Bør jeg betale for din tro?

I dag ble jeg oppringt av Budstikka, som ville vite hva jeg mente om tilskudd til trossamfunn. Jeg hadde en interessant samtale med Budstikkas journalist, og det sentrale spørsmålet er selvfølgelig om det offentlige i det hele tatt bør gi noen økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn. Og i så fall: I hvilket omfang og på hvilken måte. Jeg synes det er fint at Budstikka tar opp dette viktige temaet, og jeg valgte å være prinsipiell i min kommentar.

I Norge har vi i dag en ordning som er unik i verdenssammenheng. Det offentlige gir et økonomisk bidrag til alle tros- og livssynssamfunn som ønsker det - også sekulære livssynsgrupperinger som f. eks. Human-Etisk Forbund. Tilskuddet er utregnet på grunnlag av medlemstall og er basert på hva Den norske kirke får pr. medlem over offentlige budsjetter hvert år. Rent prinsipielt mener jeg at en slik ordning er vanskelig å forsvare, og i dagens Norge, med et stort mangfold av mer eller mindre seriøse tros- og livssynsgrupper blir en slik offentlig gavmildhet stadig vanskeligere å opprettholde.

La oss se litt på historien: Med "lov om trudomssamfunn og ymist anna" fra 1969 ble hele systemet endret. Tanken bak ordningen frem til 1969 var at den som ikke var medlem av statskirken heller ikke skulle være med på å betale for den. Loven fra 1969 satte dette prinsippet på hodet: I stedet for at staten holdt seg med ett trossamfunn, gikk den over til å holde seg med mange. Tidligere måtte skattebetalerne bare finansiere statens offisielle religion, men i dag betaler vi for et sant virvar av alle mulige tros- og livssynsretninger. Tankegangen som ligger til grunn for loven er at alle skal betale for alt, mens prinsippet om at ingen skal betale for en tro man ikke deler ble forkastet. Prinsipielle betraktninger har i det hele tatt ikke vært plagsomt mye tilstedeværende når det gjelder dette temaet.

Antall muslimske trossamfunn her i landet har økt med nesten 40 prosent siden 2000. Det er i dag 126 moskeer i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og avisen Vårt Land viser at andel trossamfunn har økt i et større tempo enn andel muslimer. De siste fem årene har over 30 nye muslimske trossamfunn registrert seg her i landet. I perioden ble det registrert 15 prosent flere muslimer i Norge - mens økingen i registrerte trossamfunn utgjør 37 prosent. To av årsakene til økingen er mange nye asylsøkere, samt at flere velger å registrere sine mindre menigheter, skriver avisen. Det er hovedsakelig utenfor Oslo at økningen i muslimske trossamfunn har funnet sted. Vi har muslimske menigheter, sikher, hinduer, healere, sjelerensere osv. Alle er berettiget til offentlig støtte (!).

Man må selvfølgelig spørre seg om det er rimelig og rettferdig at det offentlige skal støtte enhver trosretning. I dag står også en stor prosentandel av befolkningen utenfor statskirken, registrerte og uregistrerte trossamfunn samt livssynssamfunn. Den historiske grunnen til at vi har en statskirke er at de som styrte mente det var bare én måte å tenke på som var riktig og som førte til frelse. Mange vil fortsatt mene dette, men det vi diskuterer her er statens rolle. For staten blir det like feil å privilegere ett trossamfunn som å støtte alle. En reell likhet og rettferdighet kan enkelt oppnås ved at ingen tros- eller livssynssamfunn - heller ikke statskirken - får offentlig støtte. En slik ordning er dessuten mye billigere. Prinsippet bør være at ingen skal betale eller få betaling for å tenke og tro, og heller ikke betale for det andre måtte tro. Statsstøttet tro blir like galt som statsstøttede meninger (les: pressestøtten).