny verden med likhet og rettferdighet for alle. Etter første verdenskrig var det et kommunistisk opprør i Berlin, ledet av Karl Liebknecht (1871 – 1919) og Rosa Luxemburg (1871 – 1919). Bayern ble like godt erklært som en egen Sovjet-republikk ledet av Kurt Eisner (1867 – 1919), og i Ungarn fantes det en kommunistisk republikk ledet av Bela Kun (1886 – 1938) i 1919. Man hadde også Leo Trotskijs (1979 – 1940) røde hær i Polen samme år. Kommunist-frykten var stor, men disse marxistiske fremstøtene for å endre Europa ble bekjempet og forsvant kort tid etterpå.

Under Lenins kommando

De revolusjonære commiene skyldte på arbeiderklassen, som ikke visste sitt eget beste. Arbeiderklassen skulle jo tjene på revolusjonen og plassere seg på toppen av maktpyramiden, men de var ikke tilstrekkelig politisk bevisste. Akademikerne i den kommunistiske eliten la altså skylden på arbeiderne fordi de ikke var opplyste nok. Arbeiderklassens revolusjon uten arbeidere ble vanskelig. Da det på begynnelsen av 20-tallet ble klart at det ikke var mulig å eksportere Sovjetunionens kommunistiske revolusjon til det vestlige Europa på grunn av sosialdemokratiske og kulturradikale moderate krefter, skiftet Komintern (Den Kommunistiske Internasjonale) strategi. Nå skulle man heller kompromittere og undergrave selve de verdiene og prinsippene som de vestlige samfunn var tuftet på. Det er for øvrig veldig interessant at Det norske Arbeiderparti som et av de få nasjonale sosialdemokratiske partier var medlem av Komintern i 1920-årene, og dermed underlagt Lenins kommando. Arbeiderpartiet var faktisk det nest største partiet etter bolsjevikene på den første kongressen.

SJEFEN TIL AP: På 1920-tallet var Det Norske Arbeiderpartiet underlagt Lenins kommando.

Marxistisk kulturrevolusjon

På Lenins initiativ ble det holdt et møte på Marx-Engels Instituttet i Moskva, der man etablerte en internasjonal marxistisk kulturrevolusjon. Til stede var blant annet den ungarske marxisten George Lukacs (nei, ikke DEN George Lukas…) som utviklet ideen om «revolusjon og eros», der han beskrev hvordan seksuelle instinkter kunne brukes som destruktive instrumenter. Til stede var også Willi Munzenberg (1889-1940), som foreslo å organisere de intellektuelle til å fremstille den vestlige sivilisasjon som en stinkende og dekadent kultur. Bare dersom man var i stand til å korrumpere alle verdier og gjøre livet umulig, kunne man innføre proletariatets diktatur.

 
"Det kommunistiske mennesket"

De marxistiske intellektuelle mente altså at man for å gjennomføre revolusjonen ikke kunne fokusere på strukturen i den kapitalistiske økonomien, slik Marx hadde gjort, men på samfunnets kulturelle superstruktur. Det var den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891 – 1937) og Lukacs (1885 – 1971), som skapte denne nye kulturmarxismen. Gramsci jobbet 1923-24 i Moskva og Wien for Komintern. I Moskva kom han til den konklusjon at det ikke var mulig å gjennomføre en revolusjon blant vestlige arbeidere i stil med den bolsjevistiske oppstanden i Russland på grunn av deres kristne overbevisning. Hans tanke var, at det var nødvendig å skape et nytt “kommunistisk menneske” før det var mulig å gjennomføre en politisk revolusjon. Dette førte til, at det var de intellektuelle innen utdanning og kultur, som skulle infiltrere samfunnets institusjoner: Regjeringen, rettsvesenet, militæret, skolene og mediene. Det ser vi også i dag – der venstrevridde systematisk har infiltrert skoleverk, akademia og ulike institusjoner. Gramsci mente at så lenge arbeiderne var troende kristne kunne de ikke motta de revolusjonære ideer. Derav sosialismens kamp mot kristendommen.

