Kvinner har et selvstendig ansvar

Når jeg følger debatten rundt de kvinnelige IS-krigerne er det et spørsmål som melder seg: Har kvinner aldri noe ansvar for situasjoner de havner i?

Skal de få vende tilbake til tryggheten i landene der de er statsborgere? Og hva skal skje med dem om de får anledning til å vende tilbake til de landene de forlot for å bygge kalifatet? Jeg blir temmelig oppgitt over deler av denne debatten, der mange – særlig på venstresiden – synes å mene at disse kvinnenes situasjon skal vurderes helt isolert fra det helvetet som deres IS-aktivisme har skapt for andre mennesker. Det mener jeg blir helt feil, og bakteppet synes å være den gamle historien om at kvinner skal behandles annerledes enn menn bare fordi de er kvinner. For vi vet jo hvordan kvinner er: Lettlurte og enkle ofre for menns vilje. Særlig feminister synes å tenke slik. Det er de samme holdningene vi ser med #metoo på sitt verste: Kvinner har aldri noe ansvar for situasjoner de havner i.

Bollebaking og henrettelser
Når det gjelder IS er det i mange tilfeller faktisk kvinnene som har vært hjernene i gjengen. Den svenske journalisten Natalia Kazmierska skrev allerede i 2015 om det paradisiske hverdagslivet i Raqqa i Syria, der IS-kvinner baker boller og hyller henrettelser i samme slengen. De visste selvfølgelig veldig godt hva de gjorde og hva de var med på. Noe av det samme dokumenterer Åsne Seierstad, som har fulgt radikaliseringsprosessen for søstrene Leila og Ayan fra Bærum.

Søstrene fra Bærum
I Seierstads bok «To søstre» kommer det frem at de unge jentene en gang var samfunnsengasjerte feminister og ofte ga uttrykk for det. Somaliske Ayan og Leila vokser opp i Bærum med mor, far og tre brødre. De er «vanlige» ungdommer; har mange venner, snakker om gutter, har gym og er generelt flinke på skolen. I oktober 2013 kommer de ikke hjem fra skolen. Nå er de begge gift, har barn og havnet et sted i den Islamske Staten – Daesh – som nå er i oppløsning.

Koranlærer
I frykt for at søstrene skulle miste sine somaliske røtter, ansatte moren til Ayan og Leila, sammen med andre somaliske mødre i området, en ny koranlærer som privatunderviser. «Mustafa» var ung og karismatisk og hans tilspissede verdenssyn og tolkninger av islam fascinerte og interesserte jentene. Ayan meldte seg inn i IslamNet der hun fikk tildelt viktige oppgaver og møtte likesinnede jenter. Etter hvert som søstrene dykket dypere inn i det islamistiske miljøet, mistet de mer og mer kontakt med tidligere relasjoner og holdninger. De mistet venner, ble mer ensomme og brukte mer tid på å be. De ble hardere i tonen, mindre nyanserte i diskusjoner, mer dømmende og moraliserende, før de til sist sluttet å diskutere. De gikk fra jeans og t-skjorter til stram hijab, posete klær og tilslutt niqab. En episode fra boken gjør inntrykk på meg: Det er sommer og en av jentene i klassen til Leila spør:«Er det ikke varmt under der?»
«Det er varmere i helvete,» repliserer Leila.

Ettergivende lærere
Foreldrene fortvilte og lærerne var helt rådville. Akkurat det er ikke overraskende. Det norske samfunnet er håpløst naivt ettergivende. I flerkulturens navn og med henvisning til «hvor viktig det er at de norske verdiene utfordres (!)», slapp jentene både musikkundervisning og gym. Jentene valgte etterhvert – helt frivilling og uten tvang – å snike seg av gårde til Syria.
I Sverige er omfanget av dette problemet mye større. Sverige er ikke bare et problem for seg selv, men for nesten hele den frie verden. Hele 300 svenske kvinner har siden 2012 reist til Syria for å leve i IS-kontrollerte områder. Av disse regner man med at ca. 100 fortsatt befinner seg i konfliktsonen.

Ideologisk valg
Poenget mitt er at islamiseringen er et ideologisk valg som både menn og kvinner har både forstand og intellektuell kapasitet til å gjøre. Å unnskylde kvinnene med at de er kvinner er egentlig å diskvalifisere halve jordens befolkning fra å være i stand til å gjøre selvstendige vurderinger og ta egne valg. Både Leila og Ayan var smarte og selvstendige. Det er fullstendig historieløst å mene at kvinner ikke kan krige eller ikke er farlige.

Niqab og Kalasjnikov
IS jobbet systematisk med dette, og opprettet tidlig to kvinne-fraksjoner: En som opptrer som moralpoliti og et ekteskapsbyrå for å tiltrekke seg flere kvinner. Iført Iført niqab og kalasjnikov opererte IS med to kvinnebrigader, al-Khansaa og Umm Al-Rayan. De fungerte som moralpoliti for å påse at andre kvinner var fullt tildekket og hadde følge med en mann i offentligheten. Flere lokale kvinner skal ha blitt arrestert og pisket av de militante IS-kvinnene. I tillegg har kvinnene bidratt med logistikk og teknologisk krigføring og propaganda. Kvinner har vært helt sentrale i forsøket på å bygge opp kalifatet. De sørget for jihadist-krigernes familieliv gjennom pass av barn og hjem. De var dessuten støttende i kampen for kalifatet, og var innforståtte med at det kunne innebære at de selv ble enker.

