onsdag 28. august 2013

Streng innvandringspolitikk er ikke rasisme

I går deltok jeg på valgtorg på Asker Videregående skole. Der ble jeg møtt med mange usaklige og fordomsfulle påstander om Fremskrittspartiets politikk, særlig om innvandringspolitikken vår. Jeg fikk for eksempel høre at Frp er rasister og at vi ikke liker utlendinger. Hva svarer man til slikt? 

Det var viktig for meg å få frem at Fremskrittspartiet ønsker en restriktiv innvandringspolitikk i kontrast til den dumsnille politikken de andre partiene fører. Jeg ønsker for eksempel ikke at islam skal bre om seg i Norge. Det vil jeg jobbe for politisk, og det har fint lite med rasisme å gjøre.

La oss spole noen måneder tilbake: De fleste husker historien om Marte Dalelv, som ble dømt til ett år og fire måneders fengsel i Dubai. Hennes forbrytelse? Hun var blitt voldtatt! Det ligger vel i sakens natur at denne ”forbrytelsen” stort sett begås av kvinner. Muslimske kvinner hyller seg inn i hijab, niqab eller burka for å hindre at de blir lovbrytere, mens holdningen synes å være at vestlige kvinner kan skylde seg selv. Denne holdningen virker utbredt også hos muslimer i Norge. Se for eksempel denne saken fra radiokanalen P4 (klikk på linken).

Islam er den religionen som vokser hurtigst i Norge. Dette 1600 år gamle religiøse tankegodset fra nomadestammer har ikke vært påvirket verken av opplysningstid eller humanisme, slik kristendommen har. Norske biskoper og prester kan neppe satt seg særlig godt inn i hva Islam står for. Det er i alle fall vanskelig å få øye på et pip av religionskritikk fra den kanten.

Kvinnegruppa Ottar, en venstreradikal feministisk sekt, konsentrerer seg om en av syklistene i sykkelrittet Flandern rundt, som på seierspodiet dristet seg til å klype podiumspiken i stumpen. SV – en annen sekteristisk gruppering rundt kommunisten Audun Lysbakken - har lenge kjempet for et forbud mot stripping og vil fortsatt kjempe for et strippeforbud i neste stortingsperiode. At noen muslimske land straffer voldtatte kvinner er nok ikke like høyt prioritert.

Venstreradikale kulturrelativister er begeistret for det fargerike fellesskapet og kulturmangfoldet, uansett hva det går ut på. Kritikk og motforestillinger stemples som rasisme. Det virker nærmest som en ryggmargrefleks hos folk på venstresiden. Klistremerker med Disneys tre små griser blir fjernet fra barneavdelinger på sykehus fordi de kan støte muslimer. Bordbønnen ”O´ du som, metter liten fugl” vil de unngå i skolen fordi den krenker muslimer. De vil ha hijab inn i forsvar, politi og domstoler, fordi norske uniformer og antrekk ikke passer den muslimske religion. En del av våre nye landsmenn har en svært lav terskel for å bli forarget, krenket og fornærmet over nordmenns skikker, levemåte og lover.

Russlands president Vladimir Putin står ikke særlig høyt i kurs i Norge, men det forhindrer ikke at vi også kan ha noe å lære. Jeg bet meg for eksempel merke i følgende gode formulering i en tale han holdt for Dumaen 4. februar : ”I Russland lever det russere. Hvilken som helst minoritet som vil leve, arbeide og bo her, må lære seg russisk og respektere landets lover. Dersom vedkommende foretrekker Sharia, anbefales det at han/hun flytter dit hvor slikt praktiseres. Minoriteter trenger Russland, ikke omvendt. Vi vil ikke yte dem særrettigheter eller endre våre lover for å imøtekomme deres krav, uansett hvor høyt de roper diskriminering. Hvis vi skal overleve som nasjon må vi lære av det som skjer i dag i England, Nederland og Frankrike.” Enough said.



SOLIDARITET? Venstreradikale grupperinger og feminister i Norge bryr seg fint lite om rettstilstanden for kvinner i muslimske land.