Politisk korrekthet
Georg Lukacs begynte sitt politiske liv som agent for Komintern, og med boken “Geschichte und Klassenbewusstsein” (1923) ble han den førende marxistiske teoretikeren. Hans tanke var, at for at en ny marxistisk kultur skulle kunne oppstå, var det nødvendig å utslette den eksisterende kultur. Den eneste løsning på tidens kulturelle motsetninger var, at samfunnet skulle brytes ned. En verdensomspennende omveltning av verdier kunne ikke fine sted uten en utslettelse av de gamle verdiene. Som kulturkommisær i Bela Kuns bolsjevistiske regime iverksatte han det som ble kjent som “kulturterror”. Han innførte et radikalt seksualopplæringsprogram i de ungarske skolene. Barna ble undervist i fri kjærlighet og fikk kunnskap om det seksuelle samleie. De ble fortalt om det gammeldagse ved middelklassens familiemønstre, det umoderne ved det monogame forhold og det irrelevante ved religion, som fratar mennesker all lyst og glede. Kvinnene ble oppfordret til å reise sig mot tidens seksualmoral. Denne såkalte “kulturterroren” kan oppfattes som forgjengeren til den “politiske korrekthet” vi ser i våre dager.

Kulturpessimisme

På et hemmelig møte blant marxistiske intellektuelle i Tyskland i 1923 lanserte Lukacs idéen om å spre en altomfattende “kulturpessimisme” for å skape en tilstand av håpløshet og fremmedgjøring hos Vestens mennesker, som en nødvendig forløper for revolusjonen. Dette møtet førte til grunnleggelsen av Institutt for Sosial Forskning ved Frankfurt Universitetet i Tyskland. Instituttet ble snart kjent som Frankfurterskolen. Det var en organisasjon av marxister og kommunistisk orienterte psykologer, samfunnsforskere og andre intellektuelle, og oppgaven var å implementere Georg Lukacs’ program. Målet var å arbeide for å løse de praktiske problemene med implementeringen av sosialismen i Europa og andre deler av verden. For å få til dette måtte de så raskt som mulig underminere den jødisk-kristne kulturarven.

Destabilisering
De ville destabilisere samfunnet og nedbryte hva de så på som den undertrykkende orden. For å fremme denne stille kulturelle revolusjon anbefaler denne skolen blant annet:

• Opprettelse av lovovertredelser for rasisme
• Vedvarende forandringer for å skape forvirring
• Undervisning i sex og homoseksualitet til barn
• Underminering av skolens og lærernes autoritet
• Kjempe for innvandring for å nedbryte den kulturelle identitet
• Fremme overdreven rusbruk
• Tømme kirkene
• Upålitelig rettssystem med bias mot ofrene for kriminalitet
• Avhengighet av staten eller offentlige ytelser
• Kontroll og undertrykkelse av meninger via media
• Tilskynde oppløsning av familien

Lyder det kjent? Dette er kjente mål for folk på venstresiden i dag: Oppløsning av normer og verdier som vi har bygget våre samfunn på. Og som om ikke dette er nok: En av hovedtankene i Frankfurterskolen var å bruke Freuds idé om panseksualitet – dvs, søken etter nytelse uavhengig av kjønn og identitet, nedbryte forskjellen mellom kjønnene, og nedbryte de tradisjonelle relasjonene mellom kvinner og menn.

For å fremme sine mål ville de:

• Angripe fedrenes myndighet, samt benekte spesifikke fars- og mors roller, og nedbryte familiens rettigheter som primærpedagoger for deres barn.
• Avskaffe forskjellen i utdannelsen for gutter og jenter.
• Avskaffe alle former for mannlig dominans – kvinner i forsvaret
• Erklære kvinner for å være en undertrykt klasse og menn som undertrykkere

Lyder det kjent? Dette har stor gjenklang på venstresiden, som sitter fast i en tankegang preget av kollektivisme og klassetenkning. Individualisme, i god liberalistisk tradisjon, står i motsetning til kollektivisme. Mange av de antidemokratiske bevegelsene vi ser i dag, som jobber aktivt for å bryte ned vår samfunnsorden, er ektefødte barn av Frankfurter-tradisjonen. 

Ideologisk motstand

Derfor skal vi tørre å stå opp mot dette – vil skal stå opp for verdiene våre. Derfor trenger vi et verdifellesskap, og det kan godt være at den rene liberalismen mangler begreper for å gripe an utfordringer som i mindre grad dreier seg om økonomi eller rettigheter for individet. Som for eksempel: Spørsmål om kulturell identitet og tilhørighet, sikkerhet og trygghet, nasjonalstat og globalisering. I dag er en av de sikreste måtene å være kontrær på i mange miljøer å være konservativ i en eller annen forstand. I den forstand er jeg en stolt konservativ. Det er fullt mulig å kombinere innsikt fra tenkere med forskjellige innfallsvinkler. Ideologisk debatt er jo ikke bare en teoretisk lek. Nå er det selvfølgelig ingen motsetning mellom liberalisme og fellesskap, men jeg bare adresserer hvordan vi kan gripe det an ideologisk og begrepsmessig.

