fredag 18. januar 2019

Uretten mot Anita-Elisabeth

Det sies at kvaliteten på et samfunn kan måles på hvordan vi behandler de svakeste blant oss. Saken til multihandikappede Anita-Elisabeth Bjørklund er i så måte en test for Asker kommune og Asker-samfunnet.

Gjennom mine år som folkevalgt har jeg av og til måttet kjempe med meg selv. Kjempe for å bevare troen på at rettferdigheten seirer, troen på at de systemene vi har bygget opp fungerer og at enkeltmenneskene blir sett. Som politiker har jeg møtt mennesker i vanskelige faser av livet, mennesker som føler seg oversett og tilsidesatt av det offentlige. Jeg var nylig hjemme hos Anita-Elisabeth Bjørklund, og historien hennes berører meg sterkt. 


Uforståelig

Hun trenger hjelp til det meste – og får det av personlige assistenter døgnet rundt i egen leilighet (BPA). At Asker kommune sier nei til å forlenge ordningen fremstår som uforståelig. Den friheten som BPA gir, vil kommunen erstatte med tilfeldige hjemmesykepleiere som kommer innom noen ganger i døgnet og sørger for det mest nødvendige når det gjelder mat, medisinering og personlig hygiene. Resten av tiden skal hun være alene. Det er ikke noe liv. Det jeg har bragt i erfaring om saksbehandlingen virker slett ikke bra. 

SPESIELL KVELD: Det var en spesiell kveld i Asker rådhuset onsdag denne uken, da de folkevalgte i komité Helse og omsorg fikk en orientering. Bak lukkede dører. 
Holdningsendring
Slik skal ikke Asker kommune behandle sine innbyggere. Det er selvfølgelig Anita-Elisabeth som skal styre hjelpen rundt seg. La meg minne om regjeringens oppfordring til en holdningsendring i møte med brukere, pasienter og pårørende, ved å møte dem med spørsmålet: «Hva er viktig for deg»? Ikke «vi vet hva som er best for deg».

Trygghet og frihet
Dette handler om verdighet, om frihet og om retten til å være sjef over eget liv. Assistentene gir Anita-Elisabeth dette. Mister hun noe på gulvet blir det plukket opp. Vil hun ut for å kjenne vinden i håret eller solen varme i ansiktet, har hun muligheten til det. Hun vil miste hunden sin, hennes beste venn, og selv noe så banalt som å skifte genser bare fordi hun har lyst, vil hun ikke kunne gjøre om hun mister BPA-ordningen som gir trygghet og frihet i hverdagen.

Fra bruker til pasient
Asker kommune vil altså erstatte 24 timer BPA i døgnet med litt tilsyn av hjemmesykepleie. Anita-Elisabeth vil gå fra å være bruker til å bli pasient, og tilværelsen hennes forverres betraktelig, bundet til seng eller rullestol i egen leilighet. Om ikke Anita-Elisabeth vil flyttes til institusjon – ja da kommer institusjonen hjem til henne.

Ikke alene
Jeg kan forsikre Anita-Elisabeth og hennes pårørende om at de ikke er alene. Saken utfordrer ombudsrollen vi har som folkevalgte og det ansvaret det medfører. Det kommunen gjør er ikke akseptabelt. Ja – BPA koster penger, men slik er det bare. Noen mennesker trenger mye hjelp fra det offentlige hele livet, noen trenger ikke hjelp i det hele tatt. Det skal forøvrig være svært vanskelig for en kommune å redusere hjelpen dersom det ikke er holdepunkter for at tilstanden er varig forbedret.

Det handler om mennesker
En kommune skal ikke «krige» mot egne innbyggere, og «systemene» skal ikke overkjøre enkeltmenneskene. For det er mennesker det handler om. Vi som mennesker gir den hjelpen som trengs til de som trenger det. Det er selve symbolet på et fungerende velferdssamfunn. Jeg sier ikke at de som er satt til å forvalte systemene ikke er kompetente, men så lenge systemene ikke fungerer, så lenge de utmatter og gjør forvalterne blinde og døve, må noe være galt. Når systemene svikter, når media gjør jobben sin og historiene treffer folk, da tennes ikke bare en gnist men et helt fakkeltog. Jeg vil fortsatt bevare troen. For selv om systemene skulle svikte så svikter ikke folk. Overfor befolkningen er selv systemene lydhøre. Fordi de er laget av mennesker. Nå gjelder det å hindre at det begås stor urett mot Anita-Elisabeth Bjørklund.

STORT ENGASJEMENT: Saken til Anita-Elisabeth har opprørt mange. Denne uken ble det arrangert fakkeltog til rådhuset.

GJORDE INNTRYKK: Slike tilbakemeldinger gjør meg rørt, men det skulle bare mangle om jeg ikke skulle høre Anita-Elisabeths historie. Den er sterkt, og gjør dypt inntrykk på meg.