Kvinner har et selvstendig ansvar

Når jeg følger debatten rundt de kvinnelige IS-krigerne er det et spørsmål som melder seg: Har kvinner aldri noe ansvar for situasjoner de havner i?

Skal de få vende tilbake til tryggheten i landene der de er statsborgere? Og hva skal skje med dem om de får anledning til å vende tilbake til de landene de forlot for å bygge kalifatet? Jeg blir temmelig oppgitt over deler av denne debatten, der mange – særlig på venstresiden – synes å mene at disse kvinnenes situasjon skal vurderes helt isolert fra det helvetet som deres IS-aktivisme har skapt for andre mennesker. Det mener jeg blir helt feil, og bakteppet synes å være den gamle historien om at kvinner skal behandles annerledes enn menn bare fordi de er kvinner. For vi vet jo hvordan kvinner er: Lettlurte og enkle ofre for menns vilje. Særlig feminister synes å tenke slik. Det er de samme holdningene vi ser med #metoo på sitt verste: Kvinner har aldri noe ansvar for situasjoner de havner i.

Bollebaking og henrettelser
Når det gjelder IS er det i mange tilfeller faktisk kvinnene som har vært hjernene i gjengen. Den svenske journalisten Natalia Kazmierska skrev allerede i 2015 om det paradisiske hverdagslivet i Raqqa i Syria, der IS-kvinner baker boller og hyller henrettelser i samme slengen. De visste selvfølgelig veldig godt hva de gjorde og hva de var med på. Noe av det samme dokumenterer Åsne Seierstad, som har fulgt radikaliseringsprosessen for søstrene Leila og Ayan fra Bærum.

Søstrene fra Bærum
I Seierstads bok «To søstre» kommer det frem at de unge jentene en gang var samfunnsengasjerte feminister og ofte ga uttrykk for det. Somaliske Ayan og Leila vokser opp i Bærum med mor, far og tre brødre. De er «vanlige» ungdommer; har mange venner, snakker om gutter, har gym og er generelt flinke på skolen. I oktober 2013 kommer de ikke hjem fra skolen. Nå er de begge gift, har barn og havnet et sted i den Islamske Staten – Daesh – som nå er i oppløsning.

Koranlærer
I frykt for at søstrene skulle miste sine somaliske røtter, ansatte moren til Ayan og Leila, sammen med andre somaliske mødre i området, en ny koranlærer som privatunderviser. «Mustafa» var ung og karismatisk og hans tilspissede verdenssyn og tolkninger av islam fascinerte og interesserte jentene. Ayan meldte seg inn i IslamNet der hun fikk tildelt viktige oppgaver og møtte likesinnede jenter. Etter hvert som søstrene dykket dypere inn i det islamistiske miljøet, mistet de mer og mer kontakt med tidligere relasjoner og holdninger. De mistet venner, ble mer ensomme og brukte mer tid på å be. De ble hardere i tonen, mindre nyanserte i diskusjoner, mer dømmende og moraliserende, før de til sist sluttet å diskutere. De gikk fra jeans og t-skjorter til stram hijab, posete klær og tilslutt niqab. En episode fra boken gjør inntrykk på meg: Det er sommer og en av jentene i klassen til Leila spør:«Er det ikke varmt under der?»
«Det er varmere i helvete,» repliserer Leila.

Ettergivende lærere
Foreldrene fortvilte og lærerne var helt rådville. Akkurat det er ikke overraskende. Det norske samfunnet er håpløst naivt ettergivende. I flerkulturens navn og med henvisning til «hvor viktig det er at de norske verdiene utfordres (!)», slapp jentene både musikkundervisning og gym. Jentene valgte etterhvert – helt frivilling og uten tvang – å snike seg av gårde til Syria.
I Sverige er omfanget av dette problemet mye større. Sverige er ikke bare et problem for seg selv, men for nesten hele den frie verden. Hele 300 svenske kvinner har siden 2012 reist til Syria for å leve i IS-kontrollerte områder. Av disse regner man med at ca. 100 fortsatt befinner seg i konfliktsonen.

Ideologisk valg
Poenget mitt er at islamiseringen er et ideologisk valg som både menn og kvinner har både forstand og intellektuell kapasitet til å gjøre. Å unnskylde kvinnene med at de er kvinner er egentlig å diskvalifisere halve jordens befolkning fra å være i stand til å gjøre selvstendige vurderinger og ta egne valg. Både Leila og Ayan var smarte og selvstendige. Det er fullstendig historieløst å mene at kvinner ikke kan krige eller ikke er farlige.

