torsdag 25. november 2010

Hva skaper attraktive og funksjonelle regioner?

Møte i Drammen i formiddag, strategiseminar med styringsgruppen for Vestregionen. Det høres kanskje passe intetsigende ut, men spørsmål som hvordan vi skal skape vekst i fremtiden og hvordan vi skal legge til rette for bærekraftig vekst er høyst aktuelle. Kompetente og erfarne innledere ga oss innsikt, kunnskap og utfordringer, og dermed et godt grunnlag for det kommende strategiarbeidet.

Møtet/seminaret belyste ulike sider ved vekst og vekstproblematikk i vår region, sett i lys av den store veksten som vil skje i hele Osloregionen/Oslofjordområdet.
Stikkord for innlegg og diskusjon var således; hva skaper vekst i fremtiden, hvordan legge til rette for bærekraftig vekst, vil korridorstrategiene komme våre områder til gode eller sette oss tilbake, hvordan kan en funksjonell region vokse og utvikle seg med administrative, økonomiske og politiske grenser på kryss og tvers. Dette er spørsmål jeg er levende opptatt av på demokratiets vegne - for å si det litt svulstig - og jeg satte derfor stor pris på å få være med på dagens seminar som ble holdt i ærverdige Drammen rådhus.

Ser vi på de ti viktigste faktorene som skaper attraktivitet i en region/et område, er det interessant å legge merke til at verken Europavei eller stor jernbanestasjon scorer særlig høyt. Det som er aller minst attraktivt er høye skatter og dårlig økonomi, noe som får meg til å tenke på hvordan det ville gått med for eksempel Asker dersom Arbeiderpartiet og SV skulle hatt flertall (God forbid...): SV som presser på for å innføre eiendomsskatt og Arbeiderpartiet som hadde styrt kommunen rett inn på svartelisten over kommuner med så dårlig økonomi at de er satt under administrasjon (det såkalte Robek-registeret, et skammens register i kommune-Norge). Arbeiderpartiets uansvarlige budsjettforslag nå i høst er en sterk søknad til Robek.

I Sverige ligger samtlige topp ti kommuner, målt etter attraktivitet, i de tre storbyregionene (Stockholm, Göteborg og Malmö). Vi ser nå nye flytte- og lokaliseringsmønstre over hele verden, der trenden går fra spredt bosetting og råvarer til tetthet og hjernekraft. Altså stikk i strid med det samfunnet Senterpartiet forsøker å tvinge på oss her hjemme. Det har lenge vært snakket om "et regionenes Europa", og det blir litt spennende å se hvor lenge Senterpartiet og andre sosialister vil tviholde på den uhensiktsmessige fylkesstrukturen i Norge. Det er nå engang slik at politikken har en lei tendens til å komme løpende etter utviklingen, noe vi får demonstrert til gangs med den sittende regjeringen i Norge. Administrative, faglige og politiske grenser utgjør snarere hindre for funksjonelle regioner, enn muligheter.

Hva om Asker og Bærum blir del av Buskerud fylke, eller om Vestregionen melder seg inn i Akershus? Skal det gå en grense ved Lysakerelven eller skal den fortsatt være på Lierskogen? Disse - og mange andre interessante spørsmål - ble diskutert på seminaret.
Hvordan vil hovedstadsregionen se ut om 20 år? Hvordan vil Asker posisjonere seg, og ikke minst: Hva vil E18-spørsmålet ha å si for utviklingen av kommunen vår? Dette er helt sentrale spørsmål som vil påvirke hverdagen til hundretusenvis av mennesker i vårt område. Hvem sa at politikk er kjedelig?