 
Woke-Minerva?
I en tid da ikke engang Høyre lenger er et ekte konservativt parti, mener jeg at Norge kunne trenge en dose konservatisme. De fleste partiene er stort sett liberale. Det samme ser vi i mediene. De mener stort sett det samme. Det er heller ikke umiddelbart lett å finne konservative kommentatorer eller samfunnsdebattanter. Tidsskriftet Minerva er i beste fall liberalkonservativt eller «woke light»? I artikkelen «fem ting å tenke over for deg som er livredd for avkolonisering, woke og cancel culture» skriver kulturredaktør i Minerva, Ingebjørg Sofie Larsen, at woke-kulturen har noe for seg. Larsen mener at vi som kritiserer woke-ideologien burde senke skuldrene, høre litt på jazz innse at vi er sidrumpa, reaksjonære og angstbiterske kulturkrigere som klamrer oss fast til en svunnen tid.
Det er for øvrig interessant å se på noen iboende motsetninger når det gjelder noen brennbare politiske spørsmål: For eksempel innvandring, EU og velferdsstatens fremtid. Er det problematisk å støtte styrkingen av EU på bekostning av nasjonalstaten, intervensjonsdiplomati på bekostning av FN-pakten eller multikulturalisme på bekostning av nasjonal kultur? Ikke hvis du betrakter deg som liberal, men det er vanskelig forenlig med en konservativ grunnholdning.

 
De nye konservative
Det er derfor superspennende at vi ser en fremvekst av en ny, radikal konservatisme i Europa. Medlemmene er verken operaelskere eller vinkjennere. De har gjennomgående arbeiderklassebakgrunn og mangler høyere utdanning. Dette har de etablerte partiene, som definerer seg som konservative, ikke tatt innover seg. I Norge har de etablerte konservative stort sett tatt avstand fra denne folkelige konservatismen, som de forsøker å stemple som høyrepopulisme. Jeg for min del føler tilhørighet til denne folkelige konservatismen, og jeg er stolt av det. Særlig når vi ser hvordan dette blir møtt fra mer tradisjonelt konservativt hold. Forsøk på å marginalisere den nye høyresiden synes så langt å ha gjort den sterkere, og jeg tror at den vil fortsette å være en faktor i en tid preget av kulturkamp og identitetspolitikk. De nye konservatives kraftsenter er den voksende gruppen av innvandringskritiske og euroskeptiske borgere som føler seg fremmedgjorte i Europas politiske landskap. Europas etablerte konservative partier har i liten grad vært villige til å komme oppblomstringen av folkelig konservatisme i møte. Det kommer dels av ubehag over illiberale holdninger, dels ubehag over hva som oppleves som sosialt underlegne meningsfeller. Derfor oppstår nå nye radikale konservative partier over hele Europa.
I USA er høyresiden konservativ, mens venstresiden er liberal. Det partiet her hjemme som tar opp i seg de konservative strømningene vil vokse. Jeg kan ikke se noe annet parti enn Fremskrittspartiet gjøre dette, men da må vi slutte med den akademiske diskusjonen rundt hvem som er gode liberalister. Frp står godt plantet i den liberalistiske tradisjonen når det gjelder økonomi og synet på enkeltmennesket, men det er også klare konservative elementer i deler av Frp. De skal vi ta vare på, i en tid der kulturelle spørsmål om etikk, identitet og verdier seiler opp.

 
Keiserens nye klær
Frankfurterskolen forsøkte å fordreie og til syvende og sist ødelegge den vestlige kulturen. Tanken er at det kapitalistiske samfunnet vil erstattes av det kommunistiske. Når vi forstår den innflytelsen Frankfurterskolen har hatt og fortsatt har på utdanningssystemet, ikke minst på journalistutdanningen, og det politiske systemet, er det ikke rart at politisk korrekthet, moralsk relativisme og kulturradikalisme er så utbredt hos mange yngre og velutdannede humanister. I dag trenger du ikke engang være spesielt venstrevridd, da dette viruset har spredt seg langt inn i de borgerliges rekker. I dag er det helt vanlig at politikere, journalister og intellektuelle tegner opp et bilde av virkeligheten som ikke eksisterer. Få kan se hvordan virkeligheten egentlig ser ut. Og færre bryr seg. I stedet fokuseres det i hovedstrømsmediene (MSM) hver eneste dag på en slags sosialkonstruktivistisk utopi, som alle humanister har blitt hjernevasket til å tro på. Det er ikke mange som tør å si at keiseren er naken, da de som gjør det blir hengt ut og frosset ut på ulike måter. Som følge av denne utviklingen har ytringsrommet blitt mye trangere, ja selve ytringsfriheten er under press.

