Den marxistiske PK-bevegelsen må bekjempes

Vi ser stadig flere autoritære trekk i tiden. Har vi det ideologiske begrepsapparatet, de politiske verktøyene og den bevisstheten som skal til for å demme opp? For å kunne gjøre det må vi stå opp for de verdiene vår vestlige sivilisasjon er bygget på. Fremveksten av "de nye konservative" kan utgjøre en viktig motvekt. Her kommenterer jeg hvordan vi kan bekjempe de autoritære bevegelsene i en ideologisk kontekst.

Liberalismen har lenge vært en drivkraft for å gjøre friheten reell for stadig flere mennesker, basert på et sett av grunnleggende verdier og institusjoner: rettsstaten, det liberale demokratiet, det uavhengige sivilsamfunnet og en fungerende markedsøkonomi. Denne kombinasjonen har vist seg å være en suksessoppskrift. Våre vestlige samfunn er bygget på dette. Frihet og utvikling går hånd i hånd. Ikke minst når det gjelder ytringsfrihet og økonomisk frihet. Derfor er jeg markedsliberalist, og ytringsfrihetsfundamentalist. Markedsliberalisme går hånd i hånd med kapitalisme. Også en suksessoppskrift. Liberalisme i vid forstand innebærer at individet står i sentrum, og du har derfor full suverenitet over ditt eget liv, kropp og eiendom. Økonomisk liberalisme innebærer at produksjonsmidler er privateid, at markedet er fritt for statlig innblanding, at fortjeneste er smart og så videre.

Hovedretninger i liberalismen
Derfor er jeg liberalist. MEN. Vi lever i urolige tider og liberalismen bør ikke være normoppløsende eller bidra til å relativisere verdiene våre. Liberalkonservatisme har gjerne blitt brukt om blandingen av politisk liberalisme og tradisjonelle konservative verdier. Jeg for min del betrakter meg som en verdikonservativ liberalist, men ikke nødvendigvis liberal. Dette er forskjellen på de to hovedretningene i liberalismen – den liberale og den liberalistiske: Den første er tydelig representert gjennom de partiene som kaller seg liberale eller sosialliberale – Venstre i Norge, Folkpartiet i Sverige, Lib-Dems i England, osv. Plassert i sentrum på den politiske skalaen. Der er ikke jeg. Den liberalistiske retningen ligger på høyre fløy, og har minimalstat og lavest mulig skatter som hovedlinje. Derfor er det helt logisk at Fremskrittspartiet kaller seg et liberalistisk parti, og har som formål “sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”. Der føler jeg meg trygt hjemme, men det bør være plass for de som er konservativt anlagt i Frp.

Totalitært tankegods

Som liberalister setter vi individet fremst, men det er viktig med verdifellesskap eller en felles kultur. Fordi våre verdier er under angrep. Vår vestlige sivilisasjon er under angrep. Vår frihet er under angrep. Vi ser mange urovekkende tegn i tiden: Woke-bevegelsen, cancel-culture, BLM, AntiFa, defund the police-bevegelsen, den militante klimabevegelsen og LHBTQ-bevegelsen. For å nevne noen. Alle med islett av totalitært tankegods. For å ta BLM som eksempel: Antidemokratiske fanatikere som forsøker å presse sine påtenkte verdier over på samfunnet gjennom såkalt kritisk raseteori. Dette er egentlig gjennomføringen av Jim Crow med motsatt fortegn. Jim Crow er en betegnelse på segregeringen av hvite og svarte borgere i USA, institusjonalisert og lovfestet fra tiden etter borgerkrigen (1861 – 1865) og frem til 1950-årene. Betegnelsen har sitt opphav i en populær sang, «Jump Jim Crow», fremført første gang i 1828 av den omreisende hvite artisten Thomas «Jim Crow» Rice, som gjorde karriere ved å opptre sminket som en svart person på scenen. Dette var altså det første «blackface». Begrepet er fortsatt i bruk, ikke minst blant svarte i USA. For eksempel brukte tidligere president Barack Obama begrepet «Jim Crow» flere steder i sin bok Audacity of Hope.