DIESSEN AM AMMERSEE, GERMANY - JANUARY 11: Cars and trucks stuck in a traffic jam on motorway A96 on January 11, 2010 near Windach, Germany. Depression 'Daisy' brought havoc in Germany as treacherous winter conditions made for a weekend of travel misery across Europe. (Photo by Johannes Simon/Getty Images)
KØ, KORK OG KAOS: Det er direkte latterlig når regjeringen sier at Oslopakke 3 er det den gjør for hovedstadsregionen, når vi vet at det var næringsrådene i Asker og Bærum som presset på for den såkalte Vestkorridoren som i sin tid ble grunnlaget for Oslopakke 3.

tirsdag 16. november 2010

Møte i 17. mai-komitéen

Neste år har jeg gleden og æren av å være leder for 17. mai-komitéen i Asker. Det kan synes langt dit, men vi har såvidt begynt på arbeidet og avholdt det første møtet i komitéen i går. Det er mye å holde styr på så det føles godt at vi nå er i gang, men jeg venter nok litt til med å skrive talen.

På gårsdagens oppstartmøte gikk vi igjennom noen erfaringer fra 17. mai nå i våres. Vi så også på oppgaver i komiteen, og hadde en liten gjennomgang av seremoniene på Skaugum, ved Minnestøtten og på Torvet.
17. mai-feiringen i Asker har lange tradisjoner, og feiringen her er selvfølgelig ekstra spesiell i og med at vi er hjemkommunen til Kronprinsfamilien. For meg blir det selvfølgelig et høydepunkt å få hilse Kronprinsfamilien og holde tale på Skaugum. Moren min, som dessverre døde så altfor tidlig, var faktisk leder for 17. mai-komitéen i Sandefjord i sin tid. Det gir det hele en ekstra dimensjon for meg.

Jeg ser frem til det videre arbeidet i komitéen. Vi inviterer representanter for neste års russ til frokost i rådhuset i desember. Selv om russen ikke er en del av 17. mai-arrangementet i Asker, er det viktig for oss å ha en dialog. Russen setter så absolutt farge på dagen. Det er vanskelig å tenke seg 17. mai uten.
17. mai-komitéen legger ikke opp til de store endringene denne gang. Opplegget følger stort sett den malen det alltid har gjort. Man skal være forsiktig med å tukle med tradisjonene, særlig på en dag som 17. mai. Skulle noen av dere som leser denne bloggen likevel ha synspunkter på avviklingen av 17. mai i Asker, synes jeg det hadde vært utrolig spennende om dere hadde formidlet disse. Enten i kommentarfeltet under dette innlegget, eller til mailen min: viseborgermester@gmail.com

OSLO, NORWAY - MAY 18:  (L to R)  Prince Sverre Magnus, Princess Mette-Marit, Princess Ingrid Alexandra, Prince Haakon Magnus and Master Marius Borg Hoiby celebrate Norway's national day at The Royal Palace on May 17, 2009 in Oslo, Norway.  (Photo by Ragnar Singsaas/Getty Images)
HØYTIDELIG: 17. mai-feiringen i Asker har en ekstra dimensjon, da vi er hjemkommunen til Kronprinsfamilien.

fredag 12. november 2010

Vi satser på Heggedal!

I går hadde jeg gleden av å delta på nærmiljøkonferansen i Heggedal. Det var Nærmiljøsentralen sammen med administrativ og politisk ledelse i kommunen som inviterte, og temaet for konferansen var Oppvekst for barn og ungdom i Heggedal og Solbergområdet.

Hva er vi gode på og hvordan kan vi bli enda bedre? Det var spørsmål som ble livlig diskutert av innbyggere, organisasjonsliv, politikere, næringsliv, foreldre og barn i skoler og barnehager. Engasjementet var stort, det var rundt 80 deltagere på konferansen, som ble arrangert på Gjellum grendehus i et vinterlig Heggedal. Sammen kom deltagerne frem til forslag til gode tiltak i Hovedgårdensonen. Nå gjelder det å koordinere og følge opp de tiltakene som kom opp. Dette skal den nedsatte arrangementskomitéen jobbe med, og vi politikere må selvfølgelig være tett på og følge opp på vår måte, i tett dialog med aktører i Heggedal og Solbergområdet.
Jeg sitter igjen med fire hovedinntrykk: Ønske om flere butikker og kaféer, utålmodighet når det gjelder å komme i gang med utviklingen av Heggedal sentrum, bedre kollektivtilbud og større trafikksikkerhet.