Niqab og Kalasjnikov
IS jobbet systematisk med dette, og opprettet tidlig to kvinne-fraksjoner: En som opptrer som moralpoliti og et ekteskapsbyrå for å tiltrekke seg flere kvinner. Iført Iført niqab og kalasjnikov opererte IS med to kvinnebrigader, al-Khansaa og Umm Al-Rayan. De fungerte som moralpoliti for å påse at andre kvinner var fullt tildekket og hadde følge med en mann i offentligheten. Flere lokale kvinner skal ha blitt arrestert og pisket av de militante IS-kvinnene. I tillegg har kvinnene bidratt med logistikk og teknologisk krigføring og propaganda. Kvinner har vært helt sentrale i forsøket på å bygge opp kalifatet. De sørget for jihadist-krigernes familieliv gjennom pass av barn og hjem. De var dessuten støttende i kampen for kalifatet, og var innforståtte med at det kunne innebære at de selv ble enker.

KVINNEBRIGADE: IS opprettet egne kvinnebrigader bevæpnet med kalasjnikov. Kvinnene ble spydspisser i å bygge det utopiske samfunnet.

Spydspisser
Det er dypt provoserende at noen påstår at kvinnene her er «ofre», særlig i forhold til de virkelige ofrene for herjingene til IS.
— Kvinner romantiserer det å bli gift med en jihadist, en mujahed og en martyr. Kvinner blir spydspisser i å bygge dette utopiske samfunnet, Den islamske staten, sier Magnus Ranstorp, terrorismeforsker ved den svenske Försvarshögskolan. Han leder arbeidet med fremmedkrigere i EUs Radicalisation Awareness Network (RAN).

Reklamerte for IS
I arbeidet med dette innlegget var det interessant å se nærmere på noen eksempler på kvinner som dro for å slutte seg til IS. Her er noen av dem, men først en liten forklaring:
Jihadistene tar gjerne nye navn som inneholder "abu" som på arabisk betyr far, kvinner tar "umm" som betyr mor. 

Her er altså noen eksempler:

• Fra Sverige : På et Facebook-bilde er Faten Umm Fidah (26) fra Sverige iført en niqab som knapt har glipe til øynene, og et ammunisjonsbelte rundt magen. Den ene hånden holder en kalasjnikov og pekefingeren på den andre hånden peker oppover, for å vise at Allah er den eneste gud. Hun har gått på gymnas i Sverige, og ble en av kvinnene som reklamerte for oppbyggingen av Den islamske staten.
• Fra Storbritannia : Umm Layth fra skrev den 22. juli 2017 på Twitter: "Konene til shaheed (martyrer) er den sterkeste typen kvinner som jeg har møtt. Symbolet på uavhengige kvinner".
• Fra Canada: Umm Layth er venninne med canadiske Umm Haritha (20), som trosset sine foreldre og dro til Syria med en halvtom koffert og 1500 dollar. Kort etter ble hun gift med svensk-palestinske Abu Ibrahim al-Suedi, som egentlig het Taha Shade (26). Ekteskapet ble kortvarig. Han ble drept i mai i fjor. På Twitter la Umm Layth den 7. mai 2018 ut et bilde av seg selv sammen med to niqab-kledde venninner, og skrev at Umm Haritha hadde fått den vidunderlige meldingen om at ektemannen hadde blitt shaheed (martyr).

"SVENSK": Slik presenterte svenske Faten Umm Fidah seg på facebook...

Ikke bare "husmødre"

I Frankrike innrømmer myndighetene at de først undervurderte franske IS-kvinner som «bare husmødre». Det fremgår av en rapport utarbeidet av det franske justisdepartementet. Rapporten går sterkt imot den stereotypiske oppfatningen av kvinner som ofre for IS. Den ble gjengitt i den franske storavisen Le Monde, og det fremgår at justismyndighetene i Frankrike grovt overså den rollen kvinner spilte i oppbyggingen av den islamske staten og i islamsk terrorisme. På bakgrunn av rettslige høringer av kvinner som vendte tilbake til rankrike etter å ha vært tilsluttet IS i Syria («muharijat») ble det utarbeidet en egen studie kalt «Kvinner av jihad». Den viser tydelig at disse “muharijat” ikke begrenset seg til å støtte for sine ektemenn i Syria, slik mange antiterror-.eksperter har hevdet. Flertallet av de kvinnelige «IS-rekruttene» som ble intervjuet etter at de vendte tilbake til Frankrike, viste stør støtte og opslutning om jihadist-proshjektet til IS.