Kritisk teori
Frankfurterskolen kombinerte marxistisk analyse med freudiansk psykoanalyse, og skapte med det grunnlaget for det som senere ble kalt «kritisk teori». Teorien innebærer en destruktiv kritikk av den vestlige kulturs grunnleggende forestillingsverden, som omfatter kristendom, kapitalisme, autoritet, familie, patriarkat, hierarki, moral, tradisjon, lojalitet, patriotisme, nasjonalisme, arv, konvensjoner og konservatisme. For å nevne noe. For at sosialismen skal kunne innføres eller vokse, må tilstrekkelig mange mennesker ha det håpløst og dårlig. Det har alltid vært en av mine hovedinnvendinger mot sosialismen. Velfungerende samfunn trenger sosialisme like mye som pest eller covid.
Den kritiske teorien omfatter forskjellige delteorier, som skal brukes til å bekjempe den eksisterende kulturen: Matriarkalsk teori, androgyn teori, personlighetsteori, autoritetsteori, familieteori, seksualteori, raseteori, lovteori og litterær teori. Meningen var at disse teoriene skulle praktiseres og brukes til å velte den eksisterende sosiale orden og bane veien for en revolusjon basert på kulturmarxisme. Helt sentralt i denne øvelsen er det å erklære den heteroseksuelle hvite mann som rasist.

Den hvite manns feil
Både studentopprøret / 68-revolusjonen og kvinnenes frigjøringsbevegelse var inspirert av Frankfurterskolens marxistiske filosof Herbert Marcuse. Han mente at den hvite mann uansett er skyldig, og at svarte mennesker var opprørets mest naturlige kraft. Han avviste alle grunnleggende vestlige begreper, prediket seksuell frihet og verdien av den feministiske og de svartes revolusjon. Marcuses tanke var at studenter, svarte mennesker, de fremmedgjorte, de asosiale og den tredje verdens mennesker, skulle erstatte proletariatet (arbeiderne) i den kommunistiske revolusjonen. Den marxistiske kulturrevolusjonen var designet for å rive ned og bryte ned den vestlige sivilisasjonen innenfra. Friedrich Engels fremhevet matriarkatet som ur-alternativet, og det var derfor nødvendig å oppløse kjernefamilien, for å gjøre kommende generasjoner klare til å akseptere de planlagte sosiale forandringene. Dette forberedte veien for de nye venstresosialistenes krigserklæring mot det maskuline kjønn, under dekke av å handle om kvinnefrigjøring. Samfunnet skulle omformes til et kvinnedominert samfunn.

Indoktrinering

Frankfurterskolens politisk korrekte kulturmarxisme ble formulert i termer som både journalister og politikere kunne bruke uten å virke for revolusjonære: Man hevdet at dette bare handlet om å være sensitiv overfor andre mennesker. Det dreide seg ikke om noe annet enn toleranse, mangfold, inkludering og likeverd. Høres det kjent ut? Noen av oss vet at virkeligheten ser annerledes ut: Det å skulle være politisk korrekt medfører nemlig undertrykkelse av ytringsfriheten, tankekontroll, en omveltning av den sosiale orden og til syvende og sist en totalitær stat. Frankfurterskolen har dominert alle vestlige universiteter i mange tiår, ikke minst i USA, som har sine relativt rabiate kulturradikale folk. Historieløse unge mennesker indoktrineres og læres opp til å erstatte fornuft og virkelighetsbeskrivelse med politisk korrekte formuleringer.

Raddisuniversiteter

I dag gjennomsyres både akademia og hovedstrømsmediene av en kvelende politisk korrekthet, som er et ektefødt barn av Frankfurterskolen. Den kritiske pedagogikk er et ekko av Frankfurterskolen. Forskningen skal fremfor alt være politisk korrekt, ellers blir studentenes avhandlinger forkastet. Universitetenes veiledninger for forskningsetikk er politiske og kulturrelativistiske krav til de studentene, hvis de vil bestå. De fleste lærebøker i kunstkritikk, litteraturkritikk, sosiologi, antropologi og kulturgeografi er i dag dypt preget av Frankfurterskolens filosofi. På 70-tallet implementerte man på 70-tallet Marcuses begrep om borgerskapets «repressive toleranse». Man fremmet toleranse for alle venstrevridde oppfatninger, og intoleranse overfor alle de konservative «gale» meningene. Mange universiteter er i dag ikke lenger vitenskapelige institusjoner, men kulturpolitiske indoktrineringsanstalter. Om vi ser på norske forhold er det såkalte «storbyuniversitetet OsloMet» verst i den kulturpolitiske klassen. Verre raddisskole skal det godt gjøres å finne i Norge.