Når det gjelder det siste har både FAU ved Heggedal skole, trafikkutvalget og Heggedal vel tidligere krevet bedre trafikksikkerhet rundt Heggedal skole. I høst ble det fremmet et såkalt innbyggerinitiativ, og vi politikere så positivt på dette initiativet fra Heggedal. Fotgjengerundergang ved Gjellum vil bli lagt inn ved revisjon av trafikksikkerhetsplan for Asker, men for at vi skal få til dette må vi som kommune selvfølgelig trykke på mot Statens Vegvesen.

Det kommer videre til å bli store forandringer ved Heggedal stasjon. Jernbaneverket har lagt inn rundt 60,0 millioner til Spikkestadbanen, og for å få full effekt av den investeringen er det også bevilget penger til veiomleggingen i Heggedal. Det sørget det borgerlige flertallet i fylkestinget for tidligere i høst. Dette er konkrete og vedtatte prosjekter som ikke ligger så veldig langt frem i tid. En kraftig forbedring av infrastrukturen vil naturligvis få positive virkninger for hele Heggedals-området.

Mange er forståelig nok utålmodige og lurer på når sentrumsutviklingen kommer i gang. Det har vært snakket om store planer for Heggedal i mange år, og nå er det på tide at vi kommer i gang! Private aktører har til nå sittet litt "på gjerdet", men vi som kommune har selvsagt et ansvar for at det nå blir fortgang i Heggedal. Det bør hvile en forpliktelse på de private aktørene som sammen med kommunen har engasjert seg for å utvikle Heggedal. Forhåpentligvis løsner det når nye og bedre kollektivløsninger begynner å komme på plass.
I sitt avsluttende innlegg i går fremholdt rådmann Lars Bjerke at det skal investeres flerfoldige milliarder i Heggedal de nærmeste årene, og at det kanskje ikke er så rart at ting tar litt tid. Men også rådmannen uttrykte forståelse for utålmodigheten.

Uansett er det ingen grunn til å vente. Alle planer er nå vedtatt, og mange gode krefter spiller på lag for å gjøre Heggedal sentrum både vakrere og mer funksjonelt. Ser vi noen år frem i tid snakker vi om både nytt veisystem, moderne kollektivterminal, nye boliger, forretnings-, kontor- og næringbygg og gode uteområder. Dette er bare noen av ingrediensene. Det aller viktigste blir å skape gode møteplasser og tilbud for ungdom, noe ungdommen selv er svært opptatt av. Det viste de i går. Jeg fikk nesten samme følelse som jeg får når jeg kan overvære De Unges kommunestyre: Utrolig flinke og taleføre ungdommer, som er gode til å argumentere og til å få frem sine ønsker og behov. Imponerende! Jeg gleder meg til å følge utviklingen i Heggedal fremover.










SPENNENDE UTVIKLING: Slik blir det nye stasjonsområdet i Heggedal!

tirsdag 9. november 2010

Om "noe useriøse" sosiale medier...

Forleden så jeg filmen "The Social Network", om Harvardstudenten og programmeringsgeniet Mark Zuckerberg som i 2003 satte seg ned ved computeren og begynte å arbeide med en ny idé. Med facebook skapte Zuckerberg et globalt nettverk og en revolusjon innen kommunikasjon. Selv var jeg tidlig ute med å ta i bruk dette viktige mediet. For et par år siden var det mange som knapt hadde hørt om fenomenet, og det var kanskje grunnen til at jeg fikk følgende spørsmål fra en journalist i Budstikka: "Som varaordfører i Asker, er det ikke nok at du har formannskap og kommunestyre å ytre deg i? Hvorfor valgte du den ungdommelige og noe useriøse facebook å vise deg frem på?"(…)