"Ville bare hjelpe"
Jeg ønsker ikke at noen av de som har dratt skal komme tilbake til Norge. Ingen av dem. Skulle det likevel skje, mye takket være Arbeiderpartiet som nektet å støtte regjeringens forslag om å frata dem statsborgerskapet, er det viktig at de uansett kjønn blir stilt til rette og selv tar fullt for sin overbevisning og sine handlinger.
Til slutt vil jeg vende tilbake til søstrene fra Bærum og farens advokat – AP-politikeren Geir Lippestad. Han har tidligere sagt at han ikke har kommentar til deres situasjon, annet enn dette:
"De dro før IS viste sitt sanne ansikt, de dro for å hjelpe syrere i nød". Jeg tenker at jeg lar den kommentaren stå for seg selv. Så får man tenke sitt.

ALLAHU AKBAR: Ved å peke mot himmelen viser disse IS-kvinnene hvem de mener bestemmer...

Sak i VG 23. februar. Debatten går

Nei til retur av IS-krigere

Vår frihet og fred er ikke selvsagt. Vår levemåte blir utfordret, og det med vold og terror. Midt-Østen blir nå tømt for overlevende «fremmedkrigere» og disse er på vei ut i verden. Det er farlig og det er en dårlig idé at noen av dem skal komme tilbake til Norge.

For det pågår en diskusjon om IS-kvinner og menn og deres barn. Skal de som er norske statsborgere få komme tilbake til Norge og hvordan bør vi forholde oss til dem hvis de returnerer?

For å gjøre det absolutt klart: Nei – ingen av dem bør tilbake til Norge. Selvfølgelig ikke. De bør strippes for statsborgerskap og holde seg langt unna landet vårt. Jeg synes det er opprørende at dette i det hele tatt er en diskusjon, og er svært skuffet over «min egen» statsminister i denne saken. Det er på en måte «klassisk» Erna å si at norske IS-krigere og deres barn kan få komme tilbake til Norge, men at de vil bli straffeforfulgt. Dessuten vil ikke Norge «aktivt» hente dem tilbake. Dermed har hun sagt tre ting på en gang. Det hele fremstår som en smule ryggradsløst.

Illusorisk straffeforfølgelse

La meg starte med det siste: Straffeforfølgelse i Norge. FOR en trussel... For det første tror jeg ikke at fremmedkrigere med tilknytning til Norge skjelver i buksene av dette, for det andre er det en temmelig tom trussel. De som snakker om domstolsbehandling for IS-krigere og kalifatets kvinner lyver enten for seg selv eller for andre. Jeg kan vanskelig se for meg at mange av de tilbakevendte IS-krigerne faktisk vil bli dømt, og uansett snakker vi om årevis med behandling i rettsapparatet – på norske skattebetaleres regning. Det er flere Brynjar Melinger der ute. Og skulle noen mot formodning bli dømt – vil de gå rundt som frie mennesker om noen år.

Bør straffes der de er
Det reelle alternativet til å la IS-krigerne og deres gråtekoner råtne bort et sted i Midt-Østen, der de synes det er så fint, er at de går fri i Norge. Tro ikke noe annet. Skal straffeforfølgelse ha noen som helst mening bør de selvsagt straffeforfølges der de befinner seg og der de grove forbrytelsene er begått. Rettsinstansene i Syria og Irak får ta seg av dette. Det er rett og slett støtende om norske domstoler skal bruke masse ressurser på disse folkene. Blir en norsk statsborger tatt for forbrytelser i et annet land blir man veldig ofte dømt i det andre landet. Det er faktisk helt vanlig.

"Ansvar" for våre borgere?

Erna Solberg mener at vi må ta «ansvar» for "våre borgere". Det er et snodig argument. Betyr det å medvirke til at IS-krigere og deres sympatisører unndrar seg straffeforfølgelse der forbrytelsene er begått? Statsborgerspørsmålet kommer nå tilbake som en bumerang: De fleste husker sikkert striden rundt Sylvi Listhaug, som ble presset til å gå av som justisminister fordi hun mente at stortingsflertallet med Arbeiderpartiet i spissen satte terroristenes interesser foran nasjonens sikkerhet. Flertallet – med Ap i spissen ønsker ikke at det skal være mulig å frata terrorister statsborgerskapet uten å gå veien om de ordinære domstolene.