AUTORITÆRT: Deler av klimabevegelsen er sterkt autoritær, her representert ved kamerat Greta Thunberg iført AntiFa t-skjorte

 

SKUMLE: AntiFa er en totalitær bevegelse som har endt opp med å bli det den sier den vil bekjempe.

Identitetspolitikk

Men vi er ikke hvite, svarte, brune, gule eller røde. Det er identitetspolitikk på sitt verste å sitte fast i en slik tankegang. Vi er individer, med våre styrker og svakheter. Martin Luther King sa det slik i sin berømte tale: "I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.» BLM står for det motsatte av dette. Er du hvit er du per definisjon rasist. I USA betrakter BLM alle hvite som rasister. Dette er en renspikket kommunisme-ideologi. En ekstrem politisk korrekthet, totalitært og autoritært tankegods, som kan spores tilbake til den såkalte Frankfurterskolen.

Kommunisme

Tanken om politisk korrekthet har sitt opphav i kulturmarxismen, som siden midten på 1920-tallet har arbeidet for en radikal omveltning av Vestens tradisjonelle kultur for å skape en sosial revolusjon. Karl Marx (1818-83) er blitt kalt neo-jakobiner, fordi hans sosiale revolusjon var inspirert av den franske revolusjon. Med den bolsjevistiske revolusjonen i Russland i 1917 ble det skapt noen forventninger blant de europeiske marxistene om et nytt menneske og en ny verden med likhet og rettferdighet for alle. Etter første verdenskrig var det et kommunistisk opprør i Berlin, ledet av Karl Liebknecht (1871 – 1919) og Rosa Luxemburg (1871 – 1919). Bayern ble like godt erklært som en egen Sovjet-republikk ledet av Kurt Eisner (1867 – 1919), og i Ungarn fantes det en kommunistisk republikk ledet av Bela Kun (1886 – 1938) i 1919. Man hadde også Leo Trotskijs (1979 – 1940) røde hær i Polen samme år. Kommunist-frykten var stor, men disse marxistiske fremstøtene for å endre Europa ble bekjempet og forsvant kort tid etterpå.

Under Lenins kommando

De revolusjonære commiene skyldte på arbeiderklassen, som ikke visste sitt eget beste. Arbeiderklassen skulle jo tjene på revolusjonen og plassere seg på toppen av maktpyramiden, men de var ikke tilstrekkelig politisk bevisste. Akademikerne i den kommunistiske eliten la altså skylden på arbeiderne fordi de ikke var opplyste nok. Arbeiderklassens revolusjon uten arbeidere ble vanskelig. Da det på begynnelsen av 20-tallet ble klart at det ikke var mulig å eksportere Sovjetunionens kommunistiske revolusjon til det vestlige Europa på grunn av sosialdemokratiske og kulturradikale moderate krefter, skiftet Komintern (Den Kommunistiske Internasjonale) strategi. Nå skulle man heller kompromittere og undergrave selve de verdiene og prinsippene som de vestlige samfunn var tuftet på. Det er for øvrig veldig interessant at Det norske Arbeiderparti som et av de få nasjonale sosialdemokratiske partier var medlem av Komintern i 1920-årene, og dermed underlagt Lenins kommando. Arbeiderpartiet var faktisk det nest største partiet etter bolsjevikene på den første kongressen.

SJEFEN TIL AP: På 1920-tallet var Det Norske Arbeiderpartiet underlagt Lenins kommando.

Marxistisk kulturrevolusjon

På Lenins initiativ ble det holdt et møte på Marx-Engels Instituttet i Moskva, der man etablerte en internasjonal marxistisk kulturrevolusjon. Til stede var blant annet den ungarske marxisten George Lukacs (nei, ikke DEN George Lukas…) som utviklet ideen om «revolusjon og eros», der han beskrev hvordan seksuelle instinkter kunne brukes som destruktive instrumenter. Til stede var også Willi Munzenberg (1889-1940), som foreslo å organisere de intellektuelle til å fremstille den vestlige sivilisasjon som en stinkende og dekadent kultur. Bare dersom man var i stand til å korrumpere alle verdier og gjøre livet umulig, kunne man innføre proletariatets diktatur.