Spørsmålet var en smule fornøyelig og rimelig kunnskapsløst allerede da det ble stilt, og fremstår som enda mer fornøyelig og kunnskapsløst i dag. Jeg betrakter det som en klassiker blant alle de spørsmål jeg har fått av Budstikka gjennom årenes løp. Det skal legges til at de fleste av dem har vært av seriøs art, og at de journalistene jeg oftest har kontakt med er både kunnskapsrike og seriøse. Facebook-spørsmålet vitner derimot om en overraskende ignoranse og holdning til sosiale medier fra en journalist. Motivet var trolig å fremstille undertegnede i et useriøst lys: ”Endelig har vi noe på han derre Johansen! Han ytrer seg på facebook! Skikkelig useriøst!”

Men ikke nok med det: Jeg hadde også blitt medlem av en facebook-gruppe som ble opprettet for å markere motstand mot etablering av transittmottak på Dikemark. Motstanden mot etableringen var stor, og det foregikk en mobilisering mot planene blant annet på facebook. Sosiale medier er raske og gir mulighet til mobilisering og organisering av motstand på tvers av tradisjonelle skillelinjer i samfunnet. Interessegrupper og enkeltpersoner var tidligere prisgitt politiske partier eller redaksjonell medieomtale for å få opinionen med seg. Med sosiale medier kan interessegrupper hurtig mobilisere støttespillere for sitt syn, på en måte som tidligere var vanskelig. Miljøverndepartementet satte til slutt til side kommunestyrets vedtak fra mars 2008, der flertallet sa nei til å gi bruksendring til transittmottak. Noen av de holdningene som kom for dagen blant noen få medlemmer av den nevnte facebook-gruppen kunne trygt karakteriseres som grumsete, men de var verken verre eller bedre enn mange av kommentarene Budstikka selv tillater i kommentarfeltet under artikler som publiseres i avisens nettutgave. Forutsigbart nok forsøkte Budstikkas journalist å ”hekte” disse holdningene på meg, som medlem av gruppen.

I sin iver etter å sverte meg karakteriserte likegodt Budstikka facebook som ”ungdommelig og noe useriøs”, og mente altså at jeg burde ha nok med å ytre meg i formannskap og kommunestyre. Det er derfor tankevekkende at facebook i dag må sies å være like selvfølgelig og like uunnværlig som TV og mobiltelefon, og at veldig mange mennesker opplever at de ikke kan klare seg uten sosiale medier. Facebook har kommet for å bli og er i nyhetene daglig, og folk melder seg inn i hopetall. Det virker til og med som om veksten nå er størst for de over 40 år. Grunnen er enkel: Det er en genial måte å holde kontakt på. Facebook har godt over 500 millioner brukere på verdensbasis og har nå passert 2,5 millioner norske brukere. Per innbygger er det kun Island som har flere brukere enn Norge. ”Alle” (94 %) 18-30 åringer har facebookprofil, men ”eldrebølgen” er på vei. Undersøkelser viser at facebook rommer tverrsnittet av befolkningen og at det ligger et stort vekstpotensiale i økt og mer avansert bruk hos eksisterende brukere. 64 prosent av alle brukere er innom facebook daglig og 4 av 10 er innom facebook flere ganger daglig.



NOE USERIØST? Budstikkas journalist mente at det burde være nok at jeg fikk ytre meg i kommunestyre og formannskap, om jeg ikke også skulle presentere meg på "det noe useriøse" mediet facebook... Her ser vi plakaten for kinofilmen om Harvard-studenten Mark Zuckerberg, som skapte det globale sosiale nettverket som ble skulle bli kjent som facebook. Suksessen gjorde ham til klodens yngste milliardær.