Sylvi hadde rett

Vel – hun hadde rett. Og nå kommer de «hjem», da kalifatet er mer eller mindre beseiret militært. De burde selvfølgelig vært strippet for statsborgerskapet. Rettssikkerheten kunne likefullt vært ivaretatt ved å speilvende prinsippet: Får du et vedtak om tap av statsborgerskap mot deg, kan du prøve saken for retten i etterkant. For å ivareta Norges beskyttelsesbehov er det viktig å handle raskt, som får man heller ta fighten i retten etterpå. 

KONTROVERSIELT: Sylvi Listhaug ble presset til å gå av som justisminister for denne facebook-posten, men kan noen fortelle meg at hun ikke hadde rett? 

Død og fordervelse med norsk pass

Hvis ryggmargrefleksen hos en del av våre politiske ledere er å ta IS-krigerne i forsvar og være mest opptatt av deres rettigheter, er dette ledere som neppe vil deg vel. I England er man opptatt av å hindre IS-reisende i å vende tilbake, og de av dem som har dobbelt statsborgerskap mister det britiske. Man kan forøvrig diskutere det juridiske rundt statsborgerskap og rettigheter både opp og ned, men det som virkelig får meg til å grøsse er at vi har fremmedkrigere som udetonerte bomber, reisende på norsk pass for å spre død og fordervelse. Det er mye verre. Hvordan KAN det skje?

Nytt fenomen

PST-sjef Benedicte Bjørnland har tidligere bedt kommune-Norge om å forberede seg på et helt nytt fenomen fordi hjemvendte fremmedkrigere er noe helt annet enn sårbare flyktninger. Disse folkene brente mennesker levende, de skar av hoder også på småjenter som skrek etter mødrene sine, de trampet i stykker hodene på spedbarn, de druknet uskyldige mennesker i bur, de voldtok og de drepte hemningsløst. «Vi har ansvar for våre borgere»... Jeg blir kvalm, og det er vanskelig å forstå at terrorismens nyttige idioter ikke ser hykleriet og paradokset med å forsvare inhumane, usiviliserte, antidemokratiske terrorister med henvisning til vårt åpne, siviliserte og humane samfunn. 

KOMMER "HJEM": Noen kommer snart tilbake til et nabolag nær deg.

Ny generasjon jihadister

De har ingenting i Norge å gjøre. Verken IS-krigere, groupiene deres eller barna. Godhetsmafiaen her hjemme har særlig engasjert seg for å hente IS-barna til Norge. Venstres Abid Raja har tatt til orde for at det er tryggere hvis barn av IS-krigere hentes hjem i ung alder, ifølge flere medier. Der mener jeg han tar feil. Husk at IS har jobbet systematisk med å forme en ny generasjon svært voldelige jihadister. Også norske barn har vokst opp i IS-regimet, og etter hva jeg forstår skal det være rundt 40 som man vet om. Den svenske terrorforskeren Magnus Ranstorp har pekt ut fremmekrigernes barn som en særlig risiko. Det er selvfølgelig ikke barnas feil, men vi må slutte å være så naive: Deres identitet er knyttet til IS. Ofte fortsetter de å bo med sin ekstremistiske familie og nettverk, og vi kan oppleve en såkalt forsinket effekt. Om 20 til 25 år kan disse barna skape store problemer i samfunnet vårt. Her mener jeg hensynet til landet vårt nå gå foran. 

VIL TILBAKE: Shamima Begum ber om sympati og vil gjerne tilbake til England. For barnets skyld.

