Nok er nok. Stå opp mot hatet

Jeg er grundig lei av hets, vold og trakassering av jøder, og de anti-Israelske holdningene som media nører opp under. Løgnaktige påstander får stå uimotsagt, med en portrettering av Israel som «den slemme parten» - som en ond stat. Det er veldig mye som ligger meg på hjertet her, men litt kortfattet er dette min take:

Krisen i Gaza, ikke bare den pågående krigen, skyldes i hovedsak svikt i den palestinske ledelsen (Hamas) over lang tid. Palestinerne valgte Hamas i 2006 etter at Israel trakk seg tilbake og til og med kastet ut 9000 av sine egne borgere fra sine hjem i Gaza. Israel trakk seg ut av Gaza for fred. Det var egentlig en prøveklut for en to-statsløsning. Israel gjorde ofre for dette. Men hva skjedde? I stedet for å bygge et Singapore i Midtøsten i løpet av de siste 18 årene, brukte Hamas midler til å bygge tunneler, til raketter og ammunisjon, for å føre terror og krig i et forsøk på å eliminere Israel og drepe jøder.

Hamas fokuserte på terrorisme
I likhet med israelerne ønsker det store flertallet av palestinerne fred. De vil ha muligheter for arbeid slik at de kan tjene en lønn til å leve av for å forsørge og utdanne familiene sine slik at neste generasjon kan bygge et bedre liv. De ønsker fred, skjønnhet, lykke, helse og velstand som oss alle. Alt dette ville vært mulig med et lederskap i Gaza som fokuserte på økonomisk utvikling i stedet for terrorisme. Israel og (det meste av) verden ønsket at Gaza-eksperimentet skulle lykkes. Israel ønsket bare fred. Israel bygget et gjerde og opprettet sjekkpunkter for å beskytte innbyggerne mot selvmordsbombere og andre former for terror. Egypterne bygde en betongmur med piggtråd på ved grensen til Gaza av samme grunn. Behovet for et gjerde og sjekkpunkter ble tydeliggjort av den katastrofale innvirkningen på Israel da gjerdet ble brutt 7. oktober.

Hamas bryr seg ikke om palestinerne
Hamas driver med terrorisme. Hamas tjener penger med grusomhet, korrupsjon og finansiering fra Israels fiender som støtter Hamas for å nå sine egne anti-israelske mål. Hamas og de som støtter dem bryr seg ikke om palestinerne. Palestinerne er ganske enkelt et verktøy for å implementere anti-Israelske og/eller anti-jødiske mål. Som andre selskaper har Hamas et bedriftshierarki der de på toppen tjener tusenvis av ganger mer enn «arbeiderne» på bunnen. Hamas’ ledere har lagt til side hundrevis av millioner og til og med milliarder til seg selv. Hamas bruker sin «terrorismekultur», kontanter og andre insentiver for å motivere unge, hjernevaskede og radikaliserte militante til å implementere død, tortur og ødeleggelse. Deres "suksess" med terrorisme tiltrekker seg mer finansiering, med Iran som en stor sponsor, noe som forsterker Israels respons, og syklusen fortsetter. Hamas bryr seg ikke om det palestinske folket. Hamas visste veldig godt hvordan Israel ville reagere på tortur, voldtekt, halshugging og slakting av israelske kvinner, barn, eldre og spedbarn den 7. oktober.

Hamas må ødelegges
Hamas’ plan var å gjemme seg i tunneler og hovedkvarterer bygget under store sykehus, begrense evakueringer slik at palestinske borgere blir utsatt for den uunngåelige israelske militære responsen, og deretter samle verden mot Israel i en globalt koordinert reaksjon når uskyldige sivile dør. Israel har ikke noe annet valg enn å ødelegge Hamas, siden Hamas’ eksistens forblir en eksistensiell trussel. Hele situasjonen er en tragedie. Selv har jeg støttet en levedyktig og fredelig tostatsløsning, men Gaza-eksperimentet har vært en stor fiasko og en tostatsløsning virker mer fjern enn på lenge. Om det skal bli en stat for palestinerne i fremtiden avhenger av hva man lærer av denne katastrofen. 

