Fremtidens demokrati i en digital tidsalder

Nylig hadde jeg gleden av å delta i en paneldebatt om fremtidens demokrati i Asker kulturhus. Demokratiet og det norske folkestyret vil dypest sett handle om medvirkning og deltagelse også i fremtiden.

Et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for vår velferd. Hvordan kan vi senke de tersklene som måtte være for at folk skal engasjere seg og delta? Har det oppstått nye muligheter i den nye digitale virkeligheten som har betydning for hvordan vi kan utøve demokratiet i fremtiden? Dette er en vel så viktig diskusjon som etablering av såkalte nærdemokratiske ordninger i nye Asker kommune, og for noen ikke virker det kanskje ikke helt troverdig å profilere seg på demokrati når man ved gjentatte anledninger motsatte seg lokale folkeavstemninger om en så stor beslutning som en kommunesammenslåing. 

INTERESSANT TEMA: Jeg var nylig i en debatt om digitalisering og fremtidens demokrati. En svært spennende og viktig diskusjon.

Jeg er opptatt av at demokratiet ikke må bli en eneste stor dialogklubb. Den klassiske forståelsen av demokrati legger stor vekt på deltakelse og valg. Sosiale medier skaper utvilsomt deltakelse, men jeg vil advare mot at demokrati blir et spørsmål om verktøy, metoder og teknologi. De digitale mediene, som positivt sett fører til mer informasjon og åpenhet, kan samtidig ha dyptgripende negative sider. Sosiale medier fremmer åpenhet og ytringsfrihet, men samtidig trues demokratiets grunnleggende prinsipp om en argumenterende offentlighet basert på personlig ansvarlighet.

Svekket demokrati?
Sosiale medier og nettsteder gir mektige ideologiske interessegrupper, organiserte eller ikke, arenaer og meningsplattformer som får politikerne til å lytte. Gradvis rammes det representative demokratiet av disse enveis meningene – uten dialog. Den kjente tyske samfunnsfilosofen Jürgen Habermas mener at den argumenterende offentligheten som er så viktig for demokratiet er blitt svekket som følge av internettets dominans.

Demokrati ikke aktivisme
De som ytrer seg mest og høyest, bør ikke automatisk ha forrang i et demokrati, det gjelder også stemmene på de sosiale mediene og nettstedene. Det er forskjell på demokrati og aktivisme. Folkevalgte beslutningstakere vil vegre seg mot å treffe vedtak som i vesentlig grad avviker fra skapte oppfatninger og holdninger. For å unngå åpne konflikter innlemmes derfor de digitale meningene i de politiske oppfatningene. Det blir på nettet, og ikke i de folkevalgte forsamlingene at de sentrale beslutningene reellt sett formes. Satt på spissen: Partienes representanter stemmer og de sosiale mediene avgjør. 

SPENNENDE PANEL: Norges mest kjente gamer, "Noobwork", var invitert til paneldebatten. Han bidro med sitt perspektiv.

Kvasifellesskap
Mange later til å tro at hvis politikerne bare lyttet til borgerne, ville borgerne på en eller annen måte gi svarene. I tillegg synes mange politikere å tro at internett og sosiale medier er et slags mirakelmiddel for å nå ut til ungdom. Slik er det heller ikke. Det digitale demokratiet betyr at en myriade av meninger kommer opp til overflaten, og noen av dem skaper - uten dialog – det noen har kalt ideologiske kvasifellesskap.

Demokratiparadokset
Susan Pointer er tidligere Europa-direktør for Amazon.com og arbeider nå som samfunnsdirektør for Europa, Midtøsten og Afrika. Hun påpeker det hun kaller demokratiparadokset og mener Internett har betydelige begrensninger i et demokratiperspektiv. Hun sier at vi bør være forsiktige med å være på utkikk etter demokratisk perfeksjon. Vi kan ikke skape et perfekt demokratisk samfunn via Internett, heller tvert imot. Pointer mener at verdens regjeringer burde ta seg mer tid til å argumentere enn til å lytte.

Sakene avgjør
Demokratiet er ikke perfekt men det er det beste vi har. I fremtiden skal vi utvikle både fysiske og digitale møteplasser, men det er viktig å ikke glemme at «ansikt til ansikt-møter» mellom f.eks. ungdom og politikere ikke kan erstattes av digitale møteplasser – bare supplere dem. Og her er vi ved kjernen: Uansett hvilke arenaer og kanaler vi utvikler er det sakene som er avgjørende. Sakene må engasjere for at folk skal bry seg, og sakene må løftes frem i en felles offentlighet. Det er et helt avgjørende kriterium, og her har politikerne en jobb å gjøre. Jeg vil si det så sterkt som at dersom demokratiet skal overleve internettrevolusjonen, krever det at vi evner å bevare en felles offentlighet. Og ikke bare en offentlighet i seg selv, men en argumenterende offentlighet som er basert på personlig ansvarlighet.