 
"Det kommunistiske mennesket"

De marxistiske intellektuelle mente altså at man for å gjennomføre revolusjonen ikke kunne fokusere på strukturen i den kapitalistiske økonomien, slik Marx hadde gjort, men på samfunnets kulturelle superstruktur. Det var den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891 – 1937) og Lukacs (1885 – 1971), som skapte denne nye kulturmarxismen. Gramsci jobbet 1923-24 i Moskva og Wien for Komintern. I Moskva kom han til den konklusjon at det ikke var mulig å gjennomføre en revolusjon blant vestlige arbeidere i stil med den bolsjevistiske oppstanden i Russland på grunn av deres kristne overbevisning. Hans tanke var, at det var nødvendig å skape et nytt “kommunistisk menneske” før det var mulig å gjennomføre en politisk revolusjon. Dette førte til, at det var de intellektuelle innen utdanning og kultur, som skulle infiltrere samfunnets institusjoner: Regjeringen, rettsvesenet, militæret, skolene og mediene. Det ser vi også i dag – der venstrevridde systematisk har infiltrert skoleverk, akademia og ulike institusjoner. Gramsci mente at så lenge arbeiderne var troende kristne kunne de ikke motta de revolusjonære ideer. Derav sosialismens kamp mot kristendommen.

Politisk korrekthet
Georg Lukacs begynte sitt politiske liv som agent for Komintern, og med boken “Geschichte und Klassenbewusstsein” (1923) ble han den førende marxistiske teoretikeren. Hans tanke var, at for at en ny marxistisk kultur skulle kunne oppstå, var det nødvendig å utslette den eksisterende kultur. Den eneste løsning på tidens kulturelle motsetninger var, at samfunnet skulle brytes ned. En verdensomspennende omveltning av verdier kunne ikke fine sted uten en utslettelse av de gamle verdiene. Som kulturkommisær i Bela Kuns bolsjevistiske regime iverksatte han det som ble kjent som “kulturterror”. Han innførte et radikalt seksualopplæringsprogram i de ungarske skolene. Barna ble undervist i fri kjærlighet og fikk kunnskap om det seksuelle samleie. De ble fortalt om det gammeldagse ved middelklassens familiemønstre, det umoderne ved det monogame forhold og det irrelevante ved religion, som fratar mennesker all lyst og glede. Kvinnene ble oppfordret til å reise sig mot tidens seksualmoral. Denne såkalte “kulturterroren” kan oppfattes som forgjengeren til den “politiske korrekthet” vi ser i våre dager.

Kulturpessimisme

På et hemmelig møte blant marxistiske intellektuelle i Tyskland i 1923 lanserte Lukacs idéen om å spre en altomfattende “kulturpessimisme” for å skape en tilstand av håpløshet og fremmedgjøring hos Vestens mennesker, som en nødvendig forløper for revolusjonen. Dette møtet førte til grunnleggelsen av Institutt for Sosial Forskning ved Frankfurt Universitetet i Tyskland. Instituttet ble snart kjent som Frankfurterskolen. Det var en organisasjon av marxister og kommunistisk orienterte psykologer, samfunnsforskere og andre intellektuelle, og oppgaven var å implementere Georg Lukacs’ program. Målet var å arbeide for å løse de praktiske problemene med implementeringen av sosialismen i Europa og andre deler av verden. For å få til dette måtte de så raskt som mulig underminere den jødisk-kristne kulturarven.

