Grenser for politikk?

Jeg er av den oppfatning at vi politikere bør konsentrere oss om de overordnede og langsiktige linjene i samfunnsutviklingen, og for øvrig blande oss inn i minst mulig. Mange politikere deler slett ikke denne oppfatningen, og legger en utrolig kreativitet for dagen når det gjelder å ville regulere og blande seg inn i den minste ting. Det sier seg selv at møtene da kan bli både langdryge og frustrerende.

Mange har kanskje en forestilling om at det hele er veldig enkelt og greit: Saker kommer til behandling, de settes under votering og vedtak fattes. I god demokratisk ånd. Men så enkelt er det ikke. Politikerne har et utall av muligheter for å ta opp saker og legge føringer, og dermed legge beslag på tid og saksbehandlingsressurser.  Det finnes også rikelig med muligheter til omkamp om tapte politiske saker. Noen vet å utnytte disse mulighetene til fulle, i form av verbalforslag, interpellasjoner, spørsmål eller oversendelser.  Dette med oversendelser er en snodig greie. I Asker-politikken kommer det oversendelser over en lav sko, og terskelen for å bruke ressurser på oversendelser later til å være ekstremt lav. Oversendelsene blir gjerne skriblet ned på et stykke papir i siste liten, og gjerne etter at man har tapt en votering eller innser at man ikke vil få flertall for sitt syn. Bedre da å «snike» med en oversendelse fremfor å bli nedstemt. 

Hva er så et oversendelsesforslag? Det kan best forklares med å si at det er et anmodningsforslag som kommunestyret sender over til formannskapet uten realitetsbehandling. Formannskapet har da tre muligheter:

• Realitetsbehandle forslaget og dermed fatte vedtak i forhold til realitetene i forslaget
• Oversende det til en av komiteene for videre behandling, uten selv å ta standpunkt til realitetene i forslaget
• Be rådmannen utrede saken nærmere og få den til behandling senere

Ved å fremme en oversendelse kan man unngå at det blir stemt imot en sak man ønsker utredet videre.

I det siste kommunestyremøtet i Asker opplevde vi at den politiske innblandingen går helt inn i skiløypene. Arbeiderpartiet (jeg hadde nær sagt: selvfølgelig) fremmet da en interpellasjon om tråkking til fots i løypetraséene. En av Aps representanter krevde aksept for å tråkke i skiløyper, og mente det ville være en god idé å regulere bruken, f. eks. i form av egne forskrifter. For min del synes jeg dette er noe stort tull. Vi folkevalgte – og vår administrasjon – burde ha viktigere saker å bruke tid og ressurser på. Det var derfor en smule overraskende at ordfører ikke var av samme oppfatning, da hun utrolig nok fikk kommunestyret med på å «konvertere» interpellasjonen til en oversendelse som formannskapet skal følge opp. Jeg gjorde det klart og tydelig fra talerstolen at dette ikke er noe politikere eller administrasjon bør bruke mye ressurser på. Det blir «spennende» å se hvilken videre skjebne denne saken får. Det virker uansett temmelig kverulerende at man mener seg berettiget til å tråkke rundt i skisporet, og sågar løfte problemstillingen helt inn i kommunestyret. Hva blir det neste? At man krever rett til å spasere til fots i alpinbakken, fordi det er så krevende å kave i sneen ved siden av?

Det virker som om enkelte politikere ikke har noen terskler for hva som kan bringes til torgs for å binde opp administrative og politiske ressurser. I forbindelse med behandlingen av Handlingsprogrammet foreslo Venstre i fullt alvor at det skulle utredes spesielle tiltak for å sikre at ungdom fortsetter med sine idrettsaktiviteter også som tenåringer (!). «Smak» på den: Det blir lagt en politisk føring eller iverksatt tiltak for at ungdom skal fortsette med idrett! Frafall innen idretten er riktignok et viktig tema, men det blir for meg helt feil å skulle blande meg inn i dette som folkevalgt. Man kan jo tenke seg følgende eksempel: Min pode på 15 bestemmer seg for at han ikke lenger har lyst til å spille basketball. Hva gjør jeg? Jo – jeg løper til kommunestyret og ber om at det iverksettes tiltak! Min sønn sa det slik: «Det må vel være opp til barnet eller ungdommen selv å vurdere dette, og ikke kommunen???» Man kunne jo f.eks. tenke seg at noen ikke føler seg gode nok eller ikke har det som skal til for å fortsette. Kanskje er man ikke villig til å trene hardt nok. Kanskje er det andre aktiviteter som frister mer? Som far er dette en diskusjon jeg gjerne tar på hjemmebane og med aktuelle trenere og klubber, men som politiker vil jeg holde meg lang unna. Det var da også betryggende å lese at rådmannen ikke vil følge opp forslaget videre. Eller som det heter på byråkratspråket: Forslaget anbefales ikke undergitt særskilt behandling.

LØYPE: I skiløypene passer det best med ski.