Politikere, legevakt og fastleger

Vi politikere beslutter ofte om forhold og temaer vi vet lite om. Som saken om ansvarsfordeling mellom Asker og Bærum legevakt og fastlegene, som kommunestyret i Asker behandlet i slutten av mai. Det politiske engasjementet synes å stige proporsjonalt med fallende kunnskapsnivå. 

Jeg advarte mot å "hauge på" med føringer og vedtak om fastlegene uten at man vet mer om konsekvens og økonomi, og ser av debatten i vår lokalavis at mange er enig med meg.

Jeg er ingen stor tilhenger av at politikere uten fagkompetanse og innsikt skal gi detaljerte politiske føringer om hvordan bestemte yrkesgrupper skal innrette virksomheten. Derfor stemte Frp imot flere punkter i innstillingen i saken. Det virker underlig å si at bare man får økt andelen fastleger på legevakten vil man ”sikre tilstrekkelig kompetanse”. Mener flertallet at kompetansen i dag er utilstrekkelig? Hvordan vil det slå ut med fastleger som bare er ”innom”? Jeg forutsetter at legevakten har den kompetansen legevakten skal ha, innenfor krav i lov og forskrift. Det må våre innbyggere kunne ha tillit til. Det var interessant å lese innstillingen fra komité Helse- og omsorg, som ikke hadde vært særlig beskjedne med føringer, krav og forventninger til fastlegene. Hva blir det neste - at fastlegene også burde garantere lavt sykefravær, sunn mat og godt vær? Det er nesten ingen grenser for hva man politisk ønsker å dytte inn i fastlegeordningen, i tillegg skal fastlegene øke tilstedeværelsen på legevakten – da trolig etter den utvidede åpningstiden for fastlegekontorene som politikerne også ønsker seg. Fastlegene tildeles stadig flere oppgaver, og kapasiteten begynner å bli kritisk. De nye fraværsreglene i skolen er et godt eksempel på politiske vedtak som øker arbeidsmengden hos fastlegene. Det er forøvrig en merkverdighet at egenmelding aksepteres ved sykefravær i arbeidslivet men ikke i skolen. Ikke engang fra foreldrene. I stedet for å klage på manglende kapasitet og tilgjengelighet i fastlegeordningen, noe som er et resultat av politiske føringer, bør det gjøres en gjennomgang med tanke på å frigjøre kapasitet til kjernevirksomheten – nemlig pasientbehandling. Nyutdannede leger ønsker ikke å bli fastleger. Det er et signal vi bør ta på alvor.

PROBLEMATISK: De aller fleste er fornøyd med fastlegeordningen, som ikke nødvendigvis blir enda bedre ved at politikere og helsebyråkrater lesser på med stadig nye oppgaver. Snarere tvert imot.