På tide å være tydelig

Skal vi innstille oss på «et helt nytt fenomen»– slik PST-sjef Bjørnland ber om? Nei vi skal ikke det. Som borger i dette landet mener jeg vi har en rett til å si nei. Vi som bor her skal ikke innstille oss på dette. Nå er det på tide å være tydelig. Har vi en beredskap på dette? Vet de politiske lederne i det hele tatt hva de snakker om? Jeg tror ikke det. IS-terroristenes stridserfaringer gjør dem farlige. Dette er personer med internasjonale kontakter, som har lært seg å drepe og de har drept. Terskelen for å ty til vold er ekstremt lav. I miljøene der de har vært har de vært betraktet som rockestjerner, og de kan selvfølgelig radikalisere andre. Noen av dem har også helt sikkert til hensikt å skade Norge. Noen bærer nag mot det norske samfunnet og har et mildt sagt svart-hvitt verdensbilde. Blant de som har reist fra Norge og andre nordiske land til IS finnes det også en stor andel kvinner. De er ikke passive ofre. Ofte er de aktive deltagere. Nå bruker de barna som argument for å komme tilbake, men de IS-konene som nå tigger om å få komme tilbake til Norge med barna bør bli der de er. Dette handler ikke om at jihad-avkommet er «uskyldig». Om godhetstyrannene her hjemme absolutt vil lette sin samvittighet kan de heller adoptere noen av de tusenvis av yezidiske foreldreløse krigsbarna.

Ung aktivist gir håp for Sverige

Den 16 år gamle autistiske skoleskulkeren og klimaaktivisten Greta Thunberg bæres på gullstol av PK-eliten. FN, World Economic Forum i Davos og Skavlan vil alle ha sin del av henne, hun hylles av mainstream-medier over hele verden og hysteriet sprer seg. Jeg vil heller rette oppmerksomheten mot en annen svensk tenåring som det ikke skrives like mye om: Izabella Nilsson Jarvandi. På mange måter selveste «anti-Greta».

Det «syke» er at Thunberg selges inn som en som gjør opprør mot eliten. Det er egentlig et triks, siden hun krever eksakt det samme som eliten forlanger: Betingelsesløs aksept og omfavnelse av klimalobbyen og deres mål. At dette – med den tiltagende globaliseringen – ikke er i kompatibelt med interessene til en stadig større andel fattige mennesker i vestlige industriland, viser opprøret til de såkalte gule vestene.

PK-TV: Skoleskulkeren Greta Thunberg hos Skavlan

De gule vestene sprer seg nå i Sverige, der en tenåringsjente har gjort seg til talsperson for dem: 15 år gamle Izabella Nilsson Jarvandi fra Göteborg. Hun er sågar ett år yngre enn Greta, og hennes politiske motsats. Hun blir ikke omfavnet av mainstream media (msm). Hun står ikke for angst, men for et raseri som retter seg mot globaliseringen og mot svenske politikere som hun mener er i ferd med å ødelegge landet. Tenåringsjenta med iransk far og svensk mor advarer regjeringen: «Jeg er så rasende på politikerne. Jeg vil aldri gi meg og vil kjempe helt til det igjen hersker orden i Sverige». På sin twitter-konto holder hun ingenting tilbake: «Jeg er en ung politisk aktivist som jobber mot globalisering og for sannhet og rettferdighet for mitt kjære Sverige», heter det på hennes profil.

LEDERSKIKKELSE: Jarvandi ledet an i opprøret mot FNs global Compact for Migration og fremstår som en lederskikkelse for de gule vestene i Sverige.

Izabellas tweets er knallharde mot selvbildet til «det liberale establishment»: «Sammenlignet med resten av verden er det EU, regjeringen og andre makthavere som er ekstremistene. Hvem ellers er det som går inn for å utrydde sitt eget folk?», spør hun, og fyrer av mot venstresiden: «Venstresiden får meg egentlig til å le: På den ene siden vil de ha mangfold, mens på den andre siden mener de at alle skal være like. Ikke mye mangfold i det». Jarvandi har også engasjert seg som en tydelig motstander av FNs migrasjonsavtale Global Compact for Migration.

Jarvandi mener at msm bidrar til polarisering og til å splitte folk. I Sverige trenger hun uansett ikke disse mediene, da hun begynner å bli godt kjent. Så kjent at de gule vestene og andre globaliseringsmotstandere løfter henne frem som en frontfigur og har bildet hennes på store plakater når det arrangeres demonstrasjoner og hun står på talelisten..

Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg i Sverige. Jeg lar meg ikke overraske om stadig flere begynner å få nok. Kanskje er det fortsatt litt vikingblod igjen hos nabofolket. Selv om det kanskje trengs en ung svensk-iransk jente for å dra et folkelig opprør igang.

DEMONSTRASJON I STOCKHOLM: Izabella Nilsson Jarvandi. Merk dere navnet.

Innvandring i et liberalistisk perspektiv

Det har de siste dagene oppstått en diskusjon der til og med folk fra Frp og særlig FpU mener at det er «liberalistisk» å være for innvandring uansett forutsetninger. Det er det ikke.