PANELDEBATT: Mange politikere later til å tro at sosiale medier er et slags mirakelmiddel for å nå ungdom.

Ghetto-gymnaser bekymrer

Nylig kunne vi lese i noen få norske medier om grov sjikanering av den danske utdanningsministeren Merete Riisager under et skolebesøk på Ørestad Gymnasium i København, der hun var for å diskutere temaet «demokratisk dannelse». Denne saken har flere interessante sider som ikke er omtalt i norske mainstream-medier.

Noen saker trigger min nysgjerrighet mer enn andre. Dette er en slik sak. Har du noen gang lest en sak i media der du føler at ikke hele sannheten formidles? At informasjon blir utelatt? Denne saken reiser minst to spørsmål: Hvorfor var det i det hele tatt nødvendig å adressere temaet «demokratisk dannelse»? Det virket videre veldig rart om danske gymnaselever skulle oppføre seg på den måten som ble dokumentert.

Buing og skjellsord

La oss først ta selve historien: Danmarks utdanningsminister Merete Riisager, fra partiet Liberal Alliance, var spesielt invitert til Ørestad gymnasium i København, hvor hun skulle diskutere temaet demokratisk dannelse med elevene. Men før Riisager hadde kommet så langt, ble hun møtt av et hundretall elever som hadde stilt seg opp med banner og slagord rettet mot undervisningsministeren.
I et videoklipp gjengitt av TV 2 Lorry kan man se hvordan Riisager blir møtt med hyl og buing når hun, etter et møte med skoleledelsen, går gjennom skolens fellesområde på vei til den planlagte praten om hvordan man snakker til hverandre i et demokrati.

Ute av kontroll

Møtet måtte avbrytes etter bare 30 minutter, da flere av de 100 frammøtte elevene ropte «ludder» (som på godt norsk kan oversettes med «hore») og kastet mynter etter Riisager, ifølge danske medier. Sokneprest Kathrine Lilleør er leder i «rådet for demokratisk dannelse» (!). Hun var med Riisager på besøket, og overfor avisen Altinget beskriver hun situasjonen som «ute av kontroll».
Dette rimer lite med dansk kultur, dansk mentalitet og danske verdier. Jeg har forøvrig selv vært mye i Ørestaden, både i «embeds medfør» og privat. Dette er en helt nyutviklet bydel i København, og jeg har vært der både for å se på transportløsninger som selvgående bane, og by- og boligutvikling generelt. Området har slått meg som moderne og rent, om enn litt «sterilt» og betongpreget, men virket ikke å ha særlige utfordringer med integrering og innvandrertetthet.

HETSET PÅ DET GROVESTE: Det ble et brutalt møte med virkeligheten for Danmarks utdanningsminister Merete Riisager.

"Ghettogymnasier"

Et raskt søk i danske medier bidro imidlertid til å kaste lys over situasjonen. Der kom jeg nemlig kjapt over følgende uttrykk: «Ghettogymnasier».Flere danske gymnaser opplever en voksende andel av elever med innvandrerbakgrunn. Rektorer slår alarm og oppfordrer danske politikere til å gjøre noe med de såkalte ghettogymnasene, der elever med innvandrerbakgrunn samler seg på bestemte gymnaser. På andre gymnaser går der det nesten utelukkende elever med dansk bakgrunn.

"Brune og hvite gymnasier"

På Ørestad Gymnasium, som altså er stedet for den aktuelle hendelsen, har tidligere rektor Alan Kjær advart mot «ghettodannelser» som ødelegger integreringen. Han har etterlyst en maksimumsgrense for hvor stor andel innvandrere og deres etterkommere det kan være på en enkelt skole. – Hvor denne grensen skal gå kan diskuteres, men jeg etterlyser en reell diskusjon rundt dette, sier han til den danske tabloidavisen B.T. Problemet har nå blitt så stort at både rektorer og politikere i Danmark åpent snakker om «brune» og «hvite» gymnaser. Problemet oppstår særlig på gymnaser i storbyområder.

ÆRLIG: Danske medier legger ikke fingrene imellom.

Stengte skoler
Forsknings- og utviklingssjef Andreas Rasch-Christensen fra VIA University College i Aarhus, advarer mot at politikerne bare lar det «stå til» slik at man ender opp med de samme problemene som man har sett i grunnskolen i Danmark. Der har mange grunnskoler rett og slett blitt stengt. – Det er potensielt en risiko for at vi nå også får gymnaser som lider en stille død fordi det er for vanskelig for dem å snu den uheldige utviklingen. Hvis gymnasene stenger kan det innebære at flere unge med ikke-vestlig bakgrunn ikke får grunnleggende utdanning. Det innebærer en stor risiko om politikerne ikke foretar seg noe, mener Andreas Rasch-Christensen.

