Jeg støttet at anmodningen skulle imøtekommes, da Frp alltid prioriterer å hjelpe flyktninger i nærområdet. Vi har en krig i Europa. Da må vi ta vårt ansvar og stille opp for våre egne nærområder før vi tar imot flyktninger fra helt andre steder på jorden. Det burde ikke være kontroversielt å si at vi vil prioritere de flyktningene som er nærmest oss. Dette er så åpenbart at det egentlig burde være unødvendig å nevne. Vi bryr oss mer om det som er nære oss, enn det som er langt unna. Ukrainske flyktninger vil dessuten ha lettere for å bli integrert i det norske samfunnet enn flyktninger fra andre deler av verden, da dette er personer fra noenlunde samme kulturkrets som Norge. Det er viktig å prioritere de aller mest sårbare ukrainske flyktningene, men Frp har også foreslått å gi mange ukrainere som kommer til Norge midlertidig arbeids og oppholdstillatelse.
Sprø retorikk
Midt i en krig i Europa opplever vi det absurde at de som viser så stort engasjement og så stor omsorg for Ukraina og de som flykter derfra, stemples som rasister. Det er ganske sprøtt hvilken retorikk og karakteristikker vi blir utsatt for, vi som mener at Norge bør prioritere å ta imot flyktninger fra et land i vår nærhet. Kvinner og barn med et reelt behov for beskyttelse. Nå har det plutselig blitt rasistisk, fordi vi ikke ønsker å prioritere unge og skjeggete menn som har greid å ta seg gjennom mange trygge land for å søke permanent opphold her. Det virker som om de som mener det er rasistisk fokuserer på det emosjonelle: Vi bryr oss mer om hvite mennesker fra Ukraina enn for eksempel mennesker fra Syria.
 |
| AP-KLIKKIS: I formannskapet gjorde jeg det klart at Frp ikke ønsker å prioritere unge og skjeggete menn som har greid å ta seg gjennom mange trygge land for å søke permanent opphold her. Derimot stiller vi opp for ukrainske flyktninger. Det tålte ikke Ivar Granum (t.v.) å høre. |
Nærhet betyr noe
Men er det rasisme vi ser når folk åpner sine hjem og reiser for å hente ukrainske flyktninger? Det er en helt absurd tilnærming. Alle som jobber med media, kommunikasjon og politikk vet at nærhetsprinsippet er noe av det viktigste når vi definerer hva som berører mennesker. Nærhet i tid og rom. Krigen i Ukraina foregår i vårt nabolag – på Nordens dørstokk, og Russland er vårt naboland. Det brenner i nabolaget, og illusjonen om att ingen kan være tryggere enn oss i Europa, har bristet. Å se utbombede storbyer med et gatebilde som ligner på vårt og som mange kan kjenne igjen, går selvsagt hardt inn på oss, kombinert med en følelse av redsel og uro over hva som kan komme. Skulle bare mangle om ikke det berører og engasjerer mer enn en krig langt borte.
Gjenkjenningsfaktoren
Mennesker lar seg berøre av gjenkjenningsfaktoren. Hjertene våre gråter også når vi ser døde barn i fjerne land, men det går enda hardere inn på oss når vi ser et dødt barn i parkdress i en barnehage som like gjerne kunne vært norsk. Følelsen av at «det kunne ha vært mitt barn», er overveldende. Det er heller ikke rasistisk om mennesker i Jemen, Syria og Afghanistan bryr seg mer om stridene og lidelsene i egne land enn om krigen i Ukraina. Mange av oss hadde nok også vært mer berørt om stridsvognene hadde rullet inn i Sverige via Finland, eller om Gotland hadde blitt annektert. Det er jo ikke fordi vi mener at svensker er mer verdt enn andre mennesker.
Stor kontrast
Noen av oss er også så gammeldagse at vi synes at kvinner og barn er ekstra vergeløse i en krig, selv om vi også lider med mennene som har blitt igjen for å slåss. Mange ofrer livet for landet sitt. Det er en viss kontrast til unge menn i stridsdyktig alder fra den tredje verden som tar seg gjennom en rekke helt trygge land for å komme hit, og som har som mål å bli her. Kontrasten er kjempestor. Så når Martin Berthelsen fra Asker SV mener at det drives forskjellsbehandling, har han helt rett. For det er jo forskjell. Jeg synes kanskje han burde lese seg opp på hvordan land i Afrika og Midtøsten har forholdt seg til Russland under denne invasjonen. Det er lite flatterende for dem, for å si det forsiktig. Berthelssens utfall i formannskapet i går var heller ikke så flatterende for ham.
