Fremtidens demokrati i en digital tidsalder

Nylig hadde jeg gleden av å delta i en paneldebatt om fremtidens demokrati i Asker kulturhus. Demokratiet og det norske folkestyret vil dypest sett handle om medvirkning og deltagelse også i fremtiden.

Et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for vår velferd. Hvordan kan vi senke de tersklene som måtte være for at folk skal engasjere seg og delta? Har det oppstått nye muligheter i den nye digitale virkeligheten som har betydning for hvordan vi kan utøve demokratiet i fremtiden? Dette er en vel så viktig diskusjon som etablering av såkalte nærdemokratiske ordninger i nye Asker kommune, og for noen ikke virker det kanskje ikke helt troverdig å profilere seg på demokrati når man ved gjentatte anledninger motsatte seg lokale folkeavstemninger om en så stor beslutning som en kommunesammenslåing. 

INTERESSANT TEMA: Jeg var nylig i en debatt om digitalisering og fremtidens demokrati. En svært spennende og viktig diskusjon.

Jeg er opptatt av at demokratiet ikke må bli en eneste stor dialogklubb. Den klassiske forståelsen av demokrati legger stor vekt på deltakelse og valg. Sosiale medier skaper utvilsomt deltakelse, men jeg vil advare mot at demokrati blir et spørsmål om verktøy, metoder og teknologi. De digitale mediene, som positivt sett fører til mer informasjon og åpenhet, kan samtidig ha dyptgripende negative sider. Sosiale medier fremmer åpenhet og ytringsfrihet, men samtidig trues demokratiets grunnleggende prinsipp om en argumenterende offentlighet basert på personlig ansvarlighet.

Svekket demokrati?
Sosiale medier og nettsteder gir mektige ideologiske interessegrupper, organiserte eller ikke, arenaer og meningsplattformer som får politikerne til å lytte. Gradvis rammes det representative demokratiet av disse enveis meningene – uten dialog. Den kjente tyske samfunnsfilosofen Jürgen Habermas mener at den argumenterende offentligheten som er så viktig for demokratiet er blitt svekket som følge av internettets dominans.

Demokrati ikke aktivisme
De som ytrer seg mest og høyest, bør ikke automatisk ha forrang i et demokrati, det gjelder også stemmene på de sosiale mediene og nettstedene. Det er forskjell på demokrati og aktivisme. Folkevalgte beslutningstakere vil vegre seg mot å treffe vedtak som i vesentlig grad avviker fra skapte oppfatninger og holdninger. For å unngå åpne konflikter innlemmes derfor de digitale meningene i de politiske oppfatningene. Det blir på nettet, og ikke i de folkevalgte forsamlingene at de sentrale beslutningene reellt sett formes. Satt på spissen: Partienes representanter stemmer og de sosiale mediene avgjør. 

SPENNENDE PANEL: Norges mest kjente gamer, "Noobwork", var invitert til paneldebatten. Han bidro med sitt perspektiv.

Kvasifellesskap
Mange later til å tro at hvis politikerne bare lyttet til borgerne, ville borgerne på en eller annen måte gi svarene. I tillegg synes mange politikere å tro at internett og sosiale medier er et slags mirakelmiddel for å nå ut til ungdom. Slik er det heller ikke. Det digitale demokratiet betyr at en myriade av meninger kommer opp til overflaten, og noen av dem skaper - uten dialog – det noen har kalt ideologiske kvasifellesskap.

Demokratiparadokset
Susan Pointer er tidligere Europa-direktør for Amazon.com og arbeider nå som samfunnsdirektør for Europa, Midtøsten og Afrika. Hun påpeker det hun kaller demokratiparadokset og mener Internett har betydelige begrensninger i et demokratiperspektiv. Hun sier at vi bør være forsiktige med å være på utkikk etter demokratisk perfeksjon. Vi kan ikke skape et perfekt demokratisk samfunn via Internett, heller tvert imot. Pointer mener at verdens regjeringer burde ta seg mer tid til å argumentere enn til å lytte.

Sakene avgjør
Demokratiet er ikke perfekt men det er det beste vi har. I fremtiden skal vi utvikle både fysiske og digitale møteplasser, men det er viktig å ikke glemme at «ansikt til ansikt-møter» mellom f.eks. ungdom og politikere ikke kan erstattes av digitale møteplasser – bare supplere dem. Og her er vi ved kjernen: Uansett hvilke arenaer og kanaler vi utvikler er det sakene som er avgjørende. Sakene må engasjere for at folk skal bry seg, og sakene må løftes frem i en felles offentlighet. Det er et helt avgjørende kriterium, og her har politikerne en jobb å gjøre. Jeg vil si det så sterkt som at dersom demokratiet skal overleve internettrevolusjonen, krever det at vi evner å bevare en felles offentlighet. Og ikke bare en offentlighet i seg selv, men en argumenterende offentlighet som er basert på personlig ansvarlighet.

PANELDEBATT: Mange politikere later til å tro at sosiale medier er et slags mirakelmiddel for å nå ungdom.