torsdag 24. november 2011

Kvinner klager mest

Ikke bare er kvinnene mest borte fra jobb, de klager også langt mer enn menn når de er forkjølet eller har influensa. I hvert fall om vi skal tro en australsk undersøkelse.

Det har vært en seiglivet myte at menn klager over den minste ting for å skaffe seg oppmerksomhet og sympati hos partneren, men det viser seg at det er kvinnene som overdriver symptomer for å få oppmerksomhet eller skaffe seg en dag eller to borte fra jobben (!). Et annet funn i den australske undersøkelsen bekrefter det man også har sett i Norge: At menn har en høyere terskel mot å være borte fra jobben enn kvinner.
Undersøkelsen fra Australia avdekker at flertallet av kvinnene som er spurt, innrømmer at de ofte overdriver symptomer på forkjølelse og influensa for å få sympati og støtte og noen dager ekstra fri fra jobb. Den britiske psykoterapeuten Glenda McMahon tror at kvinner bruker sykdom som unnskyldning for å skaffe seg oppmerksomhet. Hun fastslår at kvinner generelt snakker mer om hvordan de føler seg, mens menn snakker mer om det når de faktisk er syke. Hun mener det er slik myten om at menn tåler mindre og klager mer har oppstått. McMahon synes det er overraskende at resultatene i undersøkelsen viser at det er kvinnene som er de største klagerne når det gjelder forkjølelse og influensa. 2300 voksne personer deltok i undersøkelsen, som avslørte at 91 % av kvinnene ofte følte seg «dårlig eller veldig dårlig», mens bare 23 % av mennene svarte det samme. Kvinnene innrømmet videre at de følte seg overemosjonelle og svake når de var forkjølet, og at det tok mellom 8 og 10 dager å restituere seg. Mennene var tilbake i full vigør etter 2-3 dager.













KLAGER MEST: Det viser seg at det er kvinnene som klager og syter mest når de ikke føler seg helt bra...

onsdag 23. november 2011

Sykefravær - en kvinnesak

Igår behandlet Partssammensatt Utvalg (PSU) sak om sykefraværsutvikling og nærværsarbeid i Asker kommune. Det høres kanskje kjedelig ut, men saken er svært interessant og fortjener stor oppmerksomhet. Den omhandler et stort samfunnsproblem i Norge - nemlig det høye sykefraværet. Derfor er jeg glad for at rådmannen nå så tydelig har pekt på kjernen i problemstillingen etter lenge å ha gått rundt grøten: Sykefraværsutviklingen i Asker kommune er, som i landet forøvrig, knyttet til kvinners fravær.


Debatten rundt sykefraværet i Norge er et evig tilbakevendende tema. Sykefraværet spretter i været og når stadig nye høyder. Men det er ikke slik at alle nordmenn er blitt så mye sykere. Det er kvinnene ene og alene som står bak den voldsomme økningen de siste 30 årene, i dag er sykefraværet godt over 60 prosent høyere blant kvinnelige arbeidstakere enn hos deres mannlige kolleger. Situasjonen i Asker er som i landet for øvrig: Derfor er det bra at rådmannen endelig tør å henge bjellen på katten. Jeg har lenge etterlyst en mer detaljert rapportering på fraværet ved kommunale arbeidsplasser, og da særlig en fordeling på kjønn, men tidligere har rådmannen bare vist moderat vilje til å imøtekomme dette.
Sykefraværet for kvinner har økt med nesten 70 prosent fra 1979, mens det for menn har vært flatt eller fallende. Tallene bygger på AKU (arbeidskraftundersøkelsene), som representerer den eneste tilgjengelige kilden til rimelig tidskonsistente mål på sykefraværet i Norge så langt tilbake i tid.
 
Kjønn peker seg klart ut selv når det er korrigert for alle andre variabler. Kvinner har uansett næring høyere sykefravær enn menn også når det er kontrollert for graviditet, antall barn, lønn, utdanning og yrke. Rådmannen i Asker trenger derfor ikke bruke så mye tid og penger på å "etterforske" ulike variabler, og i saken til PSU diskuteres da også tiltak spesielt rettet mot kvinners sykefravær. I PSU-saken er det mye fokus på svangerskapsrelatert fravær, men svangerskap kan på ingen måte forklare det skyhøye sykefraværet blant kvinner. For selv om andelen yrkesaktive kvinner som føder er større i dag enn for 30 år siden er den ikke stor nok til å forklare den voldsomme økningen.