Ekte flyktninger med reelle behov
Dette handler om ekte flyktninger som rømmer fra en reell krig og har et reelt behov for beskyttelse. Det er mange kvinner og barn, mannfolkene er hjemme og forsvarer landet sitt. Mange flyktninger har dessuten et sterkt ønske om å dra hjem så fort situasjonen tillater det, for å bidra til å bygge opp landet igjen. Kommunedirektøren var tydelig i sin orientering til formannskapet: De som kommer hit fra Ukraina kommer ikke for å bli. «Havet av kvinner og barn» som BBC snakker om kommer ikke til å føre til en stor mengde innvandring på familiegjenforening. Når denne krigen en gang slutter, tyder alt på at hjemreiseprosenten vil bli svært høy. Helt motsatt enn for andre flyktninger og migranter. Å ikke se at dette gjør en helt enorm forskjell på reaksjonsmønsteret til Europa og for utforming av politikk på området, er rett og slett merkelig. Kommunedirektøren opplyste formannskapet om at regelverket ikke er så godt tilpasset denne situasjonen, da reglene er innrettet på at de som kommer skal bli her permanent (!). Situasjonen synliggjør at regelverket ikke er godt nok og det er på høy tid å endre det.
 |
| EKTE FLYKTNINGER: De som kommer fra Ukraina nå har allerede fått kollektiv beskyttelse, ganske enkelt fordi det vi vet hvem de er, hva de flykter fra og hvorfor de flykter. |
Hva betyr flyktningstatus
Det er interessant hvordan situasjonen i Ukraina har flyttet mange debatter i mer realistisk retning. Plutselig har flere begynt å skjønne hva flyktningstatus egentlig handler om – beskyttelse så lenge du trenger det. Da kan vi kanskje endelig slutte med at flyktninghjelp gjøres synonymt med permanent masseinnvandring. Jeg har observert at f.eks. LO-leder Peggy Hessen Følsvik har sagt at målet for ukrainske flyktninger i Norge må være å komme seg hjem så snart det er trygt i hjemlandet og krigen er over – fordi de trengs der og har stor vilje og et sterkt ønske om å dra hjem. Situasjonen er dypt tragisk, men det er nesten morsomt at samfunnstopper sier dette først nå, når det er flyktninger fra et annet europeisk land som kommer. I flere tiår har vi hatt en stor migrasjon av flyktninger og andre fra land langt borte. Med mål om å bli her om de greier å ta seg hit. Om du har våget å si at disse menneskene bør komme seg tilbake til hjemlandet så snart det er trygt, beskyldes du kjapt for både det ene og det andre.
Økonomiske migranter
I formannskapet ble flyktningkrisen i 2015 og håndteringen av den trukket frem som eksempel på hvor flinke og moralsk høyverdige vi er. Flere sammenlignet det vi står i nå med flyktningkrisen den gang. Men sammenligningen er i beste fall kunnskapsløs. Egentlig er den helt på jordet. Flere av formannskapets medlemmer legger en grenseoverskridende naivitet og kunnskapsløshet for dagen. Flyktningkrisen i 2015 var en kortvarig topp på en veldig lang kurve, mens flyktningstrømmen fra Ukraina er uttrykk for en raskt eskalerende og akutt situasjon. Den kommer ikke til å vedvare. Vi i Norge og Vesten har tatt imot massevis av mennesker fra fjerne deler av verden i mange tiår. Toppåret 2015 kom som følge av krigen i Syria. Det er verdt å merke seg at Frontex, EUs grense- og kystvaktbyrå, opplyser at bare rundt 40 % av de som ankom Europa i 2015 kunne klassifiseres som flyktninger. Ikke alle kom fra Syria engang. De resterende 60 prosentene tilhørte forskjellige grupper, de fleste økonomiske migranter. Mange manglet ID-papirer, og et svært høyt antall løy om sin alder. Dette fenomenet dukket for øvrig ikke opp i 2015. Allerede i 2009 viste tanntester her i Norge at hele ni av ti som ble klassifisert som mindreårige, løy om egen alder. Testene visste at over halvparten av dem var over 20.