Selv konfronteres jeg fra tid til annen med følgende spørsmål: "Som liberalist må du vel være for fri innvandring?" Spørsmålet ledsages ofte av et triumferende smil. Jeg svarer da at liberalister går inn for fri innvandring, men at ikke alle vet hva fri innvandring egentlig er.

Dette er den prinsipielle diskusjonen:

Mange tror at den store tilstrømningen av fremmedkulturelle til landet vårt de siste 30 - 40 årene har vært uttrykk for fri innvandring, men i liberalistiske termer har ikke dette noe som helst med fri innvandring å gjøre. Innvandring til et velferdssamfunn vil nemlig alltid inneholde elementer av tvang og konfiskasjon av den opprinnelige befolkningen sin eiendom.

I et samfunn der eiendom og andre verdier overveiende er i privat eie er holdningen til innvandring klar: De nåværende private eierne vil naturligvis ikke gjøre valg som ødelegger deres eiendom eller reduserer dennes verdi. Den amerikanske filosofen og økonomiprofessoren Hans-Hermann Hoppe illustrerer dette med å fortelle hvordan en eneveldig konge ville satse på å beholde rike og velutdannede borgere, mens han ville landsforvise boms og kriminelle. Motsatt vil velutdannede og rike være velkomne, mens boms og kriminelle vil bli utestengt. På den måten sikrer kongen at rikets indre verdi stiger.

Behandler- og klientsystem

Velferdsstaten har derimot et helt annet syn på ting: I den sosialdemokratiske velferdsstaten er bomsen mer verdt enn direktøren. Velferdsstaten er nemlig god på å forsørge latsabber og døgenikter, og hjelp til de svake er et suksesskriterium for velferdsstatens politikere. Disse verdiene vil avspeiles på innvandringen, der fattige fra hele verden vil bli hilst velkommen i behandler- og klientsystemet. Jo flere fattige, analfabeter og uutdannede, jo flere suksesser vil politikerne kunne levere!

Forsørgerstaten

Men så skjer det uunngåelige - at velferdsstatens politikere får panikk når de oppdager at de ikke kan forsørge hele verden. I stedet for å slutte med å agere forsørgere for de fattige, setter man kvoter og begrensninger på hvor mange man vil ta inn i landet. Den absurde konsekvensen av dette blir da at om det for eksempel kommer en amerikansk datamilliardær og gjerne vil etablere seg i Norge, så vil han bli avvist! Likhet er nemlig hellig for velferdsstaten, derfor vil den ikke akseptere at innvandrere som kan klare seg selv gis anledning til å utnytte denne fordelen men vil insistere på at milliardæren skal stille seg i den samme køen som alle som venter på å bli forsørget. Med dette krenkes stort sett alle liberalistiske prinsipper.

Arbeidsgivere presses

Min påstand er altså at den innvandringen vi opplever slett ikke er fri. De færreste nordmenn vil åpne sine private hjem for analfabeter fra den tredje verden. Når bedrifter nærmest skjelles ut for ikke å ansette flere såkalte "nye landsmenn" er dette for at velferdsstaten skal ha noen suksesser å vise til på bekostning av arbeidsgivernes selvbestemmelsesrett. Staten vil dermed pålegge arbeidsgiverne å åpne døren for mer eller mindre tilfeldige utlendinger. Det er mange arbeidsgivere som er meget fornøyd med sin arbeidskraft av utenlandsk opprinnelse, og derfor er det ingen som helst grunn til å gjøre ansettelse av innvandrere til en politisk sak. Den arbeidskraften som ikke blir ansatt er jo prinsipielt ikke brukbar. Dersom arbeidsgivere skal presses til å ansette alle former for innvandrere gjennom pekefingre fra skattebetalerfinansierte råd og utvalg, er det jo nettopp snakk om tvungen innvandring.

Påtvungen innvandring

Når det stadig vekk blir ført kampanjer mot rasisme og fremmmedhat, betyr dette at staten bruker skattebetalernes penger på å overtale borgeren til å åpne døren for alle - inkludert lykkejegere og lommetyver. Men det finnes jo massevis av eksempler på at nordmenn og innvandrere kommer helt utmerket ut av det med hverandre, så hvorfor i all verden skal dette gjøres til en politisk oppgave? Hvis det er slik at de fremmede er ønsket er det vel ingen grunn til å føre kampanjer? Mange utlendinger og fremmedkulturelle integrerer seg helt utmerket uten statlig innblanding. Hvorfor skal staten da produsere integreringslover, handlingsplaner og andre planer? Dersom en innvandrer ikke kan integreres i Norge uten hjelp av velferdsstaten - ja da hører han eller hun ikke til i Norge. Da er innvandringen ikke fri men påtvunget av statsmakten.

