torsdag 17. november 2016

Betenkelig vingling i bosettingspolitikken

Av og til er det vanskelig å bli klok på rådmannen og det politiske flertallet i Asker. Ikke minst når det gjelder bosetting av flyktninger og asylsøkere, der man nå gjør en kuvending i forhold til tidligere anbefalinger og vedtak. Politikken på området virker helt uforutsigbar.

Ifjor, da migrantkrisen var på sitt verste, mente alle de andre partiene at det var en veldig god idé å oppheve prinsippet som gir oss en viss kontroll med antallet som kommer som følge av bosetting: At antallet som mottas for bosetting skal inkludere familiegjenforeninger. På rådmannens anbefaling fikk de øvrige partiene for seg at det var smart å la familiegjenforeninger komme i tillegg til antallet som mottas for bosetting. Fremskrittspartiet stilte seg hoderystende undrende til dette, og jammen fikk vi rett: Det var direkte usmart å gå bort fra tidligere enighet om at bosettingstallet skulle inkludere familiegjenforeninger. Vi vet at det hverken er asyl eller arbeid som er den dominerende årsaken til innvandring i Norge, men familieinnvandring. Den øker naturligvis i takt med antall bosatte.

På landsbasis har vi sett en firedobling av antallet som fikk familiegjenforening første halvår, og tallet har fortsatt å stige. Også i Asker merker vi konsekvensene av at den begrensingen som ligger i å inkludere familiegjenforeninger i bosettingstallet ble opphevet av de øvrige partiene. I august innrømmet Askers rådmann til NRK at kommunen ikke hadde planlagt for den store økningen som følge av familiegjenforeninger, og at man dermed ikke hadde planlagt for konsekvensene av politiske vedtak. Fremskrittspartiet påpekte ved gjentatte anledninger at det var feil å ikke inkludere familiegjenforeninger, men det var som å snakke for døve ører. Faktaresistensen virket ugjennomtrengelig.

Men så - undere over alle undere - leser vi i rådmannens forslag til nytt Handlingsprogram at det som FrP påpekte, men som vi ikke fikk gehør for, nå plutselig er en god ide likevel! I sitt forslag skriver rådmannen: “For å sikre forutsigbarhet i bosettingen, anbefaler rådmannen at det vedtas et bosettingstall som også inkluderer familiegjenforeninger”. Det er nesten så man gnir seg i øynene. Det som FrP argumenterte for men som ble blankt avvist, får nå igjen støtte av rådmannen og de øvrige partiene. Sjelden har uttrykket “velkommen etter” vært mer på sin plass.

Jeg tror de aller fleste nå innser at med den internasjonale situasjonen vi har, er det helt nødvendig med størst mulig forutsigbarhet og styring med hvor mange som kommer til landet og hvor mange som bosettes i kommunene. Å gi fra seg oversikt og kontroll på dette området virker i beste fall naivt. Om man liker det eller ikke, er det slik at både lokalsamfunnets bærekraft og integreringen er avhengig av at vi ikke bosetter for mange. Å hevde noe annet blir direkte virkelighetsfjernt, og må basere seg på en forestilling om at økt asyltilstrømning og bosetting ikke byr på utfordringer. I Asker er utfordringene så store at kommunen har etablert et eget prosjekt for skattebetalernes regning, det såkalte Borgen-prosjektet. Det har så langt resultert i egen prosjektlederstilling på fulltid, egen kommunikasjonsmedarbeider (ikke videreført), diverse rapporter og temaplaner, to kommunale utvalg og utallige møter. Det er satt av 1,5 millioner årlig til prosjektet og fylkesmannen har bevilget 750.000 kroner. Et prosjekt av dette omfanget for å ta tak i helt selvpåførte utfordringer knyttet til integrering, er neppe et sterkt argument for å bosette enda flere asylanter i Asker. Det politiske flertallet går inn for å bosette ytterligere 100 flyktninger i 2017, mens FrP sin tilnærming er at vi først bør løse utfordringene knyttet til integrering av de som allerede er her før vi tar imot enda flere.



onsdag 28. september 2016

SFO-diskriminering i Asker

Dette innspillet, som jeg skrev sammen med vår nestleder i komite for oppvekst, Linn Lorentzen Lunde, ble tatt inn på side 3 i Budstikka 19. september.
 

Asker kommunestyre vedtok nylig at barn bosatt i statlige flyktningmottak i Asker, og som har fått oppholdstillatelse, skal få gratis plass i SFO. Fremskrittspartiet mener derimot at alle barn som kan ha behov for det, skal få tilbud om gratis SFO, men flertallet ville overraskende nok ikke støtte vårt forslag om at hjerterommet også burde omfatte norske barn fra fattige familier.

De aller fleste barn i Asker vokser opp i trygge familier med gode økonomiske vilkår. Samtidig er det familier som faller utenfor på grunn av dårlige levekår, svak økonomi eller begge deler. Dette rammer særlig barna. Mange barn og unge opplever at viktige hendelser i oppveksten – som barnebursdager og idrettsarrangementer – koster så mye at de holder seg borte. Noen unnlater å informere foreldrene av lojalitet eller bekymring for å skape konflikt om penger.