Sosiale medier er dessuten i ferd med å innta vår offentlige tilværelse. Når til og med den supertrauste og erkekommunale avisen "Kommunal Rapport" i siste utgave vier midtsidene til et oppslag om sosiale medier forstår vi at noe er i ferd med å skje og at også det offentlige Norge endelig har fått øynene opp for facebook. - Når kommunen går på facebook, lager den også en plattform for demokratisk engasjement, skriver "Kommunal Rapport".
- Kommunene bør bruke de sosiale mediene for det de er verdt. På facebook bør man bruke formen facebook faktisk har, nemlig å kommunisere direkte med dem som følger kommunen, sier Terje Krogstad til avisen. Han er utvikler og kursholder i firmaet Tag Studio og høyskolelektor i medieteknikk ved Høgskolen i Gjøvik.
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) ser mange muligheter for forvaltningen når det gjelder bruk av sosiale medier, både som formidlingskanal, samarbeidsarena og til deling av kunnskap, og anbefaler offentlige virksomheter å ta dem i bruk.

Det er brukerne som skaper innholdet i sosiale medier, men det er langt flere som leser enn som produserer innhold selv. Det å kommentere, videreformidle og anbefale andres innhold er vel så viktig. Denne delekulturen er essensen i sosiale medier og innebærer at deltagerne kan videreutvikle hverandres idéer. Det å bruke sosiale medier er vel så mye en endret måte å tenke og jobbe på, som en ny kommunikasjonskanal. Jeg synes videre det er fint å kunne formidle budskapet uten mellomledd. Det er helt genialt å kunne formidle informasjon direkte ved hjelp av tekst, bilde, lyd eller film, i ett og samme medium. Som politiker synes jeg også det er fint å ha mulighet til å korrigere faktafeil og misforståelser.
Difi nevner UDI-direktør Ida Børresens uredigerte twitring som eksempel. Hun har gjort et poeng av muligheten Twitter gir henne til å nå ut med budskapet sitt uten å bli redigert, vridd eller klippet. Hun har kun 140 tegn til å formidle sitt budskap på, men mener det er tilstrekkelig til å nå ut med kompliserte budskap og sette dagsorden. Ufiltrert, direkte og uredigert.

Noen velger å bruke sosiale medier fordi det i seg selv sender et signal om at man er moderne og følger med i tiden. Å være til stede signaliserer at man behersker moderne kommunikasjonsformer og ønsker å være tilgjengelig og lytte til brukerne.
For at offentlige virksomheter skal være attraktive arbeidsplasser og rekruttere de beste kandidatene i fremtiden, må arbeidsplassen være moderne. Dette handler om å svare på arbeidstageres forventninger om for eksempel å kunne bruke sosiale medier til å holde seg faglig oppdatert og pleie sine nettverk.

Myten om at det kun er ungdommer og journalister som bruker sosiale medier, stemmer slett ikke. Facebook rommer tverrsnittet av befolkningen, selv om "superbrukerprofilen" ser slik ut: Svak overvekt av kvinner, under 35 år, bor i by - jo større desto mer aktiv, har utdannelse utover grunnskole. At ikke alle journalister har kunnskaper om eller er flittige brukere av sosiale medier, er Budstikkas journalist et eksempel på. Det er videre interessant at "90-9-1-loven" sier at 1 % av brukerne skaper innholdet - 9 % av brukerne kommenterer, tagger etc. - mens 90 % snoker på andres innhold uten å bidra selv.

Mange journalister befinner seg blant sistnevnte 90 prosent. Som for eksempel når Budstikka i våres kjørte et kjempeoppslag på et bilde som jeg hadde lagt ut som profilbilde. Et profilbilde på størrelse med et frimerke, "thumbnail" som det heter på digitalt, fikk både forsiden og ble blåst opp til krigsstørrelse over to sider inne i avisen. Journalisten hadde også snoket rundt og blant hundrevis av bilder funnet to bilder av hva han karakteriserte som ”partyjenter”, noe han fant såpass interessant at han måtte bemerke dette i artikkelen – som handlet om noe helt annet - for å få meg til å fremstå i et mest mulig useriøst lys. Selve artikkelen var vinklet på en måte som ikke hadde noen som helst forankring i virkeligheten.



