På tide med lovverk mot meningsforfølgelse

«Ytringsfrihet skal det være». Heter det i Grunnloven. Det heter videre at «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» Men hvor reell er ytringsfriheten og hvordan kan den beskyttes?

Ytringsfrihet og individets mulighet til fri meningsdannelse settes svært høyt i landet vårt. Så høyt at disse frihetene og verdiene har grunnlovs vern. Men hvor reelt er dette vernet? Det er nemlig dypt bekymringsverdig at ytringsfriheten og den frie meningsdannelsen er under stadig sterkere press. Alle har rett til å uttrykke sin mening om det samfunnet vi lever i, men den som uttrykker sin mening kan i dag risikere å ikke få oppdrag eller miste jobben, og dermed levebrødet. Da hjelper det fint lite med formuleringer i Grunnloven.

Ukultur
Dette handler om hva som med amerikansk terminologi kalles «cancel culture», eller no platforming («deplattforming»). På norsk benyttes ofte uttrykket scenenekt. Vi har til nå vært forskånet mot de mest absurde utslagene av dette her hjemme, men fenomenet har spredt seg som en pest fra amerikanske collegecampuser til Europa og Norge. Godt hjulpet av sosiale medier, selvfølgelig. Tankegods fra de mørkeste delene av historien, godt hjulpet av moderne teknologi. En farlig combo. Det handler om å redusere meningsmotstanderes mulighet til å ytre seg, gjennom hetse- og svertekampanjer som har som mål å innskrenke meningsmotstanderens ytringsrom. 

TILHENGER AV NO PLATFORMING: Hun omtaler seg selv som "samfunnsdebattant", men Sumaya Jirde Ali vil helst ikke slippe til folk med synspunkter hun ikke liker.

Rammes og straffes

Men ikke bare vil man kneble personer, de skal også straffes. Ved å miste sitt arbeid, oppdrag og lignende. De aller fleste som rammes er ikke kjendiser som får mye oppmerksomhet, men helt vanlige mennesker. Lærere på skoler der elever eller foreldre mener å ha snappet opp noe «upassende» i sosiale medier, lektorer som har fått aktivistiske elever mot seg eller ansatte i privat eller offentlig sektor som har gitt uttrykk for en kontroversiell holdning på fritiden, med den konsekvens at noen har sjekket hvor vedkommende jobber for å varsle arbeidsgiveren.

Den norske modellen
I den norske samfunnsmodellen innebærer et ansettelsesforhold forpliktelser i begge retninger. Arbeidslivets regler om sosial trygghet, som for eksempel oppsigelsesvern og ytelser ved sykdom, foreldrepermisjon og arbeidsledighet, bygger på den grunnholdningen at en stabil inntekt og forsørgelsesevne er av verdi for samfunnet som helhet. En arbeidsgiver som sparker en person på grunn av meninger og ytringer, bryter ikke bare loven men det er også et brudd på samfunnsmodellen vår. Vi ser tendensen ikke bare når det gjelder enkeltpersoner. Det er uttrykk for samme autoritære tankegods når annonsører kontaktes for å få dem til å slutte å annonsere i publikasjoner som aktivistene ikke liker, slik at inntektsstrømmen strupes med oppsigelser og konkurs som ytterste konsekvens.

Havner i skvis

Mange selskaper havner i en helt umulig situasjon. På den ene siden presses man av trusselen om at om ikke bestemte personer sparkes risikerer selskapet sverting av omdømme og at folk slutter å kjøpe produktene eller tjenestene. På den andre siden må naturligvis selskaper som ønsker å fremstå som seriøse forholde seg til arbeidslivets regler om oppsigelsesvern. Det forventes nok også at selskapene opptrer i samsvar med normer og vurderinger i samfunnet, som går på at man ikke setter folk på gaten sånn uten videre. Det oppstår egentlig en umulig situasjon der bedriften skades uansett hva man gjør. Ikke bare eierne havner i en skvis, men også medarbeidere og lokalsamfunnet der bedriften er etablert. Noen ganger er det faktisk selve selskapet, ved wokene i styrerommet eller i toppledelsen, som er problemet. Som da IKEA terminerte en kontrakt med reklamebyrået Geelmuyden Kiese, fordi man mente at toppsjefen Hans Geelmuyden hadde kommet med uheldige uttalelser. Men IKEA er et svensk selskap. 