Ublidt møte med virkeligheten

Merete Riisager understreker at de unges frie gymnasvalg er viktig for henne, men at det er mange hensyn å ta. Hun anerkjenner samtidig rektorenes utfordringer og peker på at det på noen gymnaser kan oppstå parallellsamfunn. Det er nesten tragikomisk at Riisager, da hun var fersk som utdanningsminister i Danmark, åpnet for oppdeling av gymnasiaster etter etnisitet. Hun mente at det var store pedagogiske utfordringer på grunn av sterk kulturkollisojn, og ville ikke stå i veien for at skolene kunne forsøke med etnisk segregerte klasser. Hun sa til danske aviser at vi må være ærlige og tilpasse undervisningen til «vår nye virkelighet». Dette var i 2016. For en uke siden fikk hun altså et svært ublidt møte med denne virkeligheten. Og det handler ikke bare om etnisitet. Det handler om religion.

ØRESTAD GYMNASIUM: Omtales nå som et ghettogymnasium i Danmark.

Elefanten i rommet

For elefanten i rommet heter også her islam. Det snakkes nemlig ikke så mye om at det ikke nødvendigvis er de etnisk danske ungdommene som søker seg vekk fra gymnaser der mange har bakgrunn fra ikke-vestlige land. Men den danske utdanningsministeren innrømmer at dette er et problem: - Vi snakker ikke så mye om at det er en tendens til at muslimske ungdommer søker mot hverandre, sier Riisager til B.T. Slik får man nærmest rene muslimske gymnaser enkelte steder.

Fritt skolevalg?
Innvandring fra muslimske land utfordrer oss på en rekke områder. Den politiske diskusjonen om fordeling av elevmassen er et klassisk oppgjør mellom hensynet til elevene og deres familiers frie valg på den ene siden, og på den andre siden en bredere samfunnsinteresse som går på en best mulig integrering. Det er en debatt jeg kjenner igjen på kommunenivå også i Norge og selv i Asker. Fritt skolevalg har vært viktig i Asker, og H og Frp har tidligere stått sammen om dette. Inntil H for noen år siden i realiteten opphevet fritt skolevalg på grunn av integreringsutfordringer ved skoler i området Borgen og Hagaløkka. Dette skal altså alle andre elever i Asker og deres familier betale for. Uansett hvor i kommunen de bor. Å adressere utfordringene i Borgen-området konkret, nektet det politiske flertallet. Det ville jo virke stigmatiserende.

Sjokkerende
Jeg synes forøvrig det har vært sjokkerende å lese meldinger fra voksne folk i sosiale medier etter episoden ved Øresund Gymnasium. Flere bifaller nemlig det hele, fordi «det er så flott at ungdom engasjerer seg og gjør sin stemme hørt». Litt som i debatten jeg deltok i på mandag, om fremtidens demokrati. Der mente debattanten fra SV, som forøvrig er undervisningsinspektør (!), at det var så flott å skulke skolen for å drive aktivisme. Jeg synes det er overraskende at folk ikke skjønner at uavhengig av politisk ståsted, så handler demokratisk dannelse om å kunne diskutere uenigheter på en fredelig og saklig måte, For å si det slik: Demokrati er den beste måten å være totalt uenige på en skikkelig måte. Dette bør være en integrert del av hverdagen i utdanningssystemet. For den demokratiske samtalen stopper når man ikke kan være i den sammen. Det synes jeg vi bør være opptatt av alle sammen.

Nulltoleranse mot æreskultur

La oss ta det helt grunnleggende: Muslimske kvinner bruker hijab og heldekkende hodeplagg fordi det anses som så seksualisert å vise håret at menn ellers ikke kan styre seg. Det bør være det grunnleggende og eneste premisset for debatten.

Det kan selvfølgelig være deres eget frivillige valg når voksne kvinner bærer hijab eller andre undertrykkende plagg, samtidig vet vi at «frivillighet» kan være et produkt av mange faktorer – som tradisjon, kultur og sosialt press. Det vi imidlertid kan være helt sikre på, er at ingen småjenter frivillig tar på seg hijab. Dette gjør de på direkte ordre fra voksne. Dette handler altså om at småjenter anses som sexobjekter, hvis «ære» skal beskyttes ved hjelp av hijab. 