KIKKERMENTALITET? "90-9-1-loven" sier at 1 % av brukerne skaper innholdet - 9 % av brukerne kommenterer, tagger etc. - mens 90 % snoker på andres innhold uten å bidra selv. Mange journalister befinner seg blant sistnevnte 90 prosent.

For meg var saken en interessant påminnelse om hvordan enkelte journalister og medier forholder seg til bruken av sosiale medier, noe jeg har reflektert mye rundt. Noe av poenget med sosiale medier som facebook og twitter er muligheten til å nå ut med budskapet uten å bli redigert, vridd eller klippet. Styrken er at det er ufiltrert, direkte og uredigert, mens tradisjonelle medier filtrerer, vinkler og tolker innholdet med varierende kunnskapsnivå og forutsetninger. Om man legger til grunn at det å være på facebook i seg selv er "noe useriøst", sier det seg selv at sannsynligheten for seriøse og etterrettelige vinklinger blir heller liten.

Sosiale medier har definitivt kommet for å bli. Jeg håper at facebook fortsatt vil ha et uformelt og spontant uttrykk, og tror at vi vil se fremveksten av en stadig sterkere delingskultur og utveksling av kunnskap der brukerne selv styrer informasjonen og setter premisser. Det kan selvfølgelig være en utfordring for tradisjonelle medier. Det blir spennende å se hva som skjer når det offentlige i stadig større grad gjør seg gjeldende på denne arenaen. En positiv side av dette kan bli større demokratisk engasjement, der for eksempel kommunen kommer i kontakt med innbyggerne på en annen måte og på en helt annen arena. Men vil for eksempel facebook endre karakter med dette? En ungdom som er referert i "Kommunal Rapport" uttalte at han heller ville dø enn å bli venn med en kommune på facebook. Det er nok veldig beskrivende. Det er nok heller ikke like kult å finne ut at bestemora di er på facebook. Det er nok flere enn Budstikkas journalist som har sett på facebook som et "ungdommelig" fenomen, selv om dette altså er en myte og ikke en realitet.

lørdag 6. november 2010

Årsmøte og nominasjon

Årsmøtet i Asker Fremskrittsparti, som også var et nominasjonsmøte, ble avholdt på Leangkollen Hotell fredag kveld. Etter årsmøtet kunne deltagere og gjester nyte en bedre fireretters middag i hyggelige omgivelser. Jeg takker alle som bidro til nok et vellykket årsmøte, og vil takke for den tilliten jeg ble vist ved at jeg ble stemt inn som nummer én på kommunsetyrelisten. Nedenfor gjengir jeg i sin helhet talen jeg holdt under årsmøtemiddagen.

Kjære alle sammen!

Jeg takker for den tilliten dere har gitt meg ved å sette meg øverst på kommunestyrelisten til Fremskrittspartiet i Asker. Jeg håper jeg kan forvalte denne tilliten på en god måte. Jeg vil gjerne si litt om hvorfor jeg takket ja til å gå for en ny periode og hva som ligger til grunn for mitt politiske engasjement, og da vil jeg begynne med å stille et spørsmål: Hvordan det står til med lokaldemokratiet her i landet? Vi liker å tro at vi er så demokratiske her til lands, men Norge er faktisk det eneste landet i Europa som ikke har grunnlovfestet det lokale selvstyret. Juridisk sett har Norge det svakeste lokale selvstyret i hele Europa!

Spør du et representativt utvalg i Norge om lokaldemokratiet bør avskaffes, blir svaret nei. Spør du et representantivt utvalg i Norge om Stortinget bør overta oppgavene til lokale folkevalgte, blir svaret nei. Men spør du om lokale folkevalgte har reell makt, blir også svaret nei. I det siste nei’et ligger nok mye av forklaringen på den lave valgdeltagelsen ved kommune- og fylkestingsvalg.

