Etter corona: Ny vår for nasjonalstaten?

Globalistene bruker coronakrisen til å argumentere for mer overstatlighet og mer makt til internasjonale organer. Flere tidligere toppolitikere har sågar tatt til orde for en verdensregjering, og utvidete fullmakter til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Men verken WHOs eller EUs opptreden under coronakrisen er lysende eksempler på behovet for ytterligere maktoverføring til globale organer.

Når tiden er riktig er det all grunn til å studere, kritisere og trekke lærdom av håndteringen av krisen, både på nasjonalstatnivå, på EU-nivå og i et internasjonalt perspektiv. Men allerede nå kan det konstateres at EU, med større byråkratiske ressurser enn noensinne, reagerte for sent og for lite effektivt. Det er jo bare å spørre folk i Italia, Spania, Frankrike eller Belgia om de mener at EU har vært en positiv faktor når det gjelder håndtering av pandemien og til stor hjelp for medlemsstatene. Disse landene er blant de verst rammede i verden. I slutten av denne uken ba EU-kommisjonens president, Ursula von der Leye, Italia inderlig om unnskyldning. Legg så til at WHO’s håndtering da krisen var under oppseiling var rene visten. Likevel skyter nærmest samtlige venstrevridde medier på Donald Trump for å påpeke dette, og for å true med å holde tilbake økonomisk støtte. DET blir fokus, i stedet for den elendige jobben WHO og EU har gjort, med påfølgende behov for store endringer.

KRITIKK: WHO har fått mye kritikk for sin dårlige håndtering av situasjonen, og store land vurderer å holde tilbake økonomiske bidrag til FN-organisasjonen.

Overstatlighet ikke løsningen
Corona-krisen viser hvor dårlig store internasjonale organer fungerer. Det er ikke flere byråkrater eller mer overstatlighet som skal redde oss når neste pandemi kommer, men kunnskap, mellomstatlig samarbeid, muligheten til raskt å kunne utvikle vaksiner, god kapasitet i helsevesenet og tilstrekkelig omfattende beredskapslagre. De enkelte landene har, ut i fra egne forutsetninger, vedtatt og gjennomført en rekke tiltak. Dette er helt vesentlig poeng. Det er de enkelte folkevalgte regjeringer som har tillit i et flertall i folket, som har mandat til å fatte ubehagelige vedtak. De har også, til tross for feil og mangler, best kunnskap om forholdene i landet.

"UNNSKYLD": EU-kommisjonens president ba denne uken Italia "så inderlig" om unnskyldning.

Nasjonale grenser
I arbeidet med å begrense smittespredningen har det videre vist seg at nasjonale grenser er veldig nyttige når de kontrolleres og beskyttes. Selvfølgelig skal varer kunne fraktes smidig mellom land og kontinenter, men i kritiske og skarpe situasjoner skal grenser kunne bevoktes, kontrolleres og stenges. Stikk i strid med globalistenes våte drøm om en grenseløs verden. Dette gjelder naturligvis ikke bare for den situasjonen vi står i når det gjelder å hindre smittespredning, men også når det gjelder kampen mot organisert kriminalitet, terrorisme og illegal migrasjon. Å kunne kontrollere og beskytte nasjonale grenser er her helt avgjørende. Kanskje det kommer noe godt ut av dette ved at landene i Europa gjenoppdager sine nasjonale grenser og styrker nasjonalfølelsen. Regjeringssjefer og statsoverhoder henvender seg nå i stigende grad til eget land og egen befolkning, og de bruker nasjonale symboler. Dette appellerer først og fremst til nasjonalt samhold, og ikke til EU, FN eller WHO. I krisetider er det nasjonalfølelsen som gjelder.

Verdensregjering
De nasjonale regjeringene vet at de må levere, ellers blir de byttet ut ved neste valg, og her er vi ved et viktig poeng: En regjering er ansvarlig overfor velgerne, og kan derfor byttes ut. Tjenestemenn og byråkrater i internasjonale organisasjoner har et fjernt demokratisk mandat flere ledd unna. I beste fall. De som blir berørt av beslutningene kan ikke stille byråkratene til ansvar. Like fullt har de to tidligere statsministrene Carl Bildt (Sverige) og Gordon Brown (Storbritannia), benyttet coronakrisen til å lansere politiske forslag. Bildt vil gi WHO mer makt og etablere en ny overstatlig organisasjon med større fullmakter. Dette til tross for at han faktisk anerkjenner at det primært var USA som handlet effektivt og fikk det forrige ebola-utbruddet under kontroll, og ikke FN-organet WHO. Gordon Brown foreslo nylig at G20 og FNs sikkerhetsråd skulle slås sammen til en «verdensregjering», somtidig som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken skylle gis utvidet mandat og styrkede fullmakter. For å gi disse organene mer makt på bekostning av nasjonalstatene.

Nasjonalstatene bør styrkes
Vi vet at nasjonalstatene har både initiativkraft og handlekraft, mens overstatlige organer i stor grad mangler dette. Det har vi sett tydelig nå under coronakrisen. Da ligger det i kortene at jeg mener det ikke er en god idé å overføre enda mer makt til disse byråkratiske gigantene. Når det er sagt synes jeg heller ikke det er greit at Viktor Orban i Ungarn i realiteten har benyttet situasjonen til å frata det nasjonale parlamentet muligheten til innflytelse på ubestemt tid. Jeg mener likevel at nasjonalstatene bør styrkes på bekostning av overstatlige organer, og jeg håper det blir en viktig lærdom av den situasjonen vi er inne i. Lite blir akkurat som før.

GLOBALIST-PIN: Pin for "Agenda 2030", som symboliserer FNs bærekraftmål. Alle globalister med respekt for seg selv har en slik pin.

Solbergs rolle
Jeg tror de aller fleste i Norge er enige om at Erna Solberg har gjort en god jobb så langt, da hun først kom på banen. Omstendighetene tatt i betraktning. Det er ingen lett oppgave hun har, men i krisetider samler vi oss bak våre ledere. Samtidig bør det ikke herske tvil om at Solberg er en kompromissløs globalist, hvis største ambisjon trolig er å skinne på den internasjonale arenaen. I sin nyttårstale 1. januar nevnte hun FNs bærekraftmål helle elleve ganger. Nesten hele talen handlet om disse målene. For virkelig å understreke dette bruker Erna, og de andre regjeringsmedlemmene, en pin som symboliserer FNs bærekraftmål. Hun burde heller bruke pin med det norske flagget. Særlig nå. Det kan selvfølgelig være positivt å prioritere internasjonalt arbeid, men det fører lett til manglende engasjement for viktige nasjonale oppgaver. Forhåpentligvis kan krisen gi henne en klarere rolleforståelse frem mot neste valg. Det er lov å håpe. Én ting håper jeg uansett at de fleste land greier å samle seg om når den verste viruskrisen endelig er over, Å sette et sterkt press på det landet som har fått oss alle inn i denne krisen: Kina.

TØFFERE MOT KINA? Tør Erna Solberg å innta en tøffere linje mot Kina etter pandemien, sammen med andre land?