Kvinnebevegelsens marxistiske røtter

Betty Friedan’s (1921 – 2006) bok «The Feminine Mystique» (1963) var grunnleggende for kvinnebevegelsen i USA på den tiden. Hun var riktignok ikke medlem av Frankfurterskolen, men denne inspirerte henne til å skrive om den politiske korrekthetens marxistiske røtter. Ideen om å bytte om på kjønnsroller og seksualitet og en transformasjon av patriarkatet til et matriarkat, kan spores direkte tilbake til Friedrich Engels’ (1820 – 95) bok «Familiens, statens og den private eiendoms opprinnelse» fra 1884. Men det var Marx som i sitt verk «Den tyske ideologi» fra 1845 var den første som skrev at koner og barn var patriarkets eiendom, og at det var nødvendig å bytte rollene. Vi ser altså at også deler av kvinnebevegelsen har marxistiske røtter.

BESLEKTET: Det er slett ikke overraskende at kvinnebevegelsen og woke-bevegelsen finner hverandre...

All atferd er like bra

Et siste eksempel: Innvandring og integrering. Det var ikke et stort tema da Frankfurterskolen ble dannet, men tilnærmingen og pedagogikken gir uttrykk for det samme tankesettet: Mange pedagoger kommer fra studiene med en post-marxistisk idé om at romslighet, raushet og forståelse løser alle problemer knyttet til islamsk kultur. Eller rettere sagt: «Det er ingen problemer med islamsk kultur. Det er våre fordommer som er problemet. Det er mangelen på integrering som er problemet». De aggressive og utagerende muslimske guttene skal ikke tilpasse seg klassen eller gruppen, fordi det skal være plass til alle. Denne pedagogikken stammer fra den verdirelativistiske filosofien som det moderne multikulturelle samfunnet er gjennomsyret av. Der all atferd er like bra. Man må ikke diskriminere, og for all del ikke si at muslimske gutter oppfører seg dårlig. I det hele tatt skal klassen være solidarisk med uoppdragne barn. Mange av dem er jo utsatt for rasisme. Dette kalles anerkjennende pedagogikk, som beskylder kritikerne for at de ubevisst stigmatiserer de umulige muslimske guttene. Det er altså omgivelsene som skal endres for å tilpasse seg, ikke de ustyrlige guttene.

Som en fundamentalistisk religion

Oppegående mennesker i dette landet bør interessere seg for hvor dette tankegodset og hele denne politisk korrekte pedagogikken kommer fra. De fleste undervisningsinstitusjoner i den vestlige verden har i lang tid være infisert med det marxistiske viruset som kalles «kritisk teori». Det finnes kritisk pedagogikk, kritisk psykologi, kritisk filosofi, kritisk antropologi, kritisk sosiologi og Gud vet hva. Alt står på skuldrene til Frankfurterskolens kulturmarxistiske dogmer. Det er nærmest en slags fundamentalistisk religion uten Gud, som til de grader har forpestet de fleste universitetsmiljøene først i USA og som nå sprer seg til Europa. Derfor synes jeg det var en fantastisk nyhet at det kommer et nytt amerikansk universitet som vil kjempe mot politisk korrekthet. Blant personene bak University of Austin er forfatter Ayaan Hirsi Ali, journalist Bari Weiss og professor Kathleen Stock. Universitet vekker reaksjoner. Også i Norge. Selvfølgelig. Det er imidlertid lov å håpe at det kommer flere slike, og vi greier å snu den autoritære trenden vi er inne i. Når vi vet hva vi er «up against» blir det forhåpentligvis lettere å stå imot, og ikke bare godta alt vi får oss presentert. I toleransens navn. Dette har fint lite med toleranse og mangfold å gjøre. Derfor mener jeg vi trenger en dose konservatisme. Vi trenger å jobbe mot dette innenfor et verdifellesskap som er robust nok til å stå imot. I den settingen har jeg ingen problemer med å stå frem som stolt konservativ, og holde den fanen høyt. Bli med!

BLM: Antidemokratiske fanatikere som forsøker å presse sine påtenkte verdier over på samfunnet gjennom såkalt kritisk raseteori.