 |
| AVDEKKET JUKS: EUs grense- og kystvaktbyrå opplyser at bare rundt 40 % av de som ankom Europa i 2015 kunne klassifiseres som flyktninger. Ikke alle kom fra Syria engang. De resterende 60 prosentene tilhørte forskjellige grupper, de fleste økonomiske migranter. |
Manglende kontroll
Jeg hadde for øvrig gleden av å besøke hovedkvarteret til Frontex i Warszawa for et par år siden. Det var et svært interessant besøk som ga verdifull innsikt. Byrået har ansvaret for å fremme, koordinere og utvikle administrasjonen av Den europeiske unions ytre grenser. Den store usikkerheten og mangel på kontroll i 2015 og generelt ved migrasjon fra den tredje verden, kan naturligvis ikke sammenlignes med den situasjonen vi har nå. De som kommer fra Ukraina nå har allerede fått kollektiv beskyttelse, ganske enkelt fordi det vi vet hvem de er, hva de flykter fra og hvorfor de flykter. Disse spørsmålene er avklart.
EU og USA tar belastningen
Det var land i nærområdet som tok den største byrden med flyktninger fra Syria, med Tyrkia og Libanon i spissen. Slik Europa gjør nå. Tyrkia og Libanon kommer garantert ikke til å bli avkrevd en avlastning for oss. Ingen byrdefordeling. De eneste stedene som alltid får krav om å avhjelpe hele resten av verden er EU/Vest-Europa og USA. I 2017 kom det nesten 2.5 millioner ikke-europeiske immigranter bare til Europa. I Norge ligger tallet på innbyggere med flyktningbakgrunn på nesten en kvart million. Vi vet at flyktninger og økonomiske immigranter er to forskjellige ting. Likevel er det mange som blander begrepene, og jeg lurer på om det er bevisst for å tilsløre fakta. Men det er nødvendig å ta den diskusjonen, og det er faktisk slik at om Norge hadde hatt en mindre restriktiv politikk på området, slik sosialistene vil, så hadde vår kapasitet til å ta imot flyktninger fra Ukraina vært vesentlig mindre. Det er også viktig å tenke på at ukrainerne ikke har noen andre områder å flykte til enn til Vest-Europa/EU. Jeg vil også minne om en internasjonal undersøkelse fra 2017: Av de 750 millioner som sa at de gjerne vil flytte til et annet land, så vil den overveldende majoriteten flytte til EU eller USA. Selvsagt bør dette påvirke politikken. Vi må sørge for at andre ikke utnytter den rause holdningen europeiske land nå har valgt ovenfor ukrainske flyktninger. FrP vil derfor bidra med norsk personell til nabolandene for identifisering av ukrainere på flukt sånn at vi unngår at andre utnytter krisen til å snike seg inn i Norge og Schengen. Vi må forutsette at de som kommer hit for bosetting er reelle ukrainske flyktninger. Har man ukrainsk statsborgerskap får man kollektiv beskyttelse og en «fast track» ut i kommunene for bosetting.
Venstresidens virkelighetsfornektelse
Uansett hva representantene Ivar Granum (Ap) og Martin Berthelsen (SV) i formannskapet måttet mene, og uansett hvor mye de forsøker å hindre meg i å forklare vår politikk når det gjelder mottak av flyktninger, kommer Frp til å fortsette å si nei til å åpne slusene for unge menn fra patriarkalske klansamfunn, som i realiteten er økonomiske migranter, og som "flykter" gjennom en rekke trygge land for å komme hit og har som mål å bli her permanent. Gjør vi det, er det slutten på Norge som et trygt og stabilt velferdsland. At ikke venstresiden greier å ta det innover seg, tyder på at virkelighetsfornektelsen er nærmest total. Ukrainas sikkerhet er vår sikkerhet. Ukrainas kamp for frihet, demokrati og liberale verdier er vår kamp. Den skal vi stå i – uansett hva det måtte koste oss. Og uansett hva venstrevridde politikere måtte mene. Hadde det vært opp til SV hadde ikke Norge engang vært medlem av NATO. Jeg tror mange i dag er glad for det medlemskapet. Noe annet ville vært å gamble med Norges sikkerhet.
 |
| "KLIKKET": Martin Berthelsen fra SV tålte ikke å høre at det er forskjell på ekte flyktninger og unge menn fra den patriarkalske samfunn i den tredje verden som tar seg gjennom en rekke trygge land for å få permanent opphold i Norge. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar