Ytringsfrihet under press

Aldri har så mange kunnet ytre seg offentlig på ulike plattformer, men paradoksalt nok er ytringsfriheten under press i en digital tidsalder.

Demokrati forutsetter en opplyst debatt. Hvis debatten tar form av skjellsord og mistenkeliggjøring, bidrar den ikke til opplysning og meningsfylt debatt, men til en vulgarisering som gjør at mange vil trekke seg unna et offentlig ordskifte. Det kan faktisk være en trussel mot ytringsfriheten og i siste instans mot demokratiet.

Gjensidig respekt

Som folkevalgte bør vi jobbe aktivt mot en slik utvikling. Tverrpolitisk samarbeid basert på gjensidig respekt, betyr bedre diskusjon og man øker muligheten til å tenke kritisk både rundt egen og andres politikk og ytringer. Og selv om vi ofte er uenige i hvordan man skal gå frem, og på flere måter uenige om hva som gjør samfunnet vårt bedre, så er vi fundamentalt enige om at vi på hver vår måte vil det beste. Som folkevalgte og samfunnsengasjerte må vi respektere hverandre for det, og jobbe for et godt debattklima. Det er mulig å være gode forbilder og gode eksempler, uten å miste den retoriske kraften.

Hets mot politikere
Som folkevalgte har vi et ansvar, men vi ser også at politikere i stadig større grad blir utsatt for hets. At man må være hardhudet for å være politiker, er ikke ukjent, men sosiale medier har gjort at truslene kommer nærmere. Netthets har allerede blitt et generelt samfunnsproblem. Det er også i ferd med å bli et helseproblem og altså et demokratisk problem. Hele 43 prosent av norske lokalpolitikere har opplevd hatefulle ytringer eller trusler. Halvparten har vurdert å gi seg i politikken på grunn av dette. 15 prosent har sluttet. Det kommer frem i en helt ny rapport som er utført av Ipsos på oppdrag fra Kommunenes Sentralforbund (KS). Jeg har selv opplevd hva hets og trusler vil si. 

TRUSLER OG HETS: Tilgangen til sosiale medier har gjort at trusler og hets  kommer nærmere.

Frp mest utsatt
Politikere fra Frp er mest utsatt for netthets, etterfulgt av politikere fra KrF og Arbeiderpartiet, ifølge rapporten «Trusler og trusselhenvendelser mot politikere» fra Politihøyskolen. En mer polarisert debatt setter demokratiet og tilliten i samfunnet under press, viser en stordataanalyse som Zynk har utført for KS. Flere rapporter viser at politikere vegrer seg for å uttale seg om bestemte betente temaer, får helseproblemer og vurderer å slutte i politikken på grunn av netthets.

Styrken i argumentene
Vi må tro på styrken i de gode argumentene. Et godt utgangspunkt er at folk snakker til hverandre i sosiale medier og i kommentarfeltene som de hadde gjort ansikt til ansikt. Det er nesten så man lurer på om sosiale medier får frem det verste i oss. Et trist eksempel er twitter-meldingen til leder av Frogner Venstre, utrolig nok, der han omtaler en navngitt journalist som «ein søpledunk» og «eit stinkande kloakkrøyr». Det er skuffende og grovt, og jeg er hundre prosent sikker på at det ikke hadde blitt forbigått i stillhet dersom for eksempel en politiker fra Frp hadde ordlagt seg slik.

RABIAT YTRING: Denne personen er utrolig nok leder for Frogner Venstre.  

Terrorangrepene i Sri Lanka en vond påminnelse

Første påskedag samlet kristne over hele verden seg for å feire Jesu oppstandelse og livets seier over døden, lysets og godhetenes seier over ondskap og mørke. Akkurat på denne dagen slo terroren til i Sri Lanka.

Over 300 mennesker ble drept i velkoordinerte angrep mot fem kirker og tre hoteller ulike steder på øya. Å slå til mot mennesker som er samlet til gudstjeneste er uttrykk for en utstudert og ekstrem bestialitet. Det er knapt mulig å forestille seg at noen vil utnytte det at kirkene er fylt av fromme mennesker til å spre død og fordervelse. Der en helt djevelsk handling begått i den hensikt å splitte, for å spre frykt og mistro både innen kirken og i hele verden. Derfor er det viktig at vi står sammen og at vi står opp mot ondskapen. 

FORTVILELSENS ANSIKT: Islamistiske terrorister spredte død og fortvilelse i påskehøytiden. Verden bør reise seg i raseri, og snart kalle en spade for en spade.

Vond påminnelse
Det som skjedde i Sri Lanka er en vond påminnelse om at virkeligheten for mange kristne over hele verden er preget av forfølgelse og trakassering. Her i Norge tenker vi kanskje ikke så mye på dette, fordi kristendommen fremdeles er den etablerte religionen. Men globalt er faktisk kristendommen den mest forfulgte religionen. I land som Nord-Korea og Afghanistan, på Afrikas horn og i flere muslimske land i Midt-Østen, er det å bekjenne seg til den kristne troen forbundet med livsfare. Akkurat slik det var for 2000 år siden. Kristendommens grunnleggere ble forfulgt og henrettet. Faktisk er det dette langfredag handler om. De første kristne som lot seg døpe var smertelig klar over at veien til Colosseum eller andre steder der henrettelser var folkeforlystelse, kunne være kort.