Sykt
«Ære» er forresten et merkelig ord i denne settingen. «Syk» er heller ordet jeg vil bruke om en tradisjon som bunner i et sykt syn på både menn og kvinner. Jeg vil ha et totalforbud mot hijab på småjenter, men innser at dette reiser noen dilemmaer i et åpent og demokratisk samfunn som vårt. For vi ønsker vel tross alt ikke at sosiale myndigheter eller politiet skal kunne sparke opp dørene til private hjem der man vet at de driver og setter hijab på jentene. Og selvfølgelig må vi ha i bakhodet at det faktisk er barn det er snakk om. Det er ikke alltid lett å vite hva vi skal gjøre, men det er faktisk desto lettere å si hva vi ikke skal gjøre: Vi skal ikke løfte frem småjenter med hijab som forbilder. Vi skal ikke bruke dem i propagandaøyemed eller illustrasjoner for offentlige tjenester, og vi skal absolutt ikke bidra til å normalisere den syke tradisjonen det er å se på småjenter som sexobjekter. 

SYK TRADISJON: Jeg er enig med Ole Hovengen i Drammen og Viken Frp. Kvinnedagen blir useriøs om ikke dette er hovedparolen. 

Sverige igjen

De mest ekstreme eksemplene på dette i ikke-muslimske land finner vi i Sverige. Ikke uventet: Utrolig nok fikk leder for det svenske svømmeforbundet, Ulla Gustavsson, sparken da hun tok avstand fra det svenske idrettsforbundets reklame med en liten jente i hijab. Men hun nektet å beklage: «Vil de vise jenter med innvandrerbakgrunn kan dette fint gjøres uten at de har hijab på seg. Nå viser det svenske idrettsforbundet at de liker og oppmuntrer til sosial kontroll, kjønnslemlestelse, barneekteskap og æresrelatert vold. Det opprører meg», raste hun. 

KONTROVERSIELT: Betegnende nok ble det i Sverige ansett som for kontroversielt å kritisere dette bildet - ikke bildet i seg selv...

Middelaldersk

Det er ikke normalt å vikle inn hodet, håret og halsen i et tøystykke. Dette har absolutt ingen fordelaktig funksjon. Hadde det hatt det, hadde mennesker over hele verden, uansett religion, brukt det. Slike naive kampanjer bidrar til en normalisering av middelalderske skikker, som barneekteskap og kjønnslemlestelse. Utrolig nok virker det som om mange tror at det er en god sak og at man viser toleranse og inkludering ved å vise frem unge kvinner og jenter i hijab eller andre undertrykkende plagg på TV, i motemagasiner, sportskataloger, infobrosjyrer fra myndigheter og annen reklame og propaganda. Det man i realiteten gjør er å bidra til å skru klokken i Norge og andre vestlige samfunn hundrevis av år tilbake i tid. Signalet til mennesker som kommer til landet vårt er at de ikke trenger å tilpasse seg de skikkene, de verdiene og den kulturen som gjelder i deres nye hjemland.

Går ikke ihop

Det at man på den ene siden hevder at man står for at alle mennesker har lik verdi, for så på den andre siden ikke bare fremme at gutter og jenter behandles forskjellig men også fremme det syn at jenter og kvinner som ikke dekker seg til er uanstendige og når de blir litt eldre betraktes som horer, det går bare ikke ihop. Ved å godta hijab fremmer man det syn at jenter og kvinner er noen annens eiendom og at hennes verdi ligger i jomfrudommen.

Iver etter flerkultur

På kvinnedagen vil jeg rope ut at det snart en gang for alle må bli slutt på samfunnets iver etter å tilpasse seg flerkulturen i så stor grad at man gir avkall på og nedvurderer norske verdier og grunnholdninger. Hijab er et politisk verktøy som kun har én hensikt: Å frata kvinnen sin verdighet og retten til å mene, tenke eller se ut som hun vil. Å frata kvinnen sin frihet og gjøre henne til bærer av familiens «ære». Generelt er det naturligvis slik at de som kommer skal tilpasse seg det landet de kommer til og ikke motsatt.

Nulltoleranse
Jeg appellerer til alle gode krefter i samfunnet om å stå opp mot æreskultur, æresrelatert vold og undertrykkende plagg som hijab. Dette henger nemlig nøye sammen. Her er det faktisk snakk om enten eller og vi bør ikke gå inn på misforståtte og naive kompromisser. Det finnes faktisk ingen «æreskultur light» som vi skal være tolerante til. Det er på tide med en konsekvent nulltoleranse. Hvis jeg skulle tenke den usannsynlige tanken at jeg noensinne skulle gå i tog 8. mars, er dette den eneste parolen jeg kunne tenke meg å gå under: Nulltoleranse mot æreskultur!

NEI TIL NORMALISERING: Småjenter i hijab skal ikke løftes frem som noe akseptabelt og normalt