Destabilisering
De ville destabilisere samfunnet og nedbryte hva de så på som den undertrykkende orden. For å fremme denne stille kulturelle revolusjon anbefaler denne skolen blant annet:

• Opprettelse av lovovertredelser for rasisme
• Vedvarende forandringer for å skape forvirring
• Undervisning i sex og homoseksualitet til barn
• Underminering av skolens og lærernes autoritet
• Kjempe for innvandring for å nedbryte den kulturelle identitet
• Fremme overdreven rusbruk
• Tømme kirkene
• Upålitelig rettssystem med bias mot ofrene for kriminalitet
• Avhengighet av staten eller offentlige ytelser
• Kontroll og undertrykkelse av meninger via media
• Tilskynde oppløsning av familien

Lyder det kjent? Dette er kjente mål for folk på venstresiden i dag: Oppløsning av normer og verdier som vi har bygget våre samfunn på. Og som om ikke dette er nok: En av hovedtankene i Frankfurterskolen var å bruke Freuds idé om panseksualitet – dvs, søken etter nytelse uavhengig av kjønn og identitet, nedbryte forskjellen mellom kjønnene, og nedbryte de tradisjonelle relasjonene mellom kvinner og menn.

For å fremme sine mål ville de:

• Angripe fedrenes myndighet, samt benekte spesifikke fars- og mors roller, og nedbryte familiens rettigheter som primærpedagoger for deres barn.
• Avskaffe forskjellen i utdannelsen for gutter og jenter.
• Avskaffe alle former for mannlig dominans – kvinner i forsvaret
• Erklære kvinner for å være en undertrykt klasse og menn som undertrykkere

Lyder det kjent? Dette har stor gjenklang på venstresiden, som sitter fast i en tankegang preget av kollektivisme og klassetenkning. Individualisme, i god liberalistisk tradisjon, står i motsetning til kollektivisme. Mange av de antidemokratiske bevegelsene vi ser i dag, som jobber aktivt for å bryte ned vår samfunnsorden, er ektefødte barn av Frankfurter-tradisjonen. 

Ideologisk motstand

Derfor skal vi tørre å stå opp mot dette – vil skal stå opp for verdiene våre. Derfor trenger vi et verdifellesskap, og det kan godt være at den rene liberalismen mangler begreper for å gripe an utfordringer som i mindre grad dreier seg om økonomi eller rettigheter for individet. Som for eksempel: Spørsmål om kulturell identitet og tilhørighet, sikkerhet og trygghet, nasjonalstat og globalisering. I dag er en av de sikreste måtene å være kontrær på i mange miljøer å være konservativ i en eller annen forstand. I den forstand er jeg en stolt konservativ. Det er fullt mulig å kombinere innsikt fra tenkere med forskjellige innfallsvinkler. Ideologisk debatt er jo ikke bare en teoretisk lek. Nå er det selvfølgelig ingen motsetning mellom liberalisme og fellesskap, men jeg bare adresserer hvordan vi kan gripe det an ideologisk og begrepsmessig.

 
Woke-Minerva?
I en tid da ikke engang Høyre lenger er et ekte konservativt parti, mener jeg at Norge kunne trenge en dose konservatisme. De fleste partiene er stort sett liberale. Det samme ser vi i mediene. De mener stort sett det samme. Det er heller ikke umiddelbart lett å finne konservative kommentatorer eller samfunnsdebattanter. Tidsskriftet Minerva er i beste fall liberalkonservativt eller «woke light»? I artikkelen «fem ting å tenke over for deg som er livredd for avkolonisering, woke og cancel culture» skriver kulturredaktør i Minerva, Ingebjørg Sofie Larsen, at woke-kulturen har noe for seg. Larsen mener at vi som kritiserer woke-ideologien burde senke skuldrene, høre litt på jazz innse at vi er sidrumpa, reaksjonære og angstbiterske kulturkrigere som klamrer oss fast til en svunnen tid.
Det er for øvrig interessant å se på noen iboende motsetninger når det gjelder noen brennbare politiske spørsmål: For eksempel innvandring, EU og velferdsstatens fremtid. Er det problematisk å støtte styrkingen av EU på bekostning av nasjonalstaten, intervensjonsdiplomati på bekostning av FN-pakten eller multikulturalisme på bekostning av nasjonal kultur? Ikke hvis du betrakter deg som liberal, men det er vanskelig forenlig med en konservativ grunnholdning.