Det er også tidligere vært sett på om kvinner som burde uføretrygdes holder lenger ut i jobb enn menn og på den måten får flere sykmeldinger på grunn av helseplagene. Men tvert imot viser det seg at uførheten blant menn og kvinner har hatt samme utvikling som sykefraværet. En annen forklaring mange har forsøkt seg på er at kvinnene har kommet inn i yrker eller sektorer med høyt sykefravær. Siden en større andel av de yrkesaktive kvinnene jobber i helse- og sosialtjenesten i dag enn tidligere, vil denne sammensetningseffekten isolert sett kunne forklare det økende sykefraværet blant kvinner. Men dersom man sammenligner fraværet mellom kvinner og menn som jobber i samme sektor er kvinnenes fravær fremdeles langt høyere. Tallene inkluderer heller ikke fravær på grunn av syke barn, slik at dette heller ikke kan brukes som "unnskyldning". Dette fremgår av en gjennomgang utført av forskere tilknyttet SSB. Når det gjelder sykefraværet i helse- og omsorgssektoren er dette viet oppmerksomhet i form av en egen NOU (13 : 2010).

Uten at man kommer til bunns i hvorfor kvinnene er så mye mer borte fra jobb enn menn, vil man ikke kunne få ned fraværet. Økt kunnskap om kvinnenes fravær på arbeidsplassen er nøkkelen til et redusert sykefravær i Norge. Selv om jeg ikke liker generaliseringer må vi våge å stille noen politisk ukorrekte spørsmål: Kanskje er det ikke bare en myte at kvinner oftere er stresset enn menn? Kanskje har kvinner dårligere arbeidsmoral enn menn? Eller kanskje er det slik at kvinner faktisk oftere blir syke eller sykere enn menn? Da PSU behandlet saken i går tok jeg til orde for at dette viktige temaet burde løftes opp og frem også i andre fora. For eksempel burde vi få anledning til å diskutere dette i kommunestyret.

Jeg ga også uttrykk for at man legger opp til et enormt og kjempedyrt byråkrati for å få kvinner til å møte på jobb. Det er svært tankevekkende. Jeg er usikker på hvilken effekt rådmannens tiltak vil ha, og stilte følgende spørsmål som jeg ikke fikk svar på: Når og hvordan skal dette prosjektet evalueres, og hvor mye vil det koste kommunen? Det virker som om man legger opp til å "byråkratisere" problemet i stedet for å diskutere tiltak som ganske sikkert vil bidra til å redusere det høye fraværet: Innstramminger i sykelønnsordningen og rekruttering av flere menn til kvinnedominerte sektorer.

Det første får vi ikke gjort noe med på kommunenivå, men det bør være en høyst relevant problemstilling at den norske sykelønnsordningen er altfor god. Professor i trygdeøkonomi ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage, mener det er sykelønnsordningen som er en av årsakene til at Norge topper statistikken over sykefravær. Ingen våger å røre ved verdens mest generøse system, hvor man får akkurat like mye penger om man er på jobb eller er syk og holder seg hjemme. Når ingen andre land i verden har det slik, er det ikke sikkert at det er vi som har den beste ordningen, sier økonomiprofessoren. Når det gjelder det andre tiltaket - flere menn inn i oppvekstsektoren og helse & omsorg - er dette noe vi kan påvirke selv. Derfor fremmet jeg forslag om at det må bli langt større fokus på å bedre kjønnsbalansen blant kommunalt ansatte. Da oppnår vi minst to ting: Større mangfold i arbeidslivet, noe som er en verdi i seg selv, og vi gjør oss mindre sårbare for sykefravær. PSU ville ikke vedta dette som et eget punkt i går, men gikk enstemmig inn for at det følger saken som et såkalt oversendelsesforslag.



HØYT FRAVÆR: Er kvinner rett og slett sykere enn menn?