Liberalistiske prinsipper

Når flyktninger ankommer Norge skal saken deres vurderes og det skal avgjøres om de får bli. Ut fra liberalistiske prinsipper er det i og for seg unødvendig å vurdere om en flyktning er en flyktning - da vi som liberalister er for fri innvandring. Det har heller ingenting med hudfarge å gjøre. Hvis en flyktning mener at Norge er det landet som kan tilby sikkerhet, har han eller hun lov til å slå seg ned her i likhet med alle andre mennesker som finner grunn til å flytte til Norge.

Ulike suksesskriterier
En restriktiv innvandringspolitikk er egentlig en grov krenkelse av menneskers frihet, men her er poenget i et liberalistisk perspektiv: Liberalismen går inn for fri innvandring under forutsetning av at det ikke eksisterer noen velferdsstat. Innvandring til en velferdsstat er nemlig tyveri av den eiendom og de verdier som den opprinnelige befolkningen har bygget opp. Dyktige og kompetente innvandrere finner andre land der deres evner blir belønnet, noe de ikke gjør i Norge. I stedet får velferdsstaten det nederste sjiktet av analfabeter og snyltere, som hele det klientbaserte behandlersystemet vil fordele samfunnets oppbygde verdier og rikdom på. For å vende tilbake til eksemplet med den eneveldige kongen: Rikets indre verdi faller med den store innvandringen av analfabeter og lavtlønnsarbeidere, men dette faktum er velferdsstaten likegyldig til. Suksesskriteriene er klart forskjellige for en liberalist og en sosialist.

VELFERDSSTATEN FRISTER: Velferdsstatens klientbaserte behandlersystem tiltrekker seg  det nederste sjiktet fra den tredje verden.

Hvem er "skurken"

For liberalisten er det ikke innvandringen som er problemet - det er velferdsstaten som er skurken. Hvis de som kommer til Norge automatisk blir med i velferdsstaten kan vi ikke ha fri innvandring. Det ville i så fall betydd at svært mange mennesker med lav kompetanse hadde flyttet hit og mottatt mer i ytelser fra staten enn de bidro med til samfunnet i form av arbeid. Velferdsstat og fri innvandring er rett og slett ikke kompatibelt, mens fri innvandring uten velferdsstat er positivt både for dem som velger å flytte til et nytt land, og så lenge de får seg jobb og klarer seg selv er det positivt for det landet de flytter til - siden det er produktive jobber som fører til økt velstand. Det beste eksemplet på dette er USA, som av mange på venstresiden – som ellers hater USA – trekkes frem som en «innvandrerstat». Men dette er ikke overførbart til Norge.

PROBLEMATISK: Mange mennesker med lav kompetanse flyttet hit og mottar mer i ytelser fra staten enn de bidrar med til samfunnet.

Problemer og utfordringer
Grunnen til de mange problemene og utfordringene knyttet til innvandringen til Norge, er at den ikke er fri. Hadde Norge hatt fri innvandring ville svært mange mennesker aldri ha kommet hit, mens det til gjengjeld kanskje hadde kommet en rekke andre mennesker som hadde sklidd ganske rett inn i samfunnet vårt uten behov for antirasismekampanjer eller integreringslover. Som liberalist ser jeg ikke på innvandring som noe problem så lenge den er fri. Man trenger bare å kaste et kjapt blikk på statsbudsjettet og ta en nærmere titt på NAV for å se at innvandringen slett ikke er fri. Velferdsstatens tvungne innvandring kan ingen liberalist være tilhenger av, da denne ikke har noe som helst med liberalismens syn på fri innvandring å gjøre.

Styrket konkurranseevne

Fri innvandring til Norge kan riktignok være negativt for noen nordmenn på kort sikt da det blir mer konkurranse om jobbene. Men den konkurransen kan samtidig være med på å presse prisene på varer og tjenester ned, noe vi alle tjener på som forbrukere og er bra for landets konkurranseevne. Det er derfor ikke rart at fagbevegelsen i Norge er motstander av fri innvandring. Fagbevegelsen har aldri vært tilhenger av konkurranse. Kampen mot "sosial dumping" har ikke noe som helst med solidaritet å gjøre, men er et uttrykk for ren og usminket egeninteresse og en fordekt kamp mot fri innvandring og arbeidsinnvandring. Innvandringen bør etter fagbevegelsens syn heller skje innenfor et klientbasert behandlersystem i en skattefinansiert velferdsstat. Her ligger altså problemet.