 
De nye konservative
Det er derfor superspennende at vi ser en fremvekst av en ny, radikal konservatisme i Europa. Medlemmene er verken operaelskere eller vinkjennere. De har gjennomgående arbeiderklassebakgrunn og mangler høyere utdanning. Dette har de etablerte partiene, som definerer seg som konservative, ikke tatt innover seg. I Norge har de etablerte konservative stort sett tatt avstand fra denne folkelige konservatismen, som de forsøker å stemple som høyrepopulisme. Jeg for min del føler tilhørighet til denne folkelige konservatismen, og jeg er stolt av det. Særlig når vi ser hvordan dette blir møtt fra mer tradisjonelt konservativt hold. Forsøk på å marginalisere den nye høyresiden synes så langt å ha gjort den sterkere, og jeg tror at den vil fortsette å være en faktor i en tid preget av kulturkamp og identitetspolitikk. De nye konservatives kraftsenter er den voksende gruppen av innvandringskritiske og euroskeptiske borgere som føler seg fremmedgjorte i Europas politiske landskap. Europas etablerte konservative partier har i liten grad vært villige til å komme oppblomstringen av folkelig konservatisme i møte. Det kommer dels av ubehag over illiberale holdninger, dels ubehag over hva som oppleves som sosialt underlegne meningsfeller. Derfor oppstår nå nye radikale konservative partier over hele Europa.
I USA er høyresiden konservativ, mens venstresiden er liberal. Det partiet her hjemme som tar opp i seg de konservative strømningene vil vokse. Jeg kan ikke se noe annet parti enn Fremskrittspartiet gjøre dette, men da må vi slutte med den akademiske diskusjonen rundt hvem som er gode liberalister. Frp står godt plantet i den liberalistiske tradisjonen når det gjelder økonomi og synet på enkeltmennesket, men det er også klare konservative elementer i deler av Frp. De skal vi ta vare på, i en tid der kulturelle spørsmål om etikk, identitet og verdier seiler opp.

 
Keiserens nye klær
Frankfurterskolen forsøkte å fordreie og til syvende og sist ødelegge den vestlige kulturen. Tanken er at det kapitalistiske samfunnet vil erstattes av det kommunistiske. Når vi forstår den innflytelsen Frankfurterskolen har hatt og fortsatt har på utdanningssystemet, ikke minst på journalistutdanningen, og det politiske systemet, er det ikke rart at politisk korrekthet, moralsk relativisme og kulturradikalisme er så utbredt hos mange yngre og velutdannede humanister. I dag trenger du ikke engang være spesielt venstrevridd, da dette viruset har spredt seg langt inn i de borgerliges rekker. I dag er det helt vanlig at politikere, journalister og intellektuelle tegner opp et bilde av virkeligheten som ikke eksisterer. Få kan se hvordan virkeligheten egentlig ser ut. Og færre bryr seg. I stedet fokuseres det i hovedstrømsmediene (MSM) hver eneste dag på en slags sosialkonstruktivistisk utopi, som alle humanister har blitt hjernevasket til å tro på. Det er ikke mange som tør å si at keiseren er naken, da de som gjør det blir hengt ut og frosset ut på ulike måter. Som følge av denne utviklingen har ytringsrommet blitt mye trangere, ja selve ytringsfriheten er under press.

Kritisk teori
Frankfurterskolen kombinerte marxistisk analyse med freudiansk psykoanalyse, og skapte med det grunnlaget for det som senere ble kalt «kritisk teori». Teorien innebærer en destruktiv kritikk av den vestlige kulturs grunnleggende forestillingsverden, som omfatter kristendom, kapitalisme, autoritet, familie, patriarkat, hierarki, moral, tradisjon, lojalitet, patriotisme, nasjonalisme, arv, konvensjoner og konservatisme. For å nevne noe. For at sosialismen skal kunne innføres eller vokse, må tilstrekkelig mange mennesker ha det håpløst og dårlig. Det har alltid vært en av mine hovedinnvendinger mot sosialismen. Velfungerende samfunn trenger sosialisme like mye som pest eller covid.
Den kritiske teorien omfatter forskjellige delteorier, som skal brukes til å bekjempe den eksisterende kulturen: Matriarkalsk teori, androgyn teori, personlighetsteori, autoritetsteori, familieteori, seksualteori, raseteori, lovteori og litterær teori. Meningen var at disse teoriene skulle praktiseres og brukes til å velte den eksisterende sosiale orden og bane veien for en revolusjon basert på kulturmarxisme. Helt sentralt i denne øvelsen er det å erklære den heteroseksuelle hvite mann som rasist.

