Sviket mot ofrene

Reaksjonen fra venstresiden på den bekymringsfulle utviklingen i Asker, med knivstikking og ran, er som vanlig: En sosiologisk forklaringsmodell med et underliggende premiss om at dette egentlig er min og de som beskriver problemene sin feil. Jeg for min del lurer på om ofrene noensinne vil tilgi at samfunnet sviktet dem.

Sosioøkonomiske bortforklaringer om utenforskap og de kriminelles livssituasjon er like forutsigbart som tidevannet. Og – ikke uventet – har noen forsøkt å snu det mot meg. Er man for direkte i å omtale elefanten i rommet kan sarte sjeler ta skade av det og ende opp som knivranere og det som verre er. Noen av dem kan til og med komme i skade for å lese leserinnleggene mine. Det er altså de som beskriver problemene på en ærlig og direkte måte, og er bekymret for at vi skal utvikle like dysfunksjonelle områder som i Sverige, som har ansvaret.

Ingen sympati
Debatten fortjener mer seriøs tilnærming. Dette handler ikke om utenforskap eller mangel på innsikt i de kriminelles livssituasjon. En relativt ny svensk doktorgradsavhandling undersøkte hvorvidt sosioøkonomiske faktorer forårsaket kriminalitet, og det korte svaret er nei. Sagt på en annen måte: Mange trangbodde blir ikke kriminelle. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke har mye sympati for unge, kriminelle gutter som gjør lokalsamfunnet mindre trygt. Overalt ser jeg at deres oppførsel blir unnskyldt og legitimert. "De bor jo så trangt". "De har ikke noe sted å være". "Alle snakker stygt om dem og kommer med splittende uttalelser, ikke rart de begår kriminalitet". Men at du kommer fra en "fattig" familie, betyr ikke at du har lav moral. Det er en fornærmelse mot lavtlønte som oppfører seg. Innvandrergrupper fra langt øst i Asia er ofte lavtlønte, men begår mye mindre kriminalitet. Kulturelle faktorer spiller inn.

Ikke vår feil
Jeg og mange andre er lei av at det bare er å gjøre det ene dårlige valget etter det andre, og forvente at norske skattebetalere skal rydde opp og forsørge deg. Jeg blir provosert av folk som fremstiller et av verdens mest tolerante samfunn som en rasistisk utpost, med et underliggende premiss om at problemene er «vår feil» fordi vi ikke får til integreringen. Du kan være fattig, du kan være svart som natten, du blir respektert om du viser respekt og bidrar. Det norske folk er anstendig. Det er faktisk ikke synd på folk, selv i lavtlønte familier. Vi er så og si alle heldige små oljebarn med muligheter folk i andre land ikke engang kan drømme om. 

LEI: Jeg er lei av at det bare er å gjøre det ene dårlige valget etter det andre, og forvente at norske skattebetalere skal rydde opp og forsørge deg.

Svik
At samfunnet ikke tar tak i utfordringene på en mer direkte måte, og nekter å gå inn i sammenhenger som kan virke kontroversielle, er et svik mot ofrene. Tror dere de traumatiserte ofrene kommer til å tilgi vår tids lokale og sentrale myndigheter når de vokser opp? Jeg er usikker på det. Spørsmålet er hvor vi er på vei. Om noen år er ranerne fra toget over 20 år, og kanskje innblandet i enda tyngre kriminalitet. Om samfunnet ikke trekker grensen nå, vil det i det hele tatt finnes en grense i fremtiden?

GÅR RUNDT GRØTEN? Er man for direkte i å omtale elefanten i rommet kan sarte sjeler ta skade av det og ende opp som knivranere og det som verre er.