Destruktive krefter

Og til dere som løper rundt og skriker «from the river to the sea», skriker om å utestenge Israel fra finalen i ESC, vil ha boikott av israelske varer, tar til orde for en akademisk boikott, trakasserer jøder, folkevalgte og andre, og begår vold og vandalisme: Tenk på hvilke krefter dere støtter. Det er faktisk en borgerplikt å stå opp mot antisemittismen vi ser er på fremmarsj. Og btw: Denne gangen skal jeg faktisk stemme ved ESC-finalen i Malmö. For aller første gang.

Gratulerer med velodromen!

Gratulerer til sykkelsporten, til idretten og til Asker kommune. Dette har blitt et praktanlegg. Takk til alle som har bidratt.

Nylig hadde jeg gleden av å være invitert til den offisielle åpningen av velodromanlegget i Langenga. Det var stas å kunne si noen ord på vegne av fylkeskommunen, i et anlegg jeg har vært med på å heie frem som politiker i Asker. Det har vært en «bumpy ride», men nå står anlegget der. Til glede for svært mange. Anlegget er nemlig mye mer enn en velodrom: En aktivitetsflate på indre bane tilsvarende en vanlig idrettshall, lager, garderober, styrkerom, spinningsal, klubbrom og sosiale rom. En ny fekteklubb i Asker har allerede sett dagens lys.

Profesjonell holdning
Alle disse funksjonene har dannet grunnlaget for samlet søknadssum for spillemidler. Fylkeskommunen har hatt en tett og god dialog med cykleforbundet og kommunen om anlegget. Vi har veiledet søker i prosessen med spillemidler og gjennom dialog og i samråd med søker fått det maksimale ut av ordningen. Til tross for utfordringer underveis i prosessen må Norges Cykleforbund /Norsk kompetansesenter for sykkel berømmes for gode og ryddige søknader og en enorm innsats for å realisere prosjektet. Fra fylkeskommunens side har vi opplevd en særdeles profesjonell holdning til både anlegget, gjennomføring av planene og ikke minst i forhold til spillemiddelordningen. Jeg tror at ærligheten og åpenheten rundt utfordringene, viljen til å diskutere løsninger og evnen de har vist til å tilpasse seg og omstille seg, er mye av grunnen til at vi har fått et så flott anlegg.

Ros til Asker kommune
Også Asker kommune har spilt en helt avgjørende rolle. Kommunen har gått inn med store summer i anlegget og vist vilje til å stille økonomiske garantier. Uten dette kunne anlegget sannsynligvis ikke vært realisert. Også Asker kommune har vist stor vilje og evne til å finne løsninger underveis, og jeg må få berømme kommunen for tenkningen rundt anlegg som en del av stedsutvikling og identitetsbygging. Samarbeidet med NTF-systemet er spennende, og med sosialistene ute av regjeringen om snaut to år har jeg tro på at Norges Realfaggymnas ungdomsskole også kan flytte inn.

LØSNINGSORIENTERT: Asker kommune, med ordfører Lene i spissen, har bidratt både med økonomi og en løsningsorientert tilnærming for å få realisert anlegget.

Toppidrett og rekruttering
Anlegget vil være særdeles viktig for toppidrettssatsing og gir store muligheter for gode treningsmiljøer. Samtidig vil det være et rekrutteringsanlegg for barn og ungdom. Også mosjonister kan kjøpe treningstider, men må gjennom et opplæringskurs for å benytte velodromen. Jeg er stolt av å ha vært en del av det politiske flertallet som har fått til dette. Politikk handler i stor grad om å våge, om å gå foran, om å lede. La meg nok en gang gratulere med et fantastisk anlegg som vil ha stor betydning for sykkelidretten, for idretten ellers og for innbyggerne i Asker.

Verdensdagen for forebygging av selvmord

Et alvorlig tema for blogginnlegget mitt i dag: I dag markeres verdensdagen for selvmordsforebygging. For hvert selvmord er det anslagsvis rundt 20 andre som forsøker å ta selvmord, eller har alvorlige tanker om selvmord. For drøyt to år siden var jeg en av de.