Den hvite manns feil
Både studentopprøret / 68-revolusjonen og kvinnenes frigjøringsbevegelse var inspirert av Frankfurterskolens marxistiske filosof Herbert Marcuse. Han mente at den hvite mann uansett er skyldig, og at svarte mennesker var opprørets mest naturlige kraft. Han avviste alle grunnleggende vestlige begreper, prediket seksuell frihet og verdien av den feministiske og de svartes revolusjon. Marcuses tanke var at studenter, svarte mennesker, de fremmedgjorte, de asosiale og den tredje verdens mennesker, skulle erstatte proletariatet (arbeiderne) i den kommunistiske revolusjonen. Den marxistiske kulturrevolusjonen var designet for å rive ned og bryte ned den vestlige sivilisasjonen innenfra. Friedrich Engels fremhevet matriarkatet som ur-alternativet, og det var derfor nødvendig å oppløse kjernefamilien, for å gjøre kommende generasjoner klare til å akseptere de planlagte sosiale forandringene. Dette forberedte veien for de nye venstresosialistenes krigserklæring mot det maskuline kjønn, under dekke av å handle om kvinnefrigjøring. Samfunnet skulle omformes til et kvinnedominert samfunn.

Indoktrinering

Frankfurterskolens politisk korrekte kulturmarxisme ble formulert i termer som både journalister og politikere kunne bruke uten å virke for revolusjonære: Man hevdet at dette bare handlet om å være sensitiv overfor andre mennesker. Det dreide seg ikke om noe annet enn toleranse, mangfold, inkludering og likeverd. Høres det kjent ut? Noen av oss vet at virkeligheten ser annerledes ut: Det å skulle være politisk korrekt medfører nemlig undertrykkelse av ytringsfriheten, tankekontroll, en omveltning av den sosiale orden og til syvende og sist en totalitær stat. Frankfurterskolen har dominert alle vestlige universiteter i mange tiår, ikke minst i USA, som har sine relativt rabiate kulturradikale folk. Historieløse unge mennesker indoktrineres og læres opp til å erstatte fornuft og virkelighetsbeskrivelse med politisk korrekte formuleringer.

Raddisuniversiteter

I dag gjennomsyres både akademia og hovedstrømsmediene av en kvelende politisk korrekthet, som er et ektefødt barn av Frankfurterskolen. Den kritiske pedagogikk er et ekko av Frankfurterskolen. Forskningen skal fremfor alt være politisk korrekt, ellers blir studentenes avhandlinger forkastet. Universitetenes veiledninger for forskningsetikk er politiske og kulturrelativistiske krav til de studentene, hvis de vil bestå. De fleste lærebøker i kunstkritikk, litteraturkritikk, sosiologi, antropologi og kulturgeografi er i dag dypt preget av Frankfurterskolens filosofi. På 70-tallet implementerte man på 70-tallet Marcuses begrep om borgerskapets «repressive toleranse». Man fremmet toleranse for alle venstrevridde oppfatninger, og intoleranse overfor alle de konservative «gale» meningene. Mange universiteter er i dag ikke lenger vitenskapelige institusjoner, men kulturpolitiske indoktrineringsanstalter. Om vi ser på norske forhold er det såkalte «storbyuniversitetet OsloMet» verst i den kulturpolitiske klassen. Verre raddisskole skal det godt gjøres å finne i Norge.