KVINNESAK: At det høye sykefraværet i Norge er kvinnerelatert, har til nå vært kraftig underkommunisert.

onsdag 16. november 2011

"Kunstnerisk frihet" til å hetse?

Budstikka forsøker å gjøre saken om antisemittisme ved Nesbru Videregående skole til en sak om ytringsfrihet. Under tittelen «ytring til besvær» (lørdag 12. november) fortsetter Budstikka en viktig debatt. Det er positivt, men det pussige er imidlertid at det virker som om det i Norge er større aksept for antisemittisme og jødehets enn det er for andre former for rasisme. 

Det er for eksempel svært problematisk hva som er kommunisert ut fra skoleledelsen etter at saken ble kjent: «Det må være tillatt for en skole å ha en utstilling som representerer individenes holdninger». Med andre ord: Skolen har ingen holdning til dette. Derimot mener skolen tydeligvis at det norske samfunnet har en holdning. Skolen har argumentert med at «utstillingen reflekterer mye av det som er den norske offisielle holdningen» (!). Med andre ord: Er du jødisk elev på en norsk skole er dette noe du må regne med, da skolen kan dekke seg bak det som er den påstått offisielle holdningen i Norge. Dette er til å grøsse av. Man kan bare forestille seg hvordan jødiske elever må oppleve å bli møtt med dette.

Jeg opplever det videre som pussig at Budstikkas skribent trekker inn kunstnerisk frihet og ytringsfrihet i denne saken. Det er ingen tvil om at skoleutstillingen omhandlet en konflikt preget av vært sterke motsetninger og følelser, men nettopp derfor har skolen et særlig ansvar. Man kan i en slik situasjon – som Budstikkas skribent er inne på – oppleve ytringer som går over grensen for det anstendige og akseptable, men selv om ytringen i seg selv er forkastelig vil jeg understreke at det er skolens unnfallenhet, ansvarsfraskrivelse og dårlige unnskyldninger som er det mest problematiske ved saken. All honnør til den jødiske eleven som følte seg krenket av utstillingen og som var modig nok til å gå til media med saken. Når vi vet at Israels arabiske fiender har utslettelse av staten Israel som uttalt målsetning, bør det være forholdsvis lett å forstå at man som jødisk skoleelev kan reagere sterkt på et israelsk flagg med rødt kryss over og med påskriften «murder» skrevet baklengs.

Dette dreier seg derfor i mindre grad om kunstnerisk frihet og ytringsfrihet, selv om Budstikka forsøker å dra igang den vinklingen. Det handler om vanlig anstendighet - å male "murder" over et helt folks land, uansett hvilket, er bare usaklig uthenging av en folkegruppe - i dette tilfellet israelere, og det er vanskelig å finne ord for at man fra skolens side i utgangspunktet ikke anså dette som særlig betenkelig. En rapport bestilt av Oslo kommune stadfester et betydelig problem med antisemittisme rettet mot norske skoleelever med jødisk bakgrunn, og konkret at ett av tre jødiske barn blir utsatt for jødehets flere ganger i måneden. Rapporten stadfester også at "jøde" ofte brukes som et generelt skjellsord. Slik vil vi ikke ha det, verken i Oslo, på Nesbru eller andre steder i Asker.

Håkon Harket, forlegger og medforfatter av boken "Jødehat: Antisemittismens historie frem til i dag", mener det ikke er noen tvil om at raseriet mot staten Israel bærer preg av jødehat. Han mener krigen i Gaza har gjort at jødehatet i noen norske miljøer har kommet til overflaten og at det er klare tegn på at antisemittismen er økende i Norge. Norske medier utmerker seg ikke akkurat med overdreven formidling av jødefolkets historie - med forfølgelse og utryddelse, men når det gjelder konflikten i Midt-Østen, som Budstikka med rette omtaler som en konflikt preget av eksepsjonelt sterke følelser, regner jeg med at også Budstikka har forståelse for den ene parts behov for å kunne leve innenfor trygge grenser i eget land. Nemlig Israel.

"ISRAEL SKAL UTSLETTES": Staten Israel er omgitt av fiender på alle kanter.

JØDER ER "TERROISTER": Dette er oppfatningen blant mange muslimer og venstreradikale.