ORKER IKKE: Leder av Ullensaker Arbeiderparti, Elin L’Estrange, orker ikke å delta i et ordskifte hun mener er dominert av hvite menn. Da er det nok bedre å ikke gi dem en plattform, slik at hun kan engasjere seg i debatten… 

Trusler og forfølgelse
Folk som driver med kampanjer for å kneble meninger de ikke liker, agerer av og til på en måte som kan betraktes som ren forfølgelse. Den hvis mening man misliker blir grundig gransket og digitale spor blir registrert og samlet inn. Arbeidsgivere søkes opp og blir kontaktet på en ofte truende måte. Jeg mener at det helt klart er på tide å adressere dette rent juridisk. Rett og slett ved at de som holder på slik risikerer å bli straffet for det. Men her henger lovverket litt etter. Å forfølge og kanskje ødelegge noen på grunn av deres meninger, ligger i en gråsone mellom injurier og utpressing etter dagens lovverk. Injurie eller ærekrenkelse er definert som «et lovbrudd hvor en person ved ord eller handling krenker en annens gode navn og rykte, æresfølelse eller utsetter noen for hat eller ringeakt.». Det skal en del til å bli dømt for dette, om det i det hele tatt blir noen sak. Injurier er dessuten ikke lenger omfattet av Straffeloven, men derimot regulert i Skadeserstatningsloven og dermed et rent sivilrettslig spørsmål. Utpressing derimot, innebærer at en eller flere personer ved hjelp av trusler tvinger andre til bestemte handlinger. Et vurderingstema etter norsk rett er hva som vil være en såkalt «rettsstridig trussel», som et kriterium for at det skal handle om utpressing i strafferettslig forstand. Klassifiseres det først som utpressing anses dette som alvorlig og kan gi ikke ubetydelig fengselsstraff. 

Behov for ny lovbestemmelse
Så er spørsmålet: Hvordan bør det kategoriseres at noen kontakter en arbeidsgiver i den hensikt å få noen sagt opp på grunn av vedkommendes meninger? Det er i hvert fall noe mer enn injurierende. Gjennom trussel om skandalisering forsøker man å presse selskapet til å agere. Spørsmålet er imidlertid om trusselen anses som grov nok dersom den fremsettes av en person. Det er når det skjer en massemobilisering i sosiale medier at det blir en virkelig trussel mot selskapet og mot den enkelte. Utviklingen skjer raskt og lovgiver kunne umulig ha mobilisering og massiv forfølgelse på sosiale medier i tankene da lovbestemmelsene ble utformet. Her henger lovverket etter. Jeg mener derfor at det er behov for en ny bestemmelse som omhandler forfølgelse av noen for deres meningers skyld. For eksempel: «For meningsforfølgelse dømmes den som kontakter arbeidsgiver, oppdragsgiver eller annen i den hensikt å få denne til å avslutte ansettelsesforhold eller økonomisk relasjon med en person på grunn av en mening som denne personen har gitt uttrykk for». Straffen kan ligge et sted mellom injurier og utpressing, bøter eller fengsel i opp til to år. For særlig grove tilfeller – som for eksempel gjentatte henvendelser eller at den potensielle skadevirkningen er stor.– kan strafferammen være opp til 4 år.

Ytringsfrihet kommer ikke gratis

Opp gjennom historien har mange kjempet hardt for retten til frie ytringer. Mange har betalt en høy pris. Den utviklingen vi nå ser minner oss om at kampen for noe så fundamentalt som ytringsfrihet og retten til fri meningsdannelse, ikke er vunnet en gang for alle - selv ikke i demokratiske rettsstater. I bunn og grunn handler dette om demokratiet selv, for ytringsfrihet er en forutsetning for demokrati. Et demokratisk styresett forutsetter at mennesker deltar, og at meninger formes, uttrykkes, brytes og utvikles. Ytringsfrihetens fremste begrunnelse er ethvert individs mulighet for fri meningsdannelse.

Totalitært tankegods
Ytringer man er uenig i skal møtes med motargumenter og debatt. Selskaper og arbeidsgivere skal ikke brukes som tredjeparter for å få has på meningsmotstandere. Det er et samfunn vi ikke ønsker. Kanskje bortsett fra ekstreme krefter langt ute på ytterkantene. Da kinesiske rødegardister ødela gamle bøker og kunstverk som de regnet som reaksjonære, var det et alen av samme stykke. Det samme gjaldt nazistenes bokbål og Talibans ødeleggelse av statuer. Eller da avisen Charlie Hebdo i Paris ble angrepet av væpnede menn som drepte stort sett hele redaksjonen. Dette er uttrykk for en totalitær tankegang som må bekjempes.

Signal fra lovgiver
Derfor bør lovgiver, altså Stortinget, på banen. Det vil være et godt signal å styrke vernet av den grunnlovsfestede ytringsfriheten, slik at denne friheten blir reell. Dette bør helt klart være et tema for den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen. Til nå har vi bare sett foruroligende uttalelser fra enkeltmedlemmer av kommisjonen som har vært mest opptatt av å sette stopper for ytringer og bøtelegge medier som formidler dem. Det vi bør sette en stopper for er den meningsforfølgelsen som pågår i dag. Det vil faktisk være en viktig markering av demokratiets betydning. 

FORSVARER AV YTRINGSFRIHETEN: Den amerikanske professoren Noam Chomsky hører til godt ute på venstresiden, men han har skjønt hva ytringsfrihet vil si.