Betenkelig vingling i bosettingspolitikken

Av og til er det vanskelig å bli klok på rådmannen og det politiske flertallet i Asker. Ikke minst når det gjelder bosetting av flyktninger og asylsøkere, der man nå gjør en kuvending i forhold til tidligere anbefalinger og vedtak. Politikken på området virker helt uforutsigbar.

Ifjor, da migrantkrisen var på sitt verste, mente alle de andre partiene at det var en veldig god idé å oppheve prinsippet som gir oss en viss kontroll med antallet som kommer som følge av bosetting: At antallet som mottas for bosetting skal inkludere familiegjenforeninger. På rådmannens anbefaling fikk de øvrige partiene for seg at det var smart å la familiegjenforeninger komme i tillegg til antallet som mottas for bosetting. Fremskrittspartiet stilte seg hoderystende undrende til dette, og jammen fikk vi rett: Det var direkte usmart å gå bort fra tidligere enighet om at bosettingstallet skulle inkludere familiegjenforeninger. Vi vet at det hverken er asyl eller arbeid som er den dominerende årsaken til innvandring i Norge, men familieinnvandring. Den øker naturligvis i takt med antall bosatte.

På landsbasis har vi sett en firedobling av antallet som fikk familiegjenforening første halvår, og tallet har fortsatt å stige. Også i Asker merker vi konsekvensene av at den begrensingen som ligger i å inkludere familiegjenforeninger i bosettingstallet ble opphevet av de øvrige partiene. I august innrømmet Askers rådmann til NRK at kommunen ikke hadde planlagt for den store økningen som følge av familiegjenforeninger, og at man dermed ikke hadde planlagt for konsekvensene av politiske vedtak. Fremskrittspartiet påpekte ved gjentatte anledninger at det var feil å ikke inkludere familiegjenforeninger, men det var som å snakke for døve ører. Faktaresistensen virket ugjennomtrengelig.

Men så - undere over alle undere - leser vi i rådmannens forslag til nytt Handlingsprogram at det som FrP påpekte, men som vi ikke fikk gehør for, nå plutselig er en god ide likevel! I sitt forslag skriver rådmannen: “For å sikre forutsigbarhet i bosettingen, anbefaler rådmannen at det vedtas et bosettingstall som også inkluderer familiegjenforeninger”. Det er nesten så man gnir seg i øynene. Det som FrP argumenterte for men som ble blankt avvist, får nå igjen støtte av rådmannen og de øvrige partiene. Sjelden har uttrykket “velkommen etter” vært mer på sin plass.

Jeg tror de aller fleste nå innser at med den internasjonale situasjonen vi har, er det helt nødvendig med størst mulig forutsigbarhet og styring med hvor mange som kommer til landet og hvor mange som bosettes i kommunene. Å gi fra seg oversikt og kontroll på dette området virker i beste fall naivt. Om man liker det eller ikke, er det slik at både lokalsamfunnets bærekraft og integreringen er avhengig av at vi ikke bosetter for mange. Å hevde noe annet blir direkte virkelighetsfjernt, og må basere seg på en forestilling om at økt asyltilstrømning og bosetting ikke byr på utfordringer. I Asker er utfordringene så store at kommunen har etablert et eget prosjekt for skattebetalernes regning, det såkalte Borgen-prosjektet. Det har så langt resultert i egen prosjektlederstilling på fulltid, egen kommunikasjonsmedarbeider (ikke videreført), diverse rapporter og temaplaner, to kommunale utvalg og utallige møter. Det er satt av 1,5 millioner årlig til prosjektet og fylkesmannen har bevilget 750.000 kroner. Et prosjekt av dette omfanget for å ta tak i helt selvpåførte utfordringer knyttet til integrering, er neppe et sterkt argument for å bosette enda flere asylanter i Asker. Det politiske flertallet går inn for å bosette ytterligere 100 flyktninger i 2017, mens FrP sin tilnærming er at vi først bør løse utfordringene knyttet til integrering av de som allerede er her før vi tar imot enda flere.