Kvinnebevegelsens marxistiske røtter

Betty Friedan’s (1921 – 2006) bok «The Feminine Mystique» (1963) var grunnleggende for kvinnebevegelsen i USA på den tiden. Hun var riktignok ikke medlem av Frankfurterskolen, men denne inspirerte henne til å skrive om den politiske korrekthetens marxistiske røtter. Ideen om å bytte om på kjønnsroller og seksualitet og en transformasjon av patriarkatet til et matriarkat, kan spores direkte tilbake til Friedrich Engels’ (1820 – 95) bok «Familiens, statens og den private eiendoms opprinnelse» fra 1884. Men det var Marx som i sitt verk «Den tyske ideologi» fra 1845 var den første som skrev at koner og barn var patriarkets eiendom, og at det var nødvendig å bytte rollene. Vi ser altså at også deler av kvinnebevegelsen har marxistiske røtter.

BESLEKTET: Det er slett ikke overraskende at kvinnebevegelsen og woke-bevegelsen finner hverandre...

All atferd er like bra

Et siste eksempel: Innvandring og integrering. Det var ikke et stort tema da Frankfurterskolen ble dannet, men tilnærmingen og pedagogikken gir uttrykk for det samme tankesettet: Mange pedagoger kommer fra studiene med en post-marxistisk idé om at romslighet, raushet og forståelse løser alle problemer knyttet til islamsk kultur. Eller rettere sagt: «Det er ingen problemer med islamsk kultur. Det er våre fordommer som er problemet. Det er mangelen på integrering som er problemet». De aggressive og utagerende muslimske guttene skal ikke tilpasse seg klassen eller gruppen, fordi det skal være plass til alle. Denne pedagogikken stammer fra den verdirelativistiske filosofien som det moderne multikulturelle samfunnet er gjennomsyret av. Der all atferd er like bra. Man må ikke diskriminere, og for all del ikke si at muslimske gutter oppfører seg dårlig. I det hele tatt skal klassen være solidarisk med uoppdragne barn. Mange av dem er jo utsatt for rasisme. Dette kalles anerkjennende pedagogikk, som beskylder kritikerne for at de ubevisst stigmatiserer de umulige muslimske guttene. Det er altså omgivelsene som skal endres for å tilpasse seg, ikke de ustyrlige guttene.

Som en fundamentalistisk religion

Oppegående mennesker i dette landet bør interessere seg for hvor dette tankegodset og hele denne politisk korrekte pedagogikken kommer fra. De fleste undervisningsinstitusjoner i den vestlige verden har i lang tid være infisert med det marxistiske viruset som kalles «kritisk teori». Det finnes kritisk pedagogikk, kritisk psykologi, kritisk filosofi, kritisk antropologi, kritisk sosiologi og Gud vet hva. Alt står på skuldrene til Frankfurterskolens kulturmarxistiske dogmer. Det er nærmest en slags fundamentalistisk religion uten Gud, som til de grader har forpestet de fleste universitetsmiljøene først i USA og som nå sprer seg til Europa. Derfor synes jeg det var en fantastisk nyhet at det kommer et nytt amerikansk universitet som vil kjempe mot politisk korrekthet. Blant personene bak University of Austin er forfatter Ayaan Hirsi Ali, journalist Bari Weiss og professor Kathleen Stock. Universitet vekker reaksjoner. Også i Norge. Selvfølgelig. Det er imidlertid lov å håpe at det kommer flere slike, og vi greier å snu den autoritære trenden vi er inne i. Når vi vet hva vi er «up against» blir det forhåpentligvis lettere å stå imot, og ikke bare godta alt vi får oss presentert. I toleransens navn. Dette har fint lite med toleranse og mangfold å gjøre. Derfor mener jeg vi trenger en dose konservatisme. Vi trenger å jobbe mot dette innenfor et verdifellesskap som er robust nok til å stå imot. I den settingen har jeg ingen problemer med å stå frem som stolt konservativ, og holde den fanen høyt. Bli med!

BLM: Antidemokratiske fanatikere som forsøker å presse sine påtenkte verdier over på samfunnet gjennom såkalt kritisk raseteori.