VED COLOSSEUM: Her er jeg ved Palatin-høyden rett ved Colosseum i Roma. Det gjorde dypt inntrykk å være inne på arenaen der kristne ble slaktet ned for fote for 2000 år siden. Dessverre tilhører ikke forfølgelse av kristne historien.

Siviliserende kraft

Kristendemokratenes nye stjerne i Sverige, Ebba Busch Thor (hun er halvt norsk med norsk far), skrev nylig en kronikk i den svenske storavisen Expressen, der hun påpeker at land med en kristen tradisjon og kulturarv ofte preges av det fungerende demokrati, økonomisk utvikling og humanistiske verdier. Og det stemmer – kulturelt har kristendommen gått hånd i hånd med en slik utvikling. Kristendommen har vært en siviliserende kraft. Om man ser seg rundt kan det samme neppe sies om islam. Nå er det selvsagt ikke slik at man må bli kristen på grunn av den økonomiske utviklingen. Poenget er at mennesker over hele verden som var samlet gudstjenester i påsken, var det fordi de tror på at Jesus er sannheten. Slik de var det i Sri Lanka - de kristne som ble slaktet ned. 

Mange forfølges og drepes
Colosseum er i dag en ruin. Men som tragedien i Sri Lanka og mange andre steder i verden viser – tiden da kristne dør for sin tro er ikke over og hører ikke til en fjern historie. Dette er virkelighet for mange i dag. Angrepene i Sri Lanka var en brutal og ekstrem påminnelse. Men påsken handler om Jesu seier over døden, og selv om mange opplever det vanskelig akkurat nå, er påsken for de kristne en forsmak på den dagen som skal komme – den dagen alle tårer skal tørkes. Frem dit må vi stå sammen, sørge med de som sørger og gråte med de som gråter.

Stå opp mot ondskapen

Vi må fortsette å tro at det gode vil seire. Det finnes ikke noe alternativ. Men vi må også stå opp mot ondskapen. Da må vi også våge å identifisere den. Det er tydeligvis ikke politisk korrekt å peke på at kristne var det primære målet for angrepene og at det handler om islamistisk terror. Ifølge nyhetskanalen CNN tyder de første etterretningsrapportene på at gruppen som sto bak er inspirert av IS. Asiatiske kontraterrorisme-kilder sier til nyhetsbyrået Reuters at angrepene har IS og Al Qaida sitt DNA, og at angrepene må ha blitt utført av en gruppe med «betydelig operasjonell kapasitet og med godt trente ledere».

Raseri

Det er neppe «rocket science» å slå fast at dette virker som «god, gammeldags islamistisk terror». Det er forøvrig interessant å legge merke til retorikken på venstresiden. Sist jeg sjekket var ikke «easter worshippers» en egen religion. Likevel er dette uttrykket hyppig brukt. Nei dette var et angrep på kristne. Vi skal stå sammen, og støtte forfulgte kristne over hele verden. Men vi bør også bli rasende. Noe annet er egentlig å normalisere terrorisme.

VENSTREVRIDD RETORIKK: Det er påfallende å legge merke til forskjellen i ordbruken når det gjelder fordømmelsen av terrorangrepet på New Zealand og angrepene i Sri Lanka i påsken.

Fordummende og naivt om IS-barna

«De gode humanistene» presser på for at norske representanter skal dra ned til Syria for å hente barna til IS-terroristene. Det er problematisk, og vekker en rekke spørsmål som må avklares først.

Dagbladet og mange andre venstrevridde norske medier bruker nå konsekvent uttrykket «Syria-barna». Retorikken er naturligvis ikke uten betydning her. «Syria-barna» høres unektelig mer ufarlig og uskyldig ut enn «IS-barna». Men det handler altså om barn av IS-terrorister. Å si noe annet er en tilsløring av fakta. Det dreier seg om barn som i dag sitter i flyktningleire, og som er født av mødre som helt bevisst har reist til Irak eller Syria for å slutte seg til IS. De er altså IS-barn. 

Forenklet og naivt
Ved inngangen til påsken maler Dagbladet opp et bilde med en følelsesladet elendighetsbeskrivelse av forholdene: «Mange av barna har både sykdommer og krigsskader. I den største leiren, Al Hol, er 93 prosent kvinner og barn. Leiren er dimensjonert for 10000 flyktninger, men huser nå 80000 mennesker. De kjemper en daglig kamp under dårlige sanitære forhold, med minimal tilgang på mat og helsehjelp», skriver Dagbladet på lederplass. Ja forholdene er vanskelige, men Dagbladet reduserer dessverre dette kompliserte spørsmålet til en konflikt mellom «den snille humanismen» og den «onde populismen». Slik folk på venstresiden ofte har en hang til. Som en av de onde populistene tillater jeg meg å stille noen spørsmål.

INDOKTRINERT: Terrororganisasjonen IS plasserte barna i skolerings- og treningscamper for å trene opp en ny generasjon jihadister.

Hvem skal hentes?
For det første er det slik at flere av barna som har en eller annen form for tilknytning til Norge, teknisk sett ikke er norske statsborgere. De er altså ikke «norske». De er født i Syria som et resultat av ekteskap mellom tilreiste jihadister fra alle verdens hjørner. De gode humanistene vil altså at vi bare skal dra ned og hente dem. Men hente hvem da? I mange tilfeller vet vi ikke engang om barna har en norsk forelder. Hva skulle eventuelt være det lovmessige grunnlaget for å hente f.eks. en toåring med søramerikansk mor og en far som kanskje har hatt norsk oppholdstillatelse? Skal moren reise sammen med barnet til Norge? Er det bare norske statsborgere som skal hentes?

Hva er konsekvensene?
Mange av jihadistene er drept, og i mange tilfeller har mødrene giftet seg på nytt. Skal deres nye barn også hentes til Norge? Hva blir konsekvensene av å hente barn der nede? Hvor mange IS-terrorister kommer som følge av familiegjenforening når barna først er her? Og hvordan skal vi avgjøre om barnet virkelig har minst en norsk forelder? Skal norske leger og helsebyråkrater reise til Syria og foreta DNA-testing for å kunne fastslå om en avdød far eller mor virkelig var den biologiske forelderen? Skal man skille foreldre og barn med tvang hvis man bare henter barna? Spørsmålene er mange og store, men det ser ikke ut til å affisere Dagbladets lederskribent. De gode humanistene har nemlig en veldig enkel løsning på et stort og komplekst problem: Det er bare å dra ned og hente alle sammen, så utreder vi alt dette når de er her (!). Det er jeg sterkt imot, og jeg håper at regjeringen står imot det presset som nå bygges opp av akademia, kultureliten, NGO’er og venstrevridde medier. Alle disse spørsmålene må selvfølgelig besvares FØR man eventuelt skal ned og «hente barna».
Og igjen: Ingen av disse har noe her å gjøre. 

HJERNEVASKET: Det kommer rystende rapporter om IS-barn som har blitt hjernevasket til å drepe sine egne foreldre.

Prisverdig av Danmark

Her hjemme har både Jonas Gahr Støre og Abid Raja uttalt at Norge bør hente barna "hjem". De bør heller se til Danmark, som har inntatt et prisverdig tydelig standpunkt. Danmark og landets innvandrings- og integreringsminister Inger Støjberg er gode eksempler til etterfølgelse på innvandringsfeltet. En ny avtale mellom Danmarks regjering og Dansk Folkeparti innebærer at barn som er født av danske statsborgere mens disse har vært borte og begått terrorhandlinger for IS ikke lenger betraktes som danske statsborgere. Dette ifølge Danmarks Radio (DR), som altså er en pålitelig kilde. Støjberg slår fast at det er på tide å endre regelverket om automatisk statsborgerskap for barn hvis foreldre har reist til Syria. – Disse barna er født av foreldre som har valgt å vende ryggen til Danmark og derfor skal de ikke tilbake hit, sier Støjberg til DR. 

ET FORBILDE: I Norge sier Abid Raja at å hente IS-barna hjem er det eneste valget som vil tåle historiens dom. Kontrasten til Danmarks integreringsminister kunne ikke vært større. Det virker ikke som om hun bekymrer seg for at Raja mener hun er på feil side av historien,.

Aldri tilbake

Christian Langballe i Dansk Folkeparti er fornøyd med avtalen som ifølge ham imøtekommer det partiet lenge har jobbet for. Ifølge Langballe handler det om å beskytte Danmark, og han henviser blant annet til Frankrike der IS-terrorister som har vendt tilbake har begått terrorhandlinger. – Vi vil rett og slett ikke ha disse menneskene i Danmark. Vi vil aldri ha dem her igjen, fastslår Langballe. Det skal også bli enklere å ta statsborgerskapet fra individer med dobbelt statsborgerskap som har reist til Syria, uten å gå veien om domstolene. Slik Sylvi Listhaug i sin tid foreslo men som skapte masse støy og som et naivt og kunnskapsløst flertall i Stortinget ikke ville gå med på. Det hadde vært greit å ha den muligheten i dag, for å si det slik.

Sterke meninger - enkle løsninger
Men tilbake til Dagbladet igjen. Avisen hadde tidligere slagordet «sterke meninger». Jeg vet ikke om avisen fortsatt har det, men lett omskrevet kunne det i så fall være «sterke meninger – enkle løsninger». I dag er visst slagordet «Virkeligheten overgår alt» Det stemmer i og for seg – men i Dagbladets tilfelle handler det mest av alt om å beskrive virkeligheten slik Dagbladet ønsker at den skal være. I Dagbladets verden handler det om å få «norske barn» hjem fra flyktningleire i Syria. Objektiv formidling er det i hvert fall ikke. Den norske regjeringen bør stå fast og ikke la seg presse til å hente noen "hjem".