Jeg har spurt meg selv: Er det noen vits i å holde på med dette? Det er masse jobb, liten innflytelse, mye kjeft og dårlig betalt. Vel – jeg er fortsatt overbevist om at et aktivt lokaldemokrati er det viktigste instrumentet for det offentlige politiske ordskiftet. Deltakelse i kommunestyrer samt debatt i lokalaviser og på gater og torg en forutsetning for at flest mulig kan komme til ordet og øve innflytelse på viktige beslutninger. I tillegg er de lokale politiske arenaene sentrale for å utvikle kunnskapsrike og lydhøre politikere. Et av mine politiske idoler, Ronald Reagan, uttrykte det slik: All politikk er lokalpolitikk.

Lokaldemokratiet skal gi innbyggerne i kommunen innflytelse over beslutninger som angår dem. Det lokaldemokratiet skal vi i Fremskrittspartiet prege og være med på å utvikle! Det er derfor vi snart hiver oss løs på en ny valgkamp slik at det kan bli flest mulig av oss i kommunestyret i neste periode. Like fullt er det frustrerende når vi opplever at makt blir flyttet fra folkevalgte organer til en fristilt forvaltning som i mindre grad enn før er ansvarlig overfor folkevalgte organer.

For noen uker siden hadde jeg gleden av å høre et svært interressant foredrag av professor Frank Aarebrot, som snakket om en direktoratifisering av politikken.
Siden 2000 har vi fått 80 nye direktorater i Norge!!! Dessuten har vi fått en ny type direktorater som bare eksisterer av én eneste grunn: Å spare statsråden for ekle spørsmål i Stortinget. Det ser vi særlig i utlendingssakene. De ligger under Justisdepartementet og statsråden fikk hele tiden ekle spørsmål om innvandringssaker. For å unngå det opprettet man UDI. Klagesakene gikk fortsatt til Departementet og statstråden fikk ekle spørsmål om klagesakene. Da laget man et nytt direktorat, Utlendingsnemda som tar seg av klagesakene…

Men de som skal forvalte offentligheten, de som skal sørge for at forvaltningen er åpen, det er jo nettopp de folkevalgte. Når de folkevalgte detroniserer seg selv, ved at statsråden er så opptatt av å lage direktorater at han ikke tar ansvar, har demokratiet et problem! ”Vi må holde styring på justispolitikken”, sa daværende justisminister Odd Einar Dørum for en del år siden, og opprettet Politidirektoratet! Resultatet at når noe går galt er det Killengreen som må i ilden og når noe er bra kommer statsråden på besøk.

Stadig flere oppgaver overtas av statlige organer på nye regionale nivåer. Ta for eksempel helseforetakene, som i liten grad er under direkte politisk innflytelse. Flytting av ambulansetjenesten for Asker og Bærum er et aktuelt tema: Vestre Viken Helseforetak besluttet nylig med et pennestrøk at Asker og Bærum skal underlegges AMK-sentralen i Drammen. Ingen i ambulansetjenesten kjente forslaget før styrepapirene ble offentliggjort, heller ingen av de folkevalgte i Asker og Bærum!

Jeg vil hevde at forklaringen på politikerforakt er god gammeldags feighet! Hvis en politiker ikke våger å gå på trynet og bygger barrierer av byråkrati eller dekker seg bak rådmann og administrasjon, da dyrker denne politikeren det jeg vil kalle den skjulte makten. Denne skjulte makten har mange uttrykk. Ett av dem er føre-var prinsippet. Det har gjort at ikke-politiske forvaltningsorganer slipper å ha kompetanse. Byråkratiet kan si: nei, vi er ikke forpliktet til å ha kunnskap om dette. Vi skal forvalte føre-var prinsippet - og det går ut på at vi skal si nei, fortrinnsvis uten begrunnelse.