Tallene er overveldende: I Norge viser beregninger at helsetjenesten behandler mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. På verdensbasis er det flere som dør som følge av selvmord enn av drap og krig til sammen.

Globalt samarbeid
FN og WHO oppfordrer til kamp og globalt samarbeid for å redusere disse tallene - fordi selvmordsforebygging nytter. Verdensdagen for selvmordsforebygging omfatter arrangementer og aktiviteter i over 70 land. Det er organisasjon International association for suicide prevention (IASP) som står for markering av dagen, med støtte fra WHO. I Norge koordinerer organisasjonen LEVE lokale arrangementer over hele landet.
Årsakene til at en person forsøker å ta sitt eget liv er ofte sammensatte. Det vil ofte være mer enn en risikofaktor til stede når en person tar initiativ til å ta sitt eget liv. Mange opplever en kombinasjon av flere forhold samtidig, som har ført til en opplevelse av håpløshet. Når flere risikofaktorer opptrer samtidig, kan risikoen øke. Andre kan ha akutte tilstander som fører til impulsive handlinger.

Åpenhet
Jeg har vært åpen på at jeg sommeren 2021 forsøkte å ta livet mitt, etter mentalt å ha møtt veggen. Det bygget seg opp over tid og til slutt klarte jeg ikke å tenke annet enn at nok er nok. Jeg så ingen andre utveier. Selvmordsforsøket utløste full utrykning av samtlige nødetater og legen som ankom stedet, fattet vedtak om umiddelbar innleggelse på akuttseksjonen på Blakstad sykehus. Legen mente jeg var i en kritisk fase der jeg var en fare for meg selv. Jeg hadde roet meg såpass at jeg skjønte det var fornuftig å legges inn. Gjennom møtet med ansatte på Blakstad fikk jeg tilbake troen på livet. Empatien, varmen og forståelsen jeg ble møtt med, var avgjørende. Jeg fikk stabilitet og trygghet i en vanskelig fase. Jeg får ikke skrytt nok av de ansatte som hjalp meg til å komme tilbake til et liv som er bedre enn det var før selvmordsforsøket.

Jobbet meg tilbake
Jeg har også ha en stor del av æren selv for måten jeg har jobbet meg tilbake til livet på, og at jeg i dag er en mye mer robust person. Jeg håper at åpenheten min kan bidra til å hjelpe andre. Det er viktig å ha gode folk rundt seg og mobilisere kjernen i personligheten din for å komme ut på den andre siden. Alt kan synes bunnløst mørkt en periode, men det er først og fremst dine egne tanker som styrer dette.

Lærerikt
Når man går igjennom noe slikt lærer man også hva som virkelig betyr noe i livet og betydningen av ekte folk rundt seg som vil deg vel. Det er mye snakk om mental helse, at vi skal være flinke til å fremsnakke hverandre og bygge hverandre opp. Alle mennesker trenger det. Stor var derfor både overraskelsen og skuffelsen da jeg ble kjent med at dette ble brukt mot meg i nominasjonsprosessen i eget partilag lokalt, og at noen fortsetter å bruke dette i dag. Og dette til og med fra et menneske som tidligere hadde sentrale posisjoner i lokallaget. Det er nesten ikke til å tro, men giftige folk finnes over alt. Også i politikken. Det er mye snakk om mental helse og å løfte temaet, men for mange er dette bare ord uten substans. Men om du ikke har substans som menneske er det kanskje ikke så rart.

Bry deg
Selvmord er et stort samfunnsproblem. Samtidig er det vanskelig for mange å snakke om selvmordstanker. Det tok lang tid før jeg selv valgte å være åpen. Men når du er klar er du klar. Sammen kan vi jobbe mot et trygt og åpent samfunn, der vi tør å be om hjelp til å leve. Vis at du ser. Vis at du lytter. Vis at du bryr deg.

Ny giv for fylkesveiene!

