Unge mennesker skal ikke plasseres på sykehjem

Det er trolig ikke bare jeg som har latt meg forferde av historien til 21 år gamle Anita Bjørklund fra Asker, som er plassert på sykehjem i Røyken (Bråset). Anita forteller om sin situasjon i egen blogg, og saken har vært viet oppmerksomhet både i lokalavisen Budstikka og i riksmedia. Anita ønsker ikke å råtne i en seng på et sykehjem, men så langt har ingenting skjedd. Derfor tar jeg nå et initiativ og løfter saken opp på politisk nivå i form av et spørsmål til ordfører i kveldens formannskapsmøte i Asker. Spørsmålet kan dere lese her:

Ordfører, 

Undertegnede representant har lest historien til 21 år gamle Anita Bjørklund fra Asker med både interesse og vantro. Saken er omtalt både i Budstikka og i Nettavisen, og jeg undrer meg hvordan det kan ha seg at våre unge mennesker behandles på denne måten? Anita har vært lam fra livet og ned siden 2008. I snart et halvt år har hun ligget på Bråset bo- og omsorgssenter. Bortsett fra Anita bor det utelukkende eldre mennesker på senteret. 

Anita har beskrevet sin vanskelige livssituasjon i en egen blogg. Der gir hun uttrykk for frustrasjon over at kommunen ikke gjør noe for å få henne bort fra stedet, og at hun og familien ikke får svar ved henvendelser til kommunen. Hun føler seg glemt og bortgjemt. Hun pleier null kontakt med de andre på avdelingen. Hun deltar ikke på fellesmåltider og sitter ikke i stuen sammen med dem. Dette har hun valgt selv, fordi det er blant de få tingene i livet hun fortsatt kan bestemme selv.

«Jeg må bort herfra. Jeg kan ikke fortsette å bo på sykehjem. Jeg skulle aldri havnet her i utgangspunktet, og nå bor jeg her på femte måneden. Jeg har det ikke bra. Panikken brer seg. Tårene renner. Jeg er i ferd med å bli sprø. Vær så snill, ta meg vekk herfra.» Dette skriver Anita i bloggen sin. Hun vil vekk fra sykehjemmet, og skriver at hun fortsatt ikke har mistet håpet.

Anita vet ikke hvor bra funksjonsnivå hun kan få eller hvor bra hun kan bli, men hun har mange håp og drømmer. Som unge mennesker flest. Men først og fremst vil Anita få muligheten til å bo for seg selv og leve mest mulig selvstendig ved hjelp av BPA og nødvendige hjelpemidler. Hun vil leve som en vanlig ung person i den grad det er mulig. Bli respektert og akseptert, ikke bli behandlet som et nummer – som en sak.

«Å plassere meg her er som å plassere oldemor i barnehagen. På hver vår ende av skalaen, på hver vår ende av livet. Blant død og skrik og fortvilelse prøver livet, latteren og gleden å ikke fordufte. (...) Tårene renner og jeg hater denne driten. Uansett hvor mye jeg kjemper, uansett hvor mye mamma kjemper for meg, så kommer jeg meg ikke vekk herfra. Det ser ikke ut til å plage de med makten til å gjøre en forskjell, det ser ikke ut til å plage den ene her som har fått det største ansvaret for meg. Jeg vil ikke råtne i en seng på et sykehjem. Jeg kan ikke være her mer. Vær så snill, ta meg vekk herfra», skriver hun.

Ordfører: Mitt spørsmål er todelt.

• Hva kan kommunen gjøre for å hjelpe Anita til en mer verdig livssituasjon? Unge mennesker skal ikke plasseres på Bråset. Selv hevder Anita at det finnes alternativer, men at dette forutsetter at kommunen vil betale – at kommunen er villig til å gjøre slik at hun får komme til et annet og bedre egnet sted. 
• Finnes det noe tall på hvor mange unge brukere vi har plassert på sykehjem?

Ole Jacob Johansen / Frp

Vil du lese mer om Anitas situasjon kan du trykke på logoene:

Anitas egen blogg - sykehjemsliv - finner du ved å klikke på denne linken.