KVINNEBRIGADE: IS opprettet egne kvinnebrigader bevæpnet med kalasjnikov. Kvinnene ble spydspisser i å bygge det utopiske samfunnet.

Spydspisser
Det er dypt provoserende at noen påstår at kvinnene her er «ofre», særlig i forhold til de virkelige ofrene for herjingene til IS.
— Kvinner romantiserer det å bli gift med en jihadist, en mujahed og en martyr. Kvinner blir spydspisser i å bygge dette utopiske samfunnet, Den islamske staten, sier Magnus Ranstorp, terrorismeforsker ved den svenske Försvarshögskolan. Han leder arbeidet med fremmedkrigere i EUs Radicalisation Awareness Network (RAN).

Reklamerte for IS
I arbeidet med dette innlegget var det interessant å se nærmere på noen eksempler på kvinner som dro for å slutte seg til IS. Her er noen av dem, men først en liten forklaring:
Jihadistene tar gjerne nye navn som inneholder "abu" som på arabisk betyr far, kvinner tar "umm" som betyr mor. 

Her er altså noen eksempler:

• Fra Sverige : På et Facebook-bilde er Faten Umm Fidah (26) fra Sverige iført en niqab som knapt har glipe til øynene, og et ammunisjonsbelte rundt magen. Den ene hånden holder en kalasjnikov og pekefingeren på den andre hånden peker oppover, for å vise at Allah er den eneste gud. Hun har gått på gymnas i Sverige, og ble en av kvinnene som reklamerte for oppbyggingen av Den islamske staten.
• Fra Storbritannia : Umm Layth fra skrev den 22. juli 2017 på Twitter: "Konene til shaheed (martyrer) er den sterkeste typen kvinner som jeg har møtt. Symbolet på uavhengige kvinner".
• Fra Canada: Umm Layth er venninne med canadiske Umm Haritha (20), som trosset sine foreldre og dro til Syria med en halvtom koffert og 1500 dollar. Kort etter ble hun gift med svensk-palestinske Abu Ibrahim al-Suedi, som egentlig het Taha Shade (26). Ekteskapet ble kortvarig. Han ble drept i mai i fjor. På Twitter la Umm Layth den 7. mai 2018 ut et bilde av seg selv sammen med to niqab-kledde venninner, og skrev at Umm Haritha hadde fått den vidunderlige meldingen om at ektemannen hadde blitt shaheed (martyr).

"SVENSK": Slik presenterte svenske Faten Umm Fidah seg på facebook...

Ikke bare "husmødre"

I Frankrike innrømmer myndighetene at de først undervurderte franske IS-kvinner som «bare husmødre». Det fremgår av en rapport utarbeidet av det franske justisdepartementet. Rapporten går sterkt imot den stereotypiske oppfatningen av kvinner som ofre for IS. Den ble gjengitt i den franske storavisen Le Monde, og det fremgår at justismyndighetene i Frankrike grovt overså den rollen kvinner spilte i oppbyggingen av den islamske staten og i islamsk terrorisme. På bakgrunn av rettslige høringer av kvinner som vendte tilbake til rankrike etter å ha vært tilsluttet IS i Syria («muharijat») ble det utarbeidet en egen studie kalt «Kvinner av jihad». Den viser tydelig at disse “muharijat” ikke begrenset seg til å støtte for sine ektemenn i Syria, slik mange antiterror-.eksperter har hevdet. Flertallet av de kvinnelige «IS-rekruttene» som ble intervjuet etter at de vendte tilbake til Frankrike, viste stør støtte og opslutning om jihadist-proshjektet til IS.

"Ville bare hjelpe"
Jeg ønsker ikke at noen av de som har dratt skal komme tilbake til Norge. Ingen av dem. Skulle det likevel skje, mye takket være Arbeiderpartiet som nektet å støtte regjeringens forslag om å frata dem statsborgerskapet, er det viktig at de uansett kjønn blir stilt til rette og selv tar fullt for sin overbevisning og sine handlinger.
Til slutt vil jeg vende tilbake til søstrene fra Bærum og farens advokat – AP-politikeren Geir Lippestad. Han har tidligere sagt at han ikke har kommentar til deres situasjon, annet enn dette:
"De dro før IS viste sitt sanne ansikt, de dro for å hjelpe syrere i nød". Jeg tenker at jeg lar den kommentaren stå for seg selv. Så får man tenke sitt.

ALLAHU AKBAR: Ved å peke mot himmelen viser disse IS-kvinnene hvem de mener bestemmer...

Sak i VG 23. februar. Debatten går