Legg merke til at det ikke finnes én statlig etat som har et kart over sin lokale virksomhet i Norge som passer med grensene for folkevalgte organ. Ikke ett statlig organ følger fylkesgrensene, unntatt fylkesmannsembetet. Man kunne jo risikere at hvis man hadde fylkesmessig oppdeling av veikontorene, så ville fylkestingene kanskje mene noe om samferdselspolitikken!

Vi ser videre at antallet ombud har skutt i været. Statlige, kommunale og fylkeskommunale ombud. De er aktive deltakere i den politiske debatten og politiske pådrivere. Problemet at du får politikk inn i byråkratiet. Da blir det ikke lett å skille mellom politikk og administrasjon, og administrasjonen kan bli politiske aktører. Ombud forsøker å påvirke politikere og opinion gjennom kronikker og debattinnlegg i avisene. Det er problematisk med tanke på hvordan demokratiet skal fungere, og særlig ille er det når byråkratiet begynner å bli ideologiproduserende, i stedet for å være nøytralt.

Det er et demokratisk problem dersom ikke lenger de folkevalgte skal kunne være borgernes stemme i samfunnsdebatten. Det er de folkevalgte som bør være ulike gruppers ombud! Det fremste ombudet er de folkevalgte! Det er VI som er ombudene! Jeg representerer alle som har stemt på meg, og alle kan ringe meg om saker de er opptatt av! Det er vår fordømte plikt som folkevalgte at vi også bryr oss om enkeltsakene. Hvis vi politikere slutter å bry oss om de vanskelige enkeltsakene, så slutter demokratiet å fungere! Vi politikere skal stå til ansvar overfor de som har valgt oss. Det gjør ikke ombudene.

Mens jeg er inne på dette med å stå til ansvar, vil jeg beskrive følgende situasjon: Etter en lang og grundig prosess har kommunestyret fattet et enstemmig vedtak. De folkevalgte er enige på tvers av alle partigrenser, og er dessuten på linje med administrasjonen i kommunen. Alle i kommunen vil dette! Da skulle vel alt være greit??? Ikke nødvendigvis, for hva opplever vi stadig vekk. Jo – en eller annen nyutdannet kandidat på 24 år, som har studert miljøfag eller noe slikt, sitter som byråkrat i en eller annen anonym avdeling på Fylkesmannens kontor og overprøver vedtaket!!! Han eller hun kan overprøve enstemmige kommunestyrevedtak! Hvem er han eller hun ansvarlig overfor? Ingen!
En viktig forutsetning for å synliggjøre den skjulte makten er folkevalgt kontroll. Men det er ikke noen vits å ha folkevalgt kontroll hvis ikke de politikerne som er valgt har mot til å utnytte den kontrollen.

Jeg skal avslutte med en liten historie: Ethvert samfunn har skurker, ofre og helter. Skurken er for meg den skjulte makten som er utenfor demokratisk styring og kontroll. Som eksempel på offer trekker man ofte frem den norske bonde: Offeret er en som går til helvete hele tiden og som ikke er skyld i det selv. Regner det for mye, får potetene tørråte, er det for mye sol så svis kornet på åkeren og uansett kommer ulvene og spiser alle sauene til kvelds. Som takk for innsatsen får bøndene flere titalls milliarder over statsbudsjettet.

Men hva med heltene da, dere? Det er vi det! Helten i Det norske samfunnet er politikeren som klart og tydelig våger å tale de svakes sak. For meg er offeret alle de som faller utenfor, alle som ikke kan koden. Det er gjerne små næringsdrivende, det er barn, det er de eldre, det er de rusavhengige. Det er alle som ikke har en røst på innsiden. Vi skal være den røsten, dere! Vi skal alltid ta den lilles side i kampen mot en overmektig stat, kommune eller byråkrati! Jeg gleder meg til valgkampen! Jeg er veldig glad i dette partiet, og jeg er veldig glad i dere! Sammen skal vi få til noe veldig bra og gjøre Asker til et enda bedre sted å bo. Tusen takk for tilliten.