Hvem trakk vinnerloddet under korona?

Vi læres opp til å mene at Norge er verdens beste land å bo i og at vi som bor her har trukket vinnerloddet. Derfor er det interessant å se på håndteringen av koronapandemien, som jeg mener har vært preget av utydelighet, vingling, delvis motstridende og altfor inngripende råd og tiltak, feilprioriteringer, og et elendig tempo i utrullingen av vaksine. Om landets ledelse har hatt som oppgave og mål å holde nasjonen samlet i en krevende situasjon, har man oppnådd det motsatte.

Så hvem trakk vinnerloddet denne gangen? I hvert fall ikke skoleungdom og studenter, som har måttet sette livene på vent. Ikke de som skal prøve å komme seg inn i arbeidslivet, kanskje via en deltidsjobb som plutselig ikke finnes lenger fordi bedriften ble tvunget til å stenge ned. Dette har rammet serverings- og utelivsbransjen særlig hardt. Ikke de nyansatte som har vært tvunget til å sitte på et hjemmekontor (som i de aller fleste tilfellene ikke er noe kontor) og ikke får oppleve å komme inn i fellesskapet på arbeidsplassen helt i begynnelsen av en yrkeskarriere. Ikke barn og unge som ikke har kunnet drive aktiviteter sammen med venner fordi det ikke har vært lov. Ingen fotballtreninger eller andre organiserte aktiviteter. Ikke lærere eller lektorer, som har jobbet «dugnad» i koronatiden uten å få lønn for det. Ikke betalt overtid eller for ekstra arbeid. Nå får de «tilbud» om å gå litt ned i reallønn.

«Dugnad» for hvem?
Det er lett å snakke om «dugnad» når andre må ta støyten og i tillegg blir sittende med regningen. Vi er i ferd med å få politikere og et offentlig apparat som er helt frikoblet fra det å bekymre seg for hvordan man skal skaffe seg en inntekt. Mange politikere har ikke gjort produktivt arbeid i hele sitt liv. Mange av smitteverntiltakene har nærmest vært eksperimentering med næringslivet, med folks arbeidsplasser og med barn og unges psykiske helse. Midler fra det offentlige har stort sett vært småpenger. Små virksomheter som ikke har faste utgifter får ingenting. Det er for øvrig ikke så lett med hjemmekontor for en servitør, stuepike eller renholder. Jeg lurer på om de som beslutter egentlig vet hva det vil si å ha null i inntekt.

Strenge tiltak – lav smitte
Vi har opplevd ekstremt strenge tiltak i områder og regioner der det ikke har vært noe særlig smitte, ut i fra en – etter mitt skjønn – merkelig anvendelse av et slags «føre var-prinsipp». I min kommune Asker har nærheten til Oslo og den elendige håndteringen der, vært et problem. Smitte i innvandrermiljøer har myndighetene og media bevisst unnlatt å snakke om selv om dette har vært et stort problem. Ved ikke å ville adressere dette har man heller ikke kunnet målrette tiltakene. Det synes jeg er heller elendig – for å si det rett ut. Barnetogene ble avlyst mens pro-Palestina demonstrasjoner med tusenvis av rabiate mennesker var greit. Slik kunne jeg fortsette.

STRENGE TILTAK: Mange av tiltakene oppleves som unødig inngripende med tanke på smittesituasjonen

Økte forskjeller
Jeg synes pandemien har fått frem veldig tydelig hvordan forskjellene øker i Norge. Forskjellen mellom de som sitter i trygge jobber i offentlig sektor, og de som jobber i privat sektor. Og motsetningene i samfunnet vårt har økt under pandemien. Vi opplever latterliggjøring, stigmatisering, mistenkeliggjøring og utfrysing av annerledes tenkende, og vi opplever tiltak som krenker privatliv og personlig integritet. De som har forsøkt å nyansere debatten i forhold til forholdsmessigheten og effekten av tiltakene har blitt klubbet ned. Det sies at dette er en felles dugnad – et norsk honnørord - men det er lett å snakke om dugnad når du sender regningen til andre mens du selv hygger deg i lystig lag på fjellet og bryter smittevernreglene du selv har innført. Det er lett å snakke om dugnad og samhold når du ikke må ofre noe selv. Hva har våre ledende politikere gjort? Hvordan har de gått i bresjen for dugnaden? Det blir som å ta initiativ til dugnad i borettslaget eller sameiet og late som du ikke er hjemme når dugnaden gjennomføres.

DUGNADSSJEFEN: Det er lett å innkalle til dugnad når du ikke bidrar selv

Skandaløst treg vaksinering

Bedrifter blør og går dukken, og psykiske problemer blant barn og unge, og ellers i samfunnet, øker. Jeg tror det hadde vært større aksept for tiltakene om vi kunne ha tillit til at vaksineringen er på track og går fort nok. Men det gjør den ikke. Utrullingen av vaksine mener jeg har gått skandaløst tregt. Norge er et rikt land med bare fem millioner innbyggere. Det fremstår nesten som inkompetent at de som leder dette lille rike landet ikke har greid å få fullvaksinert befolkningen allerede. I mellomtiden sprer de muterte variantene seg og tiltakene må forlenges. Jeg fatter ikke at nordmenn finner seg i det. Folk burde være opprørte.

TREGT: Vaksineringen går skandaløst langsomt

Politikerne ga seg selv vinnerloddet
Da har dere sikkert allerede gjettet hvem som har trukket vinnerloddet? Riktig – det er politikerne selv. De som har bestemt nedstengninger og tiltak. Uten å risikere noe selv. Jeg har møtt på Stortinget selv, og vet at smittevernreglene med letthet kan overholdes. Likevel velger Stortinget å prioritere seg selv, mens de som befinner seg i frontlinjen må vente på tur. Det er for eksempel ikke mulig for en lærer å trøste et barn på en eller to meters avstand. Heller ikke å ha nærhet og kommunikasjon med små barn, mens man har på seg munnbind. Barnehagen og skolen har en haug med læring-, lek-, og omsorgsoppgaver som er på kollisjonskurs med smittevernreglene. Forstå det den som kan. Det siste Stortinget bør være opptatt av i denne situasjonen er å bidra til enda større politikerforakt og dermed øke avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt.

NEI TAKK: Stortinget prioriterer seg selv i vaksinekøen.