I fire år har Viken hatt en samferdselsråd som synes å ha som hovedfokus at folk ikke skal kjøre bil. Det blir ikke mange nye fylkesveier eller innhenting av vedlikeholdsetterslep av en slik holdning. Tiden er overmoden for en mer offensiv satsing på fylkesveiene i «nye Akershus».

Jeg er svært bekymret for manglende trygghet og framkommelighet på våre fylkesveier. Hverdagen for altfor mange mennesker i Akershus er preget av kø, kork og kaos, noe som forringer livskvaliteten og gir en vanskeligere hverdag. I tillegg er det farlig. Dårlige veier og dårlig vedlikehold dreper. Den gjennomsnittlige risikoen for å bli drept eller hardt skadd per på fylkesveinettet er nå nesten 90% høyere enn på riksveinettet. Om man som samferdselsråd ikke vil prioritere vei og vedlikehold, har man kraftig forsømt seg. 

Hverdagsveiene våre

Fylkesveinettet er viktig og omtales gjerne som hverdagsveiene våre. Deres viktigste funksjon er å koble bosetting og næringsliv sammen. Fylkesveiene er derfor svært viktig for hele samfunnsutviklingen. I tillegg utgjør fylkesveinettet en viktig del av vår samlede beredskap både som omkjøringsveier ved hendelser og som del av vår samlede infrastruktur.

Veieiers ansvar

Da kan man ikke bare prioritere sykkelveier. Fylkeskommunen er en er en stor veieier, og av dette følger oppgaver innen forvaltning og myndighetsutøvelse. Dette innebærer å ivareta og utvikle den fylkeskommunale infrastrukturen gjennom planlegging, prosjektering, bygging, drift og vedlikehold. Det må bli slutt på å vedta store utbyggingsprosjekter for boliger uten at det planlegges for nødvendig infrastruktur.

Politiske prioriteringer

Akershus er et samferdselsfylke, og det er viktig å huske på at fylkeskommunen er en politisk styrt virksomhet. Det betyr at samferdselssektoren styres av politiske prioriteringer. Når eksisterende infrastruktur ikke er tilpasset dagens mobilitetsbehov, må det gjøres investeringstiltak. Når gjeldende regional plan for areal og transport skal rulleres vil Frp ha særskilt fokus på oppfølging av fylkesveinettet. Vi vil også jobbe for å utvide rammen til alle investeringstiltak på fylkesveinettet, herunder kollektivframkommelighetstiltak og gange- og sykkeltiltak.

Fylkesveinettet må prioriteres

Statens vegvesen har på oppdrag fra Samferdselsdepartementet kartlagt vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet i samarbeid med fylkeskommunene. Den endelige rapporten skal overleveres 1. oktober. Etter at fylkeskommunene fikk et vesentlig økt veiansvar 2010, har de brukt mer midler på fylkesveiene enn de har fått tilført av staten. Samtidig har staten prioritert riksvei over fylkesvei. For hver krone som går til fylkesvei går 1,6 kroner til riksvei. Denne differansen fører til en økende forskjell i etterslep på riks- og fylkesveinettet. Sånn kan vi ikke ha det. Dette er også et statlig ansvar, og den rødgrønne regjeringen må bidra mer slik at vi får trygge og mer fremkommelige fylkesveier, og bør derfor prioritere fylkesveinettet i statsbudsjettet for 2024.

RØDGRØNNE SJEFER: Dette er sjefene for den dårlige samferdselspolitikken. Fra venstre samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap), fylkesrådsleder i Viken Siv Henriette Jacobsen (Ap), og fylkesråd for samferdsel i Viken, Olav Skinnes (Sp).

Farlig tankegods fra ekstreme aktivister

Jeg har lenge ment at deler av klimabevegelsen har fascistiske trekk. Jeg tror at opptredenen til Joachim Skahjem på «Debatten» i går var en vekker for mange.