FINANSIERING AV VELFERDSSTATEN: En omfattende velferdsstat forutsetter et høyt skattenivå.. For at den opprinnelige befolkningen skal akseptere dette må modellen være bærekraftig. Det kan være grunn til å minne om at Fremskrittspartiet er tuftet på kampen mot skatter, avgifter og andre offentlige inngrep.

Entreprenørskap er fremtiden

I forrige uke var jeg så heldig å få sitte i juryen for Ungt Entreprenørskap på Heggedal skole. Jeg sier «heldig», fordi det er noe av det morsomste jeg har vært med på som folkevalgt politiker på bra lenge.

Det var elevene på 7. trinn som hadde jobbet frem spennende idéer og prosjekter, der juryen skulle kåre to vinnere. Det var en vanskelig oppgave. Alle elevgruppene hadde jobbet mye og grundig med prosjektene, med kreative og overbevisende presentasjoner for oss i juryen. Det gjaldt å overbevise oss om hvorfor nettopp deres idé var den beste. Det ble kåret to vinnere som fikk hver sin gullbillett til finalen i Oslo i mai. I min tale til elever og lærere på vegne av juryen, la jeg vekt på at vinnerne representerer hele skolen i finalen. Alle elevene har en andel i vinnerkonseptene fordi de er utviklet i et kreativt og innovativt miljø blant elevene, som har motivert hverandre til å yte sitt aller beste.

"Learning by doing"

Juryen bestod av meg selv, Venstres førstekandidat til kommunevalget for nye Asker (Elisabeth Holter-Schøyen), næringssjefen i Asker kommune (Morten Bastrup), rektor ved Heggedal skole (Bjørn Torgersen), og to elever fra 10. trinn på Torstad Ungdomsskole der de jobber med elevbedrifter. Det var et veldig spennende juryarbeid, og vi greide etterhvert å diskutere oss frem til en enstemmig beslutning. Jentene fra Torstad jobber som nevnt med elevbedrifter og det var fint å ha dem som medlemmer av juryen. Elevbedrift handler om å ha en idé og gjøre noe med den. Elevene starter, driver og avvikler en liten bedrift over en periode. De får hjelp og veiledning av lærere underveis, men det er elevenes eget pågangsmot og deres egen kreativitet og innsats som er avgjørende for hva de får til. Dette opplever elevene som både morsomt og utfordrende, og jeg har tro på prinsippet om å lære ved å gjøre.

Endring og omstilling

Det er en realitet at vi lever i en verden hvor endringer skjer raskt, innenfor arbeidsmarkedet, omsorgssektoren, miljøområdet, teknologiområdet, og mange andre deler av samfunnet. Entreprenørskap blant unge er nødvendig for at vi skal klare omstillingen til en ny virkelighet i Norge og i verden. Gjennom entreprenørskap i utdanningen, utvikler elever og studenter relevant kompetanse for å møte et arbeidsliv i endring. Elevene sitter igjen med innovasjons- og entreprenørskapskompetanse som er viktig for Norges fremtid. Samfunnet er helt avhengig av skapende mennesker, som omsetter ideer til nye virksomheter eller som foretar forbedringer innenfor eksisterende virksomheter.
Forskning viser dessuten at:

• Entreprenørskap i utdanningen fremmer trivsel og skaper motivasjon og selvtillit 
• Sannsynligheten for at elever som deltar i ungdoms- og studentbedrift, etablerer egen bedrift, er minst dobbelt så stor som ellers i befolkningen
• Entreprenørskap i utdanningen bidrar til kjennskap om behov og muligheter i eget nærmiljø og styrker dermed tilhørigheten til hjemstedet 

Takk til organisasjonen Ungt Entrepenørskap for et viktig arbeid for å løfte innovasjon, kreativitet og entrepenørskap inn i skolen. Det var morsomt og interessant å få bidra. Jeg gjør det gjerne igjen.

JURYEN I ARBEID: God stemning i juryrommet, der vi diskuterte oss frem til to vinnere blant mange gode idéer.