SV-KAMPSAK: Sosialistisk Venstreparti har forbud mot stripping som viktig kampsak... Det sier trolig en god del om perspektivet i den lille ekstreme klubben til kommunisten Audun Lysbakken


Helt på tampen tar jeg med en henvisning til Helene Drages blogg, som jeg gjerne anbefaler. Innlegget har ingenting med innvandring å gjøre, men er et forsvar for stripping. Modig og velskrevet:




onsdag 21. august 2013

Ap - byråkratiets beste venn

I lokalavisen Budstikka kunne vi forleden lese at leder for Bærum Arbeiderparti, Kjell Maartman-Moe, mener at Høyres helsepolitikk vil føre til "et kostnadsdrivende kjempebyråkrati". Når folk fra Arbeiderpartiet gir uttrykk for bekymring over stort byråkrati, er det omtrent like troverdig som om ledelsen i Nord-Korea skulle gi uttrykk for bekymring over den militære opprustningen på Korea-halvøya. Under de rødgrønne har byråkratiet i Norge est ut slik at landet vårt i dag har et byråkrati som etter europeiske forhold kan betjene en befolkning tre-fire ganger større enn vår. Slikt er dyrt.

Helseforetaket Helse sør-øst har over 100 direktører. Disse direktørene støtter seg til en haug med fast ansatte rådgivere. Dette kan ikke bety annet enn at disse direktørene ikke har den nødvendige kompetanse og kunnskap. Men ikke nok med det: De fire regionforetakene i Helse-Norge kjøper konsulenttjenester utenfra for nesten en milliard kroner årlig. Det betyr at heller ikke de fast ansatte rådgiverne har den nødvendige kompetansen. Slikt er dyrt. Helsevesenet er slett ikke det eneste eksempelet. Veivesenet bruker også nesten en milliard kroner på å kjøpe konsulenttjenester utenfra.

Mens vi er inne på kjøp av konsulenttjenester: Konsulentfirmaer innen kommunikasjonsbransjen tjener gode penger. Konsulentfirmaene er fulle av lobbyister, bestående av tidligere politikere som tjener bedre enn da de satt på Stortinget og i departementene. Regjeringen omgir seg også med en hel haug av rådgivere i alle slags utgaver.

Kostnadene i forbindelse med innvandringen er blitt formidable. De er nå så store at man får inntrykk av at Stortinget og regjeringen har mistet oversikten. Siden 2007 har Norge brukt 170 milliarder kroner til u-hjelp. Hensikten er god, men det er ikke resultatene. Hele 50 % av 309 kontrollerte bistandsprosjekter har vært rammet av underslag, korrupsjon, tyveri og regnskapsrot. Også her er oversikten og kontrollen mistet. Slik blir det gjerne når man stapper penger i lommene på korrupte diktatorregimer.

Når pengene renner ut på en del områder, må det selvfølgelig spares på andre: Vedlikehold av veier. Sikring av tunneler. Vedlikehold av skoler og offentlige bygninger. Sykehus og medisinsk utstyr. Underregulering av pensjonene i forhold til prisstigningen. Fylling av svømmebasseng. Fattigdom – som ved forrige valgkamp ”skulle fjernes med et pennestrøk”. For å nevne noen eksempler. Jens Stoltenberg og de andre sosialistene gjør knapt noe annet enn å gjenta sitt "mantra": De borgerlige vil gi skattelette til de rike fremfor økt velferd. Jeg sier: Ikke la Jens slippe unna med dette. Neste gang han snakker om skattelette og kutt i velferd bør han konfronteres med den enorme offentlige sløsingen de rødgrønne bedriver. Her er det mye å hente - uten at det går på bekostning av den norske velferden. Sannheten er vel snarere at de rødgrønne med Ap i spissen må opprettholde et høyt skattetrykk for å fortsette sløsingen med andre folks penger.

Den rødgrønne regjeringen ber velgerne om å ikke eksperimentere, men satse på det sikre. Med det sikre mener de selvfølgelig seg selv. Det eneste helt sikre er at de kommer til å fortsette den vanvittige sløsingen som er omtalt ovenfor. Med fortsatt rødgrønn regjering kan vi være sikre på fortsatt sløsing med andres penger – altså skattebetalernes, og vi kan være sikre på at Norge fortsatt vil være preget av lange helsekøer, dårlig og dyr infrastruktur, mangelfull beredskap. Dette er solid dokumentert gjennom åtte år med rødgrønn flertallsregjering.

Det er snart stortingsvalg. Da får vi se om velgerne vil ha nye koster i regjeringen.



VOKSENDE BYRÅKRATI: Byråkratiet har est ut under den rødgrønne regjeringen.


"For meg er ordet byråkrat er en hedersbetegnelse" - Jens Stoltenberg
"Ville det ikke vært en god idé å la byråkratene beholde sine lønninger mot at de forpliktet seg til aldri å gå på jobb?" - Olav Thon