Dette er tankegods som ikke hører hjemme i demokratiske og frie samfunn. Også den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg har gitt uttrykk for autoritære og ekstreme holdninger, og har etter hvert blitt åpen om at hun tilhører den ekstreme venstresiden politisk. Som om vi ikke skjønte det tidligere. Hun har også vært åpen om at hun har Aspergers syndrom. Dette er en såkalt autismespekterforstyrrelse, karakterisert ved: Forstyrrelser i sosialt samspill og kommunikasjonsmønster (vi husker talen «how dare you»). Begrenset og/eller stereotype interesser, aktiviteter og atferdsmønster. Den ekstreme aktivisten Skahjem, som hele Norge fikk oppleve på TV i går, er også åpen på at han har autisme. Det er en utviklingsforstyrrelse som fører til vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Autisme kjennetegnes også av rigid og repeterende atferd. Det er fint at folk er åpne om sine diagnoser, men verden eller land skal naturligvis ikke akseptere at denne ekstremismen skal styre oss. Riktignok har disse folkene en diagnose,  som kan forklare den ekstremt unyanserte og fastlåste tilnærmingen, men tankegodset deles av mange nok til at dette gir skremmende perspektiver for samfunnsutviklingen. Verdensledere som FN-sjef Antonio Guterres, som er elektroingeniør og ingen klimaekspert, kom fra det portugisiske sosialist-partiet da han var statsminister i Portugal, bør tenke over hvordan han uttaler seg og hvilke krefter han nører opp under.

Når voldsutøverne blir "ofre"

Budstikkas artikkel om kriminalitetsutviklingen i Heggedal i Asker, med vold og grove trusler, er rystende lesning. Det er på tide å ta tryggheten tilbake.

Et samfunn som ikke greier å beskytte sine borgere har feilet. Et lokalsamfunn som ikke oppleves som trygt av alle, er ikke et bærekraftig samfunn. I en kommune der politikere og byråkrater snakker om bærekraft på inn- og utpust, greier man ikke noe så banalt som å sikre tryggheten for medborgere som bare ønsker å leve et helt vanlig liv – fritt for trusler og vold.

Ikke synd på voldsutøverne

Jeg reagerer sterkt på kommunedirektørens utsagn om å trygge situasjonen for de som utøver vold og at det er ofre på begge sider. Å isolere dette til en konflikt mellom to sider blir dessuten feil. Bildet er dessverre større enn det. Det handler om kriminelle strukturer og tendenser til gjengmiljøer. Gjennom vold, trusler og annen kriminalitet bidrar disse miljøene til å skape utrygghet i lokalsamfunnet, hvilket må tas på største alvor. Det er ikke synd på de som utøver vold. De lever i verdens beste land med en uendelighet av muligheter til å skaffe seg et godt liv. Jo fortere de forstår at vi ikke aksepterer kriminalitet og vold, jo bedre er det.

POSERER MED VÅPEN: Å posere med våpen og sirkulere bildene via snapchat er vanlig i kriminelle ungdomsmiljøer. Beskjeden er ikke til å misforstå: Her regjerer vi.

Av med silkehanskene
Da må silkehanskene av. Rett i fengsel om du er over kriminell lavalder. Er du mellom 15 og 18 kan du sendes til en ungdomsenhet for innsatte, som det er to av i Norge. Ungdomsenhet Vest i Bjørgvin fengsel og Ungdomsenhet Øst i Romerike fengsel. Enhetene har et tett og nært samarbeid mellom ulike etater som barnevern, psykisk helsevern, utdanning/opplæring og kommunal tjenesteyting. Henfaller du til samme adferd etter soning, bør veien gå rett inn igjen. Begår du kriminalitet skal du tas ut av «sirkulasjon». Truer du folk og skaper utrygghet i lokalsamfunnet ditt – ja da skal du vekk fra det lokalsamfunnet. Et samfunn som likestiller kriminelle med ofre for vold og annen kriminalitet er på ville veier.

Tøffere virkemidler
Kommunedirektøren sier alle tilgjengelige virkemidler har vært brukt, men det synes åpenbart at disse ikke har virket. Jeg minner om at kriminelle under 15 år følges opp av barnevernet. Etter barnevernloven § 4-24 kan et barn som har vist alvorlige atferdsvansker ved blant annet alvorlig og gjentatt kriminalitet plasseres i institusjon uten eget samtykke. Fylkesnemnda for sosiale saker kan sette barnet under tilsyn, og i alvorlige tilfeller overta omsorgen og sende barnet i fosterhjem etter barnevernsloven kap. III. Det er godt kjent hvem de er, de som skaper utrygghet for lovlydige borgere i Heggedal. Likevel greier man ikke å beskytte de som blir utsatt for trusler og vold. Jeg forventer at offentlige myndigheter velger riktig side, så det ikke hersker tvil om hvem som er ofre. Dette går på livskvaliteten løs. Noe av problemet er at lovverket løper etter en utvikling preget av innvandring fra land med en voldskultur som har vært ukjent i Norge. Er det slik at vi mangler verktøy, ja så får lovgiver skaffe oss det. Et opplagt sted å starte er å senke den kriminelle lavalderen.

HARD MOT DE HARDE: Jeg vil ikke tillate at nærmiljøet oppleves utrygt.

            

Budstikkas artikkel kan du lese her

Patriotismen lever

I dag besøkte jeg monumentet til minne om Warszawaoppstanden, som brøt ut 1. august 1944 kl. 1700. Dagen har vært markert over hele Polen siden, og naturligvis særlig i Warszawa.

Å være i Warszawa 1. august er helt spesielt. Kl. 1700 i går gikk luftvernsirenene og alt stoppet opp i ett minutt. Det er ikke mulig å forstå Polen og polakkene uten å ha opplevd denne markeringen. I går var jeg i sentrum, i gamlebyen, sammen med en venn fra Norge. Jeg tror det må ha vært titusenvis av mennesker samlet der vi var, og mange flere i andre deler av byen. Warszawaoppstanden var en heroisk – men også tragisk – 63 dager lang kamp mot de nazistiske okkupasjonsstyrkene for å frigjøre Warszawa før den røde armé, som nærmet seg fra den andre siden av Wistula-elven, gjorde sitt inntog i byen. Opprørerne håpet på støtte fra de allierte, men den kom aldri. Da den sovjetiske arméen nektet å støtte opprøret, var det i realiteten dødsdømt. Heinrich Himmler beordret at alle innbyggere skulle drepes og att ingen fanger skulle tas. Det er en voldsom markering av 1. august i Warszawa, og de er umulig å ikke bli berørt. Har du ikke vært i Warszawa på denne datoen anbefaler jeg varmt at du tar deg en tur. På denne dagen hedres soldatene fra hjemmefronten - Armija Krajowa - og alle innbyggerne i Warszawa, som ofret liv og helse ved å kjempe for et fritt og uavhengig Polen. Polakkene er svært bevisst på landets historie. Det er et stolt og fritt folk. Vi nordmenn har mye å lære når det gjelder å stå opp for landet vårt. Det gjør de her. Noe som av mange i Vesten blir stemplet som «høyreekstremt». Det er rett og slett sludder, og en fornærmelse mot Polen – som var det landet som kjempet hardest mot nazistene og som betalte den høyeste prisen. I tillegg ble Polen ofret under Jalta-konferansen etter krigen, der de vestlige allierte i realiteten solgte Polen til Stalin. Jeg blir utrolig provosert av de som sier at Polen ledes av et autoritært regime og at Polen nærmest er nazi. De som mener det burde egentlig skamme seg. Polakker er de minst autoritære folkene jeg kjenner. Regjeringspartiet PiS har bred støtte i folket. Man kan like gjerne si at nordmenn lever i ett sosialistisk helvete, med den forskjellen at det jo er sant. Jeg velger patriotisme, kjærlighet til fedrelandet og en homogen befolkning preget av samhold, felles kultur og verdier foran woke, identitetspolitikk, cancelkultur, normoppløsning og stor innvandring fra dysfunksjonelle stater. Hver eneste gang. Jeg legger ut bilder her for å gi dere et inntrykk av hvordan de høyreekstreme polakkene markerer dagen.