Fattigdom er fortsatt forbundet med skam. Vi vet at barn som lever i fattigdom bekymrer seg for egen fremtid. Det er derfor viktig med felles arenaer der alle kan delta. Fremskrittspartiet mener at alle barn fra fattige familier skal kunne få friplasser i SFO som en viktig fellesskapsarena for å forebygge utenforskap og fattigdom. Her kan barna få hjelp til lekser og delta i aktiviteter.  Hvordan noen kan stemme nei til at også norske barn skal få denne muligheten, er for oss helt uforståelig. Flertallet, med Ap og H i spissen, var veldig tydelige på at de bare ville tilgodese flyktninger. Selv om det ikke engang er avklart om de skal bo i Asker. Tydeligere kan det ikke sies: Man prioriterer andre fremfor sine egne. Grunnen til at flertallet mener at dette er en strålende idé, er visstnok at det skaper integrering. Vi tror derimot at denne type forskjellsbehandling bidrar til økt fremmedhat. Integreringen blir neppe bedre av det.


Nei til forskjellsbehandling
Fremskrittspartiet er imot forskjellsbehandling basert på religion, etnisk opprinnelse, kjønn og seksuell legning. Vi mener at alle barn skal få muligheten til å delta i SFO. Fattigdom er et universelt begrep, og kjenner ingen flagg eller etnisk tilhørighet. Derfor ba Fremskrittspartiet rådmannen om å komme tilbake med en sak med forslag til kriterier og finansiering. Dette har en kommune som Asker råd til, men det ble altså stemt ned. Forstå det den som kan.
 

Skjerpede motsetninger 
Men ikke nok med det: Kommunestyret vedtok også, mot Fremskrittspartiets stemmer, å be rådmannen vurdere «muligheten for å innføre friplasser i SFO for alle barn som bor på statlige mottak og som går på skole, med oppstart så raskt som mulig.» Det er en veldig dårlig idé. Så lenge man ikke vet om de får bli i Norge, bør tilknytningen være svakest mulig. Igjen ser vi denne voldsomme og helt ukritiske iveren etter å prioritere flyktninger og asylsøkere foran egne innbyggere. Vi er overbevist om at dette bidrar til økt polarisering og økte motsetninger i samfunnet. Et paradoks er det også at denne forskjellsbehandlingen kan gjøre overgangen fra asylsøker til norsk statsborger vanskeligere, da man som asylsøker får kastet etter seg fordeler og ytelser man ikke nyter godt av som statsborger.
 

Misforstått godhet
Det står aldri på penger når det gjelder asylsøkere, men når det gjelder våre egne vanskeligstilte, da skal det ofte spares. Dette er vi i Fremskrittspartiet motstandere av. Etableringen av SFO-diskriminering i Asker er dessverre et eksempel på overilte tiltak motivert av misforstått godhet, som kan bidra til å skjerpe motsetningene i samfunnet vårt. Mange mennesker er lei av denne utviklingen. Å knytte friplass i SFO opp mot status som bosatt i statlige flyktningmottak blir helt feil. Dette synet fikk altså ikke Fremskrittspartiet støtte for, men vi lover å fortsette kampen for alle de vanskeligstilte i Asker-samfunnet. Uten diskriminering.

Legg til bildetekst
BARE FOR BARN I ASYLMOTTAK: Flertallet i Asker kommenstyret vil gi barn i statlige mottak friplasser i SFO, men vil nekte norske barn den samme muligheten.

torsdag 18. august 2016

Ikke planlagt for stor familieinnvandring

Denne uken meldte UDI om en kraftig økning av antall familiegjenforeninger som følge av den massive asyltilstrømningen ifjor. Familieinnvandring er kanskje et mer dekkende begrep. Uansett bør dette ikke ha kommet overraskende på noen, men i Asker har man ikke planlagt for familieinnvandring av dette omfanget.


For bedre kontroll og forutsigbarhet med bosetting av flyktninger, fikk Fremskrittspartiet for noen år siden gjennomslag for at antallet som skulle bosettes i Asker måtte inkludere familiegjenforeninger. Stor var derfor vår forbauselse og skuffelse da de andre partiene, da tilstrømmingen av asylsøkere og migranter var på sitt aller høyeste, valgte å oppheve dette prinsippet ved å vedta at familiegjenforeninger igjen skulle komme i tillegg. Jeg mente at dette virket direkte usmart, men føleriet tok overhånd i de øvrige partiene og fornuften ble koblet ut.

Flere flyktninger får altså familiegjenforening, og prognoser fra UDI viser at antallet vil øke etter den store asyltilstrømningen i fjor. På landsbasis fikk fire ganger så mange syrere familiegjenforening første halvår i år, sammenlignet med samme periode i fjor. Det ventes en økning også i 2017. I Asker ser vi nå konsekvensene av at øvrige partier fjernet begrensningen som lå i at tallet for bosetting skulle inkludere familiegjenforeninger. I tillegg til de som bosettes får vi mange familier på kjøpet. I et intervju med NRK nylig sa Asker-rådmann Lars Bjerke at omfanget hittil i år har vært vesentlig større enn vi har planlagt for. Man har altså ikke planlagt for konsekvensene av politiske vedtak. Det må bety at man ikke har oversikt over mulige kostnader eller hvilke ressurser som kreves fra kommunens side. Hittil i år er tallet som har kommet som følge av familiegjenforeninger 33, og det kan bli vesentlig flere i løpet av året. Om dette er bærekraftig for lokalsamfunnet er ikke vurdert og man har ingen kontroll på antallet.

Det er stort behov for permanent innstramming av reglene for familiegjenforening, da mesteparten av innvandringen til Norge faktisk skjer på denne måten. Lokalt vil Frp jobbe hardt for at antall bosettinger i Asker igjen skal inkludere familiegjenforeninger. Da gjenvinner vi forutsigbarhet og kontroll i bosettingspolitikken, og politikere i de andre partiene slipper å bli overrasket